Apostlenes gjerninger 27:1–44

27  Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia,+ overga de både Paulus og noen andre fanger til en offiser som het Julius, fra den keiserlige hæravdelingen.* 2  Vi gikk om bord i et skip fra Adramỵttium som skulle til forskjellige havner langs kysten av provinsen Asia, og så seilte vi ut. Aristạrkus,+ en makedoner fra Tessalọnika, var sammen med oss. 3  Neste dag la vi til land i Sidon, og Julius behandlet Paulus på en vennlig måte og ga ham lov til å besøke vennene sine så de kunne ta seg av ham. 4  Da vi la ut derfra, seilte vi i le av Kypros, for det var motvind. 5  Så seilte vi over åpent hav langs Kilịkia og Pamfỵlia og la til kai i Myra i Lỵkia. 6  Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han fikk oss om bord i det. 7  Så, etter at vi hadde seilt langsomt videre i nokså mange dager, klarte vi med nød og neppe å komme til Knidos. Fordi vinden hindret oss i å komme videre, seilte vi i le av Kreta ved Salmọne. 8  Vi klarte så vidt å seile langs kysten og kom til et sted som kalles Godhavnene, i nærheten av byen Lasẹa. 9  Det hadde nå gått nokså lang tid – ja, det var allerede forbi soningsdagsfasten,+ og det var risikabelt å seile. Paulus ga dem derfor dette rådet: 10  «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil føre til skade og stort tap når det gjelder både lasten og skipet. Ja, også livet vårt er i fare.» 11  Men offiseren hørte mer på styrmannen og eieren av skipet enn på Paulus. 12  Fordi havnen ikke egnet seg til overvintring, anbefalte de fleste at de skulle seile derfra og se om de på en eller annen måte kunne komme seg til Føniks for å overvintre der. Denne havnen på Kreta er åpen mot nordøst og mot sørøst. 13  Siden det blåste en svak sønnavind, tenkte de at de ville klare å nå målet sitt, og de lettet anker og begynte å seile langs Kreta nær kysten. 14  Men ganske snart kom en voldsom vind som kalles Eurakỵlon, farende over øya. 15  Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde baugen opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive av sted. 16  Snart kom vi i le av en liten øy som heter Kauda, og likevel klarte vi bare så vidt å berge skipsbåten ved akterstavnen. 17  Etter å ha heist den om bord surret de tau rundt skipet for å forsterke skroget. Og fordi de var redde for å gå på grunn i Syrtebuktene, senket de seilet* og lot seg drive av sted. 18  Vi ble kastet voldsomt omkring av stormen, og derfor begynte de neste dag å lette skipet for last.+ 19  Og den tredje dagen kastet de skipets tauverk og annet utstyr over bord. 20  Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og det kraftige uværet fortsatte å rase. Etter hvert begynte vi å miste håpet om å overleve. 21  De hadde ikke fått i seg mat på lenge, og Paulus stilte seg nå midt iblant dem og sa: «Menn, dere burde virkelig ha fulgt mitt råd og ikke seilt ut fra Kreta. Da hadde dere unngått disse skadene og dette tapet.+ 22  Likevel ber jeg dere nå om å være ved godt mot, for ikke én av dere skal miste livet, bare skipet skal gå tapt. 23  I natt kom det en engel+ til meg fra den Gud som jeg tilhører, og som jeg utfører hellig tjeneste for. 24  Han sa: ‘Ikke vær redd, Paulus. Du skal stå framfor keiseren,+ og for din skyld vil Gud redde alle dem som seiler sammen med deg.’ 25  Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror på det Gud har sagt, og stoler på at det vil gå nøyaktig slik som jeg har fått beskjed om. 26  Men vi kommer til å måtte strande på en øy.»+ 27  Den 14. natten, mens vi ble kastet hit og dit på Ạdriahavet, begynte sjøfolkene ved midnatt å få mistanke om at de nærmet seg land. 28  De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Så fortsatte de et lite stykke og loddet dybden igjen. Da var den 15 favner. 29  De var redde for at vi skulle strande på klippene, så de kastet ut fire ankere fra akterstavnen og ønsket at det måtte bli dag. 30  Men sjøfolkene ville prøve å rømme fra skipet. De firte skipsbåten ned på sjøen og sa at de gjorde det fordi de skulle kaste ankere fra baugen. 31  Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»+ 32  Soldatene kappet da tauene til skipsbåten og lot den drive bort. 33  Da det begynte å bli lyst, oppfordret Paulus alle til å spise noe. Han sa: «Dette er den 14. dagen dere har ventet spent og urolig, og dere har ikke fått i dere noe som helst mat. 34  Nå må dere spise noe. Det er viktig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal nemlig miste så mye som et hårstrå på hodet.» 35  Etter at han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud foran dem alle, brøt det i biter og begynte å spise. 36  Da fikk alle nytt mot, og de begynte å få i seg litt mat. 37  Vi var i alt 276 mennesker om bord på skipet. 38  De spiste seg mette, og så lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på sjøen.+ 39  Da det ble dag, dro de ikke kjensel på landskapet.+ Men de så en bukt med en strand, og de bestemte seg for å prøve å sette skipet på grunn der. 40  Så kappet de ankrene og lot dem falle i sjøen. De løsnet også de tauene som de hadde surret fast styreårene med. Deretter heiste de forseilet for vinden og styrte mot stranden. 41  Da de kom inn på en grunne med dyp sjø på begge sider, grunnstøtte skipet. Baugen satte seg fast og rikket seg ikke, men akterstavnen begynte å bli slått i stykker av de kraftige bølgene.+ 42  Soldatene bestemte seg da for å drepe fangene, så ingen skulle svømme bort og slippe unna. 43  Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjøre det de hadde tenkt. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle hoppe i sjøen og komme seg i land først. 44  Så skulle resten følge etter, noen på planker og andre på vrakdeler fra skipet. På denne måten kom alle trygt i land.+

Fotnoter

^ El.: «Augustus’ hæravdeling».
^ El.: «riggutstyret».

Studienoter

vi: Fram til Apg 16:9 er beretningen i Apostlenes gjerninger fortalt utelukkende i tredje person. Skribenten, Lukas, forteller altså bare hva andre sa og gjorde. Men her i Apg 16:10 er det en forandring i stilen, og Lukas inkluderer seg selv i handlingen. Herfra bruker han pronomenene «vi» og «oss» i de delene av boken der han tydeligvis var en av dem som reiste sammen med Paulus. (Se studienote til Apg 1:1 og «Introduksjon til Apostlenes gjerninger».) Lukas reiste sammen med Paulus fra Troas til Filippi omkring år 50 evt., men da Paulus forlot Filippi, var Lukas ikke lenger sammen med ham. – Apg 16:10–17, 40; se studienoter til Apg 20:5; 27:1.

oss: Det at Lukas sier «oss», et pronomen i første person, tyder på at han møtte Paulus igjen i Filippi. En tid tidligere hadde Lukas og Paulus skilt lag i Filippi. (Apg 16:10–17, 40) Nå reiste de sammen fra Filippi til Jerusalem, der Paulus senere ble arrestert. (Apg 20:5 til 21:18, 33) Dette er den andre delen av Apostlenes gjerninger der Lukas inkluderer seg selv i handlingen. – Se studienoter til Apg 16:10; 27:1.

vi: Som nevnt i studienotene til Apg 16:10 og 20:5 inneholder Apostlenes gjerninger flere deler der Lukas, som har skrevet boken, bruker slike pronomener i første person som «vi» og «oss» når han forteller om det som skjedde. (Apg 27:20) Det viser at Lukas reiste sammen med Paulus på deler av noen av de mange reisene hans. I den delen av Apostlenes gjerninger som begynner her og fortsetter til Apg 28:16, bruker Lukas slike pronomener, noe som viser at han var sammen med Paulus på reisen til Roma.

offiser: Eller: «centurion». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

på en vennlig måte: Eller: «på en menneskevennlig (menneskekjærlig) måte». Det greske ordet filanthrọpos og det beslektede ordet filanthropịa betegner det å vise interesse og kjærlig omsorg for andre mennesker. Dagen etter at de hadde gått om bord i skipet, etter å ha seilt elleve mil nordover, la de til land i Sidon, på den syriske kysten. Offiseren Julius behandlet tydeligvis ikke Paulus som en vanlig forbryter, muligens fordi Paulus var en romersk statsborger som ikke var domfelt. – Apg 22:27, 28; 26:31, 32.

et skip: Et kornskip. (Apg 27:37, 38) På denne tiden var Egypt Romas kornkammer. Egyptiske kornskip la til kai i Myra, en større havneby som lå i den sørvestlige delen av Lilleasia. Offiseren Julius fant et slikt skip og fikk soldatene og fangene om bord i det. Dette skipet må ha vært mye større enn det skipet de seilte med på den første delen av reisen. (Apg 27:1–3) Det hadde en verdifull last med hvete om bord i tillegg til 276 mennesker – mannskapet, soldatene, fangene og sannsynligvis også andre som skulle til Roma. Siden Myra lå rett nord for Alexandria i Egypt, kan det ha vært normalt at skip derfra gjorde et stopp i Myra. En annen mulighet er at motvind (Apg 27:4, 7) hadde tvunget skipet fra Alexandria til å forandre kurs og ankre opp i Myra. – Se Tillegg B13.

soningsdagsfasten: Eller: «høstfasten». Bokstavelig: «fasten». Det greske ordet for «fasten» sikter til den eneste fasten som Moseloven påla israelittene å holde, det vil si fasten i forbindelse med den årlige soningsdagen, også kalt jom kippur (hebraisk: jom hakkippurịm, «overdekkingenes dag»). (3Mo 16:29–31; 23:26–32; 4Mo 29:7; se Ordforklaringer: «Soningsdagen».) Uttrykket «å plage seg selv», som blir brukt i forbindelse med soningsdagen, sikter sannsynligvis til forskjellige former for selvfornektelse, deriblant faste. (3Mo 16:29, fotn.) Det at ordet «fasten» er brukt her i Apg 27:9, støtter tanken om at en viktig del av den selvfornektelsen som ble praktisert på soningsdagen, var faste. Soningsdagsfasten ble holdt sent i september eller tidlig i oktober.

livet vårt: Eller: «sjelene våre». Det greske ordet psykhẹ som er brukt her, sikter i denne sammenhengen til en person eller til det livet en person har. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

Eurakylon: Gresk: Eurakỵlon; latin: euroạquilo. En nordøstlig vind som maltesiske sjøfolk kjenner som gregalen. Det er den mest voldsomme vinden som blåser på Middelhavet. Den var ekstremt farlig for et skip med store seil, som lett kunne kantre i en slik storm.

skipsbåten: Det greske ordet skạfe sikter til en jolle som ble slept etter skipet, eller som på større skip var plassert om bord. Den kunne brukes når skipet var ankret opp et sted langs kysten og man skulle i land. Den kunne også brukes til å losse last eller til å trekke skipet når man skulle snu det. I en nødssituasjon kunne den også fungere som livbåt. Når det ble storm, heiste man gjerne skipsbåten om bord, så den ikke skulle bli fylt med vann eller bli knust.

Syrtebuktene: Det greske navnet Sỵrte kommer fra en rot som betyr «å slepe». Dette var navnet på to havbukter ved kysten av Nord-Afrika (ved kysten av dagens Tunisia og Libya). Den vestlige bukta (mellom Tunis og Tripoli) ble kalt Lille Syrte (nå Gabèsbukta) og den østlige Store Syrte (i dag Sidrabukta). Begge buktene var fryktet av oldtidens sjøfolk på grunn av sine lumske sandbanker, som hele tiden skiftet form på grunn av tidevannet. Strabon, en gresk geograf i det første århundre evt., skrev dette om skip som støtte på en sandbanke: «Det er sjelden at en båt slipper fri igjen.» (Geography, 17, III, 20) Josefus (Den jødiske krig, Oslo 2002, Andre bok, kap. 16, pkt. 4 [s. 192]) sa at bare navnet Syrte vakte frykt hos dem som hørte det. – Se Tillegg B13.

det kraftige uværet: Bokstavelig: «en ikke liten storm». Det greske uttrykket sikter til en voldsom storm. På Paulus’ tid navigerte sjøfolkene etter referansepunkter som de kunne se, så når det var overskyet og de verken kunne se sol eller stjerner, var det vanskelig for dem å navigere.

for ikke én av dere skal miste livet: Eller: «for ikke ett liv (en sjel) blant dere skal gå tapt». Det greske ordet psykhẹ som er brukt her, sikter i denne sammenhengen til en person eller til det livet en person har. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

som jeg utfører hellig tjeneste for: Eller: «som jeg tjener (tilber)». – Se studienote til Apg 26:7.

utfører hellig tjeneste for ham: Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene». Det er brukt i Bibelen om det å utføre tjeneste for Gud eller i forbindelse med tilbedelsen av ham (Mt 4:10; Lu 2:37; 4:8; Apg 7:7; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3), og om det å tjene i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) I noen sammenhenger kan uttrykket derfor også oversettes med «å tilbe». Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. (Apg 7:42; Ro 1:25) Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J14–17 i Tillegg C4) sier «tjener (tilber) Jehova».

Adriahavet: På Paulus’ tid sto dette navnet for et større område enn det vi i dag kaller Adriaterhavet. Ifølge den greske geografen Strabon har havet navn etter byen Atria, som lå ved munningen av elven Po, ved den bukta som nå heter Veneziabukta. (Geography, 5, I, 8) Byen Adria i dagens Italia ligger et lite stykke fra kysten. Det ser ut til at navnet Adriahavet til å begynne med ble brukt bare om havområdene nærmest datidens Atria, men at det litt etter litt kom til å omfatte mer. Til slutt omfattet det både det havet vi i dag kaller Adriaterhavet, Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia (og Malta) og vest for Kreta. – Se Tillegg B13.

20 favner: Cirka 36 m. En favn var en måleenhet som ble brukt til å angi vanndybde. En favn regnes som regel for å være lik fire alen (cirka 1,8 m) og svarer omtrent til avstanden mellom fingerspissene på en manns utstrakte armer. Det greske ordet for «favn» (orguiạ) kommer fra et ord som betyr «å strekke ut; å rekke». – Se Tillegg B14.

15 favner: Cirka 27 m. – Se studienoten til 20 favner i dette verset og Tillegg B14.

276: Enkelte håndskrifter oppgir andre tall for hvor mange mennesker som var om bord, men tallet 276 har solid støtte i håndskriftmaterialet og godtas av de fleste bibelkommentatorer. Skip på den tiden kunne ha så mange passasjerer. Josefus forteller om et skip med 600 mennesker om bord som led skipbrudd på vei til Roma.

mennesker: Eller: «sjeler». Det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», sikter her til en levende person. – Se Ordforklaringer: «Sjel» og Tillegg A2.

Multimedia

Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der (Apg 27:1 til 28:31)
Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der (Apg 27:1 til 28:31)

Hendelsene er nevnt i kronologisk rekkefølge

1. Etter to år i fengsel i Cæsarea går Paulus, som fremdeles er fange, om bord i et skip og begynner på reisen til Roma (Apg 27:1, 2)

2. Paulus og reisefellene hans kommer til Sidon, og Paulus får lov til å besøke brødrene der (Apg 27:3)

3. Paulus drar videre, og skipet seiler i le av Kypros, fortsetter over åpent hav langs Kilikia og Pamfylia og legger til kai i Myra i området Lykia (Apg 27:4, 5)

4. I Myra går Paulus om bord i et kornskip fra Alexandria. Skipet kommer med nød og neppe til Knidos og seiler så i le av Kreta ved Salmone (Apg 27:6, 7)

5. Paulus og reisefellene klarer så vidt å seile langs kysten av Kreta og kommer til Godhavnene (Apg 27:8)

6. Skipet blir i Godhavnene i nokså lang tid, og så blir det bestemt at man skal seile videre fra Godhavnene for å prøve å komme til Føniks, en annen havn på Kreta (Apg 27:9–13)

7. Ganske snart kommer det en voldsom vind fra nordøst, Eurakylon, og skipet drives av sted (Apg 27:14, 15)

8. Skipet kommer i le av øya Kauda. Sjøfolkene er redde for at skipet vil gå på grunn på sandbankene i Syrtebuktene (Apg 27:16, 17)

9. En engel viser seg for Paulus og sier til ham at han skal stå framfor keiseren. Paulus forsikrer de andre om bord på skipet om at alle kommer til å overleve (Apg 27:22–25)

10. Forlis ved Malta (Apg 27:39–44; 28:1)

11. Innbyggerne på Malta viser en helt spesiell vennlighet, og Paulus helbreder faren til Publius (Apg 28:2, 7, 8)

12. Etter å seilt med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på Malta, kommer Paulus til Syrakus og så til Regium (Apg 28:11–13a)

13. Paulus kommer til Puteoli, og brødrene der tar hjertelig imot ham (Apg 28:13b, 14)

14. Brødre fra Roma møter Paulus ved Appius-torget og De tre vertshus (Apg 28:15)

15. Paulus kommer til Roma og får lov til å bo i et hus sammen med en soldat som holder vakt over ham (Apg 28:16)

16. Paulus snakker med jøder i Roma, og i to år forkynner han frimodig for alle som kommer til ham (Apg 28:17, 18, 21–31)

Handelsskip i det første århundre
Handelsskip i det første århundre

I det første århundre evt. seilte det mange handelsskip av forskjellige typer på Middelhavet. Noen av dem var kystfartøyer, som den båten fra Adramyttium som Paulus seilte med fra Cæsarea til Myra mens han var fange. (Apg 27:2–5) Men det handelsskipet som Paulus seilte med fra Myra, var et stort fartøy som lignet på det som er illustrert her. Dette skipet hadde en last med hvete om bord og dessuten 276 personer (mannskap og passasjerer). (Apg 27:37, 38) Det hadde sannsynligvis et storseil og et forseil og to store styreårer i akterstavnen. Slike skip hadde ofte en gallionsfigur som forestilte en gud eller en gudinne.

1. Handelsskip

2. Galileisk fiskebåt

Et anker av tre og metall
Et anker av tre og metall

1. Stokk

2. Legg

3. Fluk

4. Arm

5. Krage

I beretningen om Paulus’ sjøreise til Roma blir bruken av ankere nevnt flere ganger. (Apg 27:13, 29, 30, 40) Det ser ut til at de første ankrene i oldtiden var steinlodd og andre enkle innretninger. Men på den tiden da Paulus’ reiser fant sted, hadde man utviklet mer avanserte ankere. Tegningen viser et stokkanker som var vanlig i romertiden. Denne typen anker var vanligvis laget av tre og metall. Den tunge stokken, som gjerne var laget av bly, fikk ankeret til å synke, og en av armene på ankeret gravde seg ned i havbunnen. Store båter hadde ofte flere ankere. (Apg 27:29, 30) Et anker som er funnet i nærheten av Kyrene, en by som lå nær Afrikas nordkyst, veier cirka 545 kg, noe som gir økt mening til Paulus’ ord om at vi har «håpet ... som et anker for sjelen». – He 6:19.

Dybdelodd
Dybdelodd

Disse loddene (1), som fantes i forskjellige former og størrelser, er blant de eldste kjente nautiske instrumentene. Loddet ble festet til et tau og kastet ut på siden av skipet. Når loddet traff havbunnen, brukte sjømennene tauet for å måle dybden under skroget (2). Noen av loddene hadde et lag med talg på undersiden. Det bløte stoffet gjorde at elementer på havbunnen, for eksempel småsteiner og sand, festet seg til loddet. Når loddet ble dratt opp igjen, kunne sjømennene få vite noe om hva som fantes på havbunnen. Dybdelodd fantes i forskjellige materialer, men var vanligvis laget av bly. Det greske verbet som er oversatt med «loddet dybden» i Apg 27:28, betyr bokstavelig «å kaste blyloddet ut».

1. Dybdelodd

2. Tau

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV BIBELEN (STUDIEUTGAVE)
Apostlenes gjerninger 27
Norsk
Les Bibelen her
https://cms-imgp.jw-cdn.org/img/p/1001070103/univ/art/1001070103_univ_sqr_xl.jpg
nwtsty