DET var et stort sjokk for Doreen da det ble oppdaget at mannen hennes, Wesley, som bare var 54 år, hadde en aggressiv hjernesvulst. * Legene sa at han bare hadde noen måneder igjen å leve. «Jeg kunne ikke tro det», sier hun. «Jeg var helt nummen i mange uker. Det føltes som om det skjedde med noen andre, ikke med oss. Jeg var helt uforberedt.»

Doreens reaksjon er dessverre ikke uvanlig. En uhelbredelig sykdom kan ramme hvem som helst, når som helst. Mange påtar seg villig oppgaven med å ta seg av en i familien som har fått en alvorlig sykdom, og dette er virkelig rosverdig. Men en slik oppgave innebærer også store utfordringer. Hva kan de andre i familien gjøre for å trøste og ta seg av den de er så glad i? Hvordan kan omsorgspersoner takle alle de forskjellige følelsene som er knyttet til sykdomsforløpet? Og når døden nærmer seg, hva kan man da forvente? La oss først se på hvorfor det i vår tid er spesielt vanskelig å ta seg av en som er uhelbredelig syk.

Legevitenskapen har endret omstendighetene rundt døden. For omkring 100 år siden, også i industriland, var den gjennomsnittlige levealderen mye lavere. Folk døde raskt av smittsomme sykdommer eller som følge av ulykker. Tilgangen til sykehus var begrenset, og de fleste ble pleiet av familien sin og døde hjemme.

I vår tid har legevitenskapen gjort det mulig å bekjempe sykdommer på en effektiv måte for å forlenge folks liv. Sykdommer som raskt ville ha tatt livet av en person tidligere, kan nå holdes i sjakk i flere år. Men det at livet blir forlenget, betyr ikke nødvendigvis at man blir frisk. Mange  pasienter er så svekket at de ikke kan klare seg selv. Det har blitt mye mer komplisert og krevende å ta seg av slike pasienter.

Sammenlignet med tidligere er det stadig færre som dør i sitt eget hjem. De fleste i dag vet derfor lite om det som skjer rundt døden, og de aller færreste har faktisk sett noen dø. Frykten for det ukjente kan gjøre en person handlingslammet, slik at han ikke klarer å ta seg av en i familien som er syk. Hva kan man gjøre med det?

I likhet med Doreen føler mange seg knust når en som står dem nær, får en dødelig sykdom. Hva kan hjelpe deg til å forberede deg på det som venter, oppi all denne engstelsen, frykten og sorgen? En trofast tjener for Gud ba: «Vis oss hvordan vi skal telle våre dager på en slik måte at vi kan få et vist hjerte.» (Salme 90:12) Ja, be inderlig til Jehova Gud om at han må vise deg hvordan du skal ‘telle dine dager’ på en klok måte, slik at du kan bruke resten av tiden dere har sammen, best mulig.

Dette krever god planlegging. Hvis vedkommende kan og er villig til å snakke om saken, kan det være klokt å spørre ham om hvem som skal ta avgjørelser for ham når han ikke lenger er i stand til å gjøre det selv. Åpen kommunikasjon om hvorvidt han ønsker å bli holdt kunstig i live, å bli innlagt på sykehus eller å godta visse behandlingsmetoder, er noe som kan begrense misforståelser og skyldfølelse hos de familiemedlemmene som må treffe avgjørelser på hans vegne. Det at man på et tidlig tidspunkt snakker sammen på en åpen måte, gjør det mulig for familien å fokusere på god omsorg under sykdomsforløpet. «Planer blir gjort til intet der hvor det ikke er fortrolig samtale», sier Bibelen. – Ordspråkene 15:22.

Omsorgspersonens viktigste oppgave er vanligvis å gi trøst. En som er døende, trenger å bli forsikret om at andre er glad i ham, og at han ikke er alene. Hvordan kan man gjøre dette? Les eller syng for pasienten. Bruk publikasjoner og sanger som er oppbyggende, og som han liker. Mange finner trøst i å bli holdt i hånden og bli snakket rolig til.

Det kan ofte være fint å fortelle hvem som er på besøk. En rapport sier: «Hørselen sies å være den siste av de fem sansene som blir borte. Hørselen kan fortsatt være skarp selv om det ser ut til at [pasienten] sover, så ikke si noe du ikke ville ha sagt mens han var våken.»

 Be sammen hvis det er mulig. Bibelen forteller at apostelen Paulus og medarbeiderne hans en gang var under ekstremt press og fryktet for livet. Hvilken hjelp søkte de? Paulus oppfordret vennene sine: «Dere kan også hjelpe til ved deres påkallelse for oss.» (2. Korinter 1:8–11) Inderlig bønn når man er alvorlig syk og opplever ekstreme påkjenninger, er uvurderlig.

Bare tanken på å miste en man er glad i, er veldig vond. Og det er ikke rart, for døden er unaturlig. Vi er ikke skapt for å godta døden som en normal del av livet. (Romerne 5:12) Guds Ord kaller derfor døden en «fiende». (1. Korinter 15:26) Så det er forståelig og normalt å ikke ville tenke på at en man er glad i, skal dø.

Men hvis alle i familien er klar over hva som kan skje, kan det dempe frykten og hjelpe dem til å fokusere på å gjøre det beste ut av situasjonen. Noe av det som kan skje, står i rammen « De siste ukene av livet». Det er ikke nødvendigvis slik at alt dette skjer med alle pasienter og i denne rekkefølgen. Men de fleste pasienter opplever i hvert fall noen av disse forandringene.

Etter at man har mistet en man er glad i, kan det være lurt å ta kontakt med en nær venn som har sagt at han ønsker å hjelpe til. Omsorgspersoner og familien trenger kanskje å bli forsikret om at den avdødes prøvelser og lidelser er over. Menneskehetens Skaper kommer med denne betryggende forsikringen: «De døde vet slett ingen ting.» – Forkynneren 9:5.

Det er helt nødvendig å stole på Gud – ikke bare i den tiden en i familien er uhelbredelig syk, men også i sorgperioden etter at vedkommende er død. Gud kan støtte deg gjennom andres hjelpsomme ord og handlinger. «Jeg lærte meg å ikke avvise andres hjelp», sier Doreen. «Vi ble faktisk overveldet av all den hjelpen vi fikk. Mannen min og jeg var helt overbevist om at hjelpen kom fra Jehova. Det var som om han sa: ‘Jeg er her for å hjelpe dere gjennom dette.’ Jeg kommer aldri til å glemme det.»

Jehova Gud er virkelig vår beste omsorgsperson. Som vår Skaper forstår han den smerten og sorgen vi opplever. Han er både i stand til og ivrig etter å gi oss den hjelpen og oppmuntringen vi trenger for å takle situasjonen. I tillegg har han lovt oss at han snart skal fjerne døden en gang for alle, og at han skal gi de milliarder av mennesker som er i hans minne, livet tilbake. (Johannes 5:28, 29; Åpenbaringen 21:3, 4) Da kan alle si det samme som Paulus: «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?» – 1. Korinter 15:55.