Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Folk på leting etter trygghet

Folk på leting etter trygghet

Folk på leting etter trygghet

«Den siste delen av det 20. århundre har ikke gjort slutt på det blodbad og den forfølgelse som tvinger folk til å flykte for livet. Titalls millioner mennesker har tatt fatt på det nye årtusenet i flyktningleirer og på andre midlertidige bosteder i frykt for at de vil bli drept hvis de vender tilbake til hjemmene sine.» — Bill Frelick, det amerikanske flyktningrådet.

JAKOB hadde en drøm. Han drømte om et sted hvor folk kunne leve i fred, hvor bomber ikke tok livet av familiens geiter, og hvor han kunne gå på skole.

Folk i hjembyen hans sa at det virkelig fantes et slikt sted, men at det lå langt borte. Faren hans sa at det var altfor farlig å reise dit, for noen hadde dødd av sult og tørst på veien. Men da en av Jakobs naboer drog av gårde med de to barna sine fordi mannen hennes var blitt drept, bestemte han seg for å dra alene.

Jakob tok ikke med seg verken mat eller klær, og den første dagen gjorde han ikke annet enn å løpe. Langs veien til tryggheten lå det døde kropper overalt. Dagen etter traff han en kvinne fra hjembyen som sa at han kunne slå følge med henne og dem hun var sammen med. De gikk i dagevis mens de passerte folketomme landsbyer. En gang måtte de krysse et minefelt, hvor én i gruppen deres ble drept. Det eneste de hadde å spise, var blad fra trærne.

Ti dager senere begynte folk å dø av sult og utmattelse. Ikke lenge etter ble de angrepet av fly. Jakob krysset til slutt grensen og kom til en flyktningleir. Nå går han på skole, og lyden av fly skremmer ham ikke lenger. Alle de flyene han nå ser, slipper ned mat i stedet for bomber. Men han savner familien sin, og han skulle ønske at han kunne reise hjem igjen.

Det er mange rundt om i verden som har opplevd noe av det samme som Jakob. Mange av dem er blitt påført traumer og lider sult og tørst som følge av krig. Få har opplevd et normalt familieliv, og mange kommer aldri tilbake til hjemmene sine. De er de fattigste av de fattige i verden.

FNs høykommissær for flyktninger inndeler disse fattige menneskene i to kategorier. En flyktning er en som flykter fra landet sitt på grunn av velbegrunnet frykt for forfølgelse eller vold. En internt fordreven person er også blitt tvunget til å forlate hjemmet sitt som følge av krig eller andre alvorlige farer, men han holder fortsatt til i sitt eget land. *

Ingen vet med sikkerhet hvor mange flyktninger og fordrevne mennesker som lever i midlertidige leirer, eller hvor mange som vandrer hjelpeløst fra sted til sted på leting etter trygghet. Ifølge noen kilder er det totale antallet verden over kanskje omkring 40 millioner, og halvparten av dem er barn. Hvor kommer alle sammen fra?

Et av våre dagers problemer

Flyktningproblemet fikk en ny dimensjon etter den første verdenskrig. I tiden etter denne krigen ble imperier oppløst, og etniske minoriteter ble forfulgt. Millioner av europeere søkte derfor asyl i utlandet. Den annen verdenskrig — som var enda mer ødeleggende enn sin forgjenger — førte til at enda flere millioner flyktet fra sine hjem. Siden 1945 har krigene vært mer lokale, men de er like redselsfulle for sivilbefolkningen, som befinner seg i skuddlinjen.

«Krig har alltid ført til at noen er blitt flyktninger, men bare i det 20. århundre har internasjonale konflikter berørt hele folkegrupper,» sier Gil Loescher i sin bok Beyond Charity—International Cooperation and the Global Refugee Crisis, som ble utgitt i 1993. «Når skillet mellom stridende og ikke-stridende forsvant, oppstod det svært mange flyktninger, som desperat flyktet for å unnslippe virkningene av vilkårlig vold.»

Mange av dagens konflikter er dessuten borgerkriger som ikke bare går hardt ut over menn i vernepliktig alder, men også ut over kvinner og barn. Det ser ut til at noen av disse konfliktene, som blir fyrt opp under av dypt rotfestet etnisk og religiøs splittelse, aldri tar slutt. I et afrikansk land — hvor den nåværende fasen av borgerkrigen allerede har vart i 18 år — er fire millioner mennesker på flukt innenfor landets grenser, og ytterligere hundretusener har flyktet ut av landet.

Den eneste måten krigstrette mennesker kan unngå vold på, er å forlate hjemmene sine. «Flyktninger forlater sitt hjemland og søker om å få komme inn i et annet land, ikke fordi de selv har valgt det eller av bekvemmelighetshensyn, men fordi det er absolutt nødvendig,» sies det i boken The State of the World’s Refugees 1997-98. Men nå for tiden er det kanskje ikke så lett å komme inn i et annet land.

I 1990-årene sank antall flyktninger verden over fra omkring 17 millioner til 14 millioner. Men en slik tilsynelatende forbedring er misvisende. Det er blitt anslått at antall internt fordrevne steg med 25—30 millioner i løpet av det samme tiåret. Hva er det egentlig som skjer?

Det å bli offisielt anerkjent som flyktning er blitt vanskeligere av flere grunner. Noen land er kanskje ikke villige til å ta imot flyktninger, enten fordi de ikke har kapasitet til å motta en så stor tilstrømning, eller fordi de er bekymret for at et stort antall flyktninger kan føre til økonomisk og politisk ustabilitet. Men noen ganger har borgere som frykter for sitt liv, verken mot, mat eller penger til å foreta den lange reisen til grensen. Den eneste utveien for dem er å forflytte seg til et tryggere område i sitt eget land.

Den økte tilstrømningen av økonomiske flyktninger

Sammen med de millioner av lovlige flyktninger kommer det millioner av andre utarmede mennesker som forsøker å forbedre sin livssituasjon på den eneste måten de kan — ved å flytte til et land hvor det er mye bedre levevilkår.

Den 17. februar 2001 strandet en rusten, gammel lastebåt utenfor kysten av Frankrike. Lasten bestod av omkring tusen menn, kvinner og barn som hadde vært på sjøen uten mat i nesten en uke. De hadde betalt rundt 16 000 kroner pr. person for denne risikable reisen, uten en gang å vite hvilket land de skulle til. Kapteinen og mannskapet forsvant like etter at skipet hadde drevet på grunn. Men de vettskremte passasjerene ble heldigvis reddet, og den franske regjering lovte å behandle asylsøknadene deres. Hvert år legger millioner av mennesker ut på lignende reiser.

De fleste slike økonomiske flyktninger er villige til å utsette seg for alvorlige vanskeligheter og bekymringer. På en eller annen måte klarer de å skrape sammen penger til turen fordi fattigdom, vold, diskriminering eller undertrykkende regimer — og noen ganger en kombinasjon av alle disse fire faktorene — får livet i hjemlandet deres til å virke håpløst.

Mange omkommer i sitt forsøk på å oppnå et bedre liv. I løpet av det siste tiåret druknet eller forsvant omkring 3500 migranter som prøvde å komme seg fra Afrika til Spania ved å krysse Gibraltarstredet. I år 2000 ble 58 kinesiske migranter kvalt mens de lå skjult i en lastebil som skulle frakte dem fra Belgia til England. Utallige andre dør av tørst i Sahara når de overfylte, gamle lastebilene deres bryter sammen midt ute i ørkenen.

Trass i alle disse farene stiger tallet på økonomiske flyktninger i verden ubønnhørlig. Hvert år blir omkring en halv million mennesker smuglet inn i Europa, og ytterligere 300 000 blir smuglet inn i USA. I 1993 regnet FNs befolkningsfond med at tallet på flyktninger i verden var omkring 100 millioner, og at over en tredjedel av dem hadde slått seg ned i Europa og i USA. Siden da har tallet utvilsomt steget betydelig.

Mange av disse migrantene finner aldri den trygghet de søker. Og det er ikke mange flyktninger som får et trygt og permanent tilfluktssted. Altfor ofte byttes noen problemer ut med nye. I den neste artikkelen skal vi se nærmere på noen av disse problemene og de underliggende årsakene til dem.

[Fotnote]

^ avsn. 8 Når vi i denne artikkelserien omtaler fordrevne mennesker, har vi ikke regnet med de mellom 90 millioner og 100 millioner mennesker som er blitt tvangsforflyttet fordi myndighetene har skullet bruke landet til utviklingsprosjekter, for eksempel damanlegg, gruvedrift, skogindustri eller landbruksprogrammer.