Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

FRA VÅRT ARKIV

Han så at det var kjærlighet som drev kafeteriaen

Han så at det var kjærlighet som drev kafeteriaen

Å SAMLES til et åndelig festmåltid ved Jehovas bord har alltid vært et teokratisk høydepunkt. Når Guds folk kommer sammen ved slike anledninger, gleder de seg også over å spise bokstavelig mat sammen.

I september 1919 holdt bibelstudentene et åttedagers stevne i Cedar Point i Ohio i USA. Hotellene skulle sørge for rom og måltider til stevnedeltakerne, men det kom mange tusen flere enn forventet. Mylderet av mennesker ble for mye for servitørene, så alle sammen nektet å jobbe. Den fortvilte kafébestyreren spurte om noen av de unge stevnedeltakerne kunne hjelpe til, og mange av dem stilte villig opp. En av dem var Sadie Green. «Dette var første gang jeg prøvde meg som servitrise», sa hun senere, «men vi hadde det gøy.»

Sierra Leone, 1982

I årene som fulgte, var det en kafeteriaordning på stevnene, noe som gjorde det mulig for mange glade frivillige å tjene sine brødre og søstre. Å jobbe sammen med trosfeller hjalp mange unge til å sette seg åndelige mål. Gladys Bolton utførte frivillig tjeneste i kafeteriaen på et stevne i 1937. «Jeg traff mennesker fra andre steder», fortalte hun senere, «og fikk høre hvordan de mestret problemene sine. Det var da jeg begynte å tenke at jeg kunne bli pioner.»

En annen søster, Beulah Covey, sa: «Det at arbeiderne gjør en så helhjertet innsats, får det hele til å gå som smurt.» Men arbeidet bød også på utfordringer. Da Angelo Manera kom til Dodger Stadium i Los Angeles i California i 1969, fikk han til sin overraskelse vite at han var blitt utnevnt til å ha ansvaret for kafeteriaen. Han sa: «Jeg fikk et av de største sjokkene i mitt liv!» Forberedelsene til det stevnet innebar at det måtte graves en 400 meter lang grøft i bakken til en gassledning som skulle gå til kjøkkenet!

Frankfurt, Tyskland, 1951

Da det skulle holdes et stevne i Sierra Leone i 1982, måtte arbeidsomme frivillige først rydde et jorde og så bygge kafeteriaen med de materialene de hadde for hånden. I Frankfurt i Tyskland leide oppfinnsomme brødre i 1951 et lokomotiv som gav damp til 40 kjeler. Det ble servert 30 000 måltider på en time. For å lette arbeidsbyrden for de 576 som jobbet i oppvaskavdelingen, hadde stevnedeltakerne tatt med seg egne kniver og gafler. I Yangon i Myanmar tok kokkene hensyn til de internasjonale stevnedeltakerne ved å bruke mindre chili enn vanlig i maten.

«DE SPISER STÅENDE»

Mens Annie Poggensee stod i en lang matkø i stekende sol på et stevne i USA i 1950, opplevde hun noe hyggelig. Hun sa: «Jeg ble helt oppslukt av en oppmuntrende samtale mellom to søstre som hadde kommet over fra Europa med båt.» Begge to fortalte hvordan Jehova hadde hjulpet dem slik at de kunne komme til stevnet. «Ingen der var lykkeligere enn disse to søstrene», sa Annie. «At de måtte vente i kø – og den sterke heten – betydde ikke noe for dem.»

Seoul, Sør-Korea, 1963

På mange av de store stevnene hadde de enorme kafeteriateltene rader med ståbord, noe som gjorde at stevnedeltakerne ble fortere ferdige med å spise, slik at andre kunne få plass. Hvordan skulle man ellers klare å bespise tusener av mennesker i matpausen? En som ikke var et vitne, sa: «Dette er en rar religion. De spiser stående.»

Militære ledere og sivile myndighetspersoner var imponert over den effektiviteten og organiseringen de så. Etter at noen fra den amerikanske hær hadde sett på kafeteriaen vår på Yankee Stadium i New York, oppfordret de major Faulkner i det britiske krigsdepartementet til å foreta en lignende befaring. Han og hans kone besøkte derfor stevnet med temaet «Det triumferende rike» i Twickenham i England i 1955. Han sa at han kunne se at det var kjærlighet som drev kafeteriaen der.

I flere tiår serverte villige arbeidere næringsrike og rimelige måltider til stevnedeltakerne. Men denne enorme oppgaven krevde ofte at et stort antall frivillige måtte jobbe lange dager og til og med gå glipp av noe av eller hele programmet. Ordningen med matservering ble forenklet mange steder på slutten av 1970-tallet. Så, fra 1995, ble man bedt om å ta med seg sin egen mat til stevnene. Dette gjorde at de som pleide å være med på å lage og servere mat, fikk mulighet til å glede seg over det åndelige programmet og kristent fellesskap. *

Tenk deg hvor glad Jehova må være i dem som arbeidet så hardt for å tjene sine brødre og søstre! Noen ser kanskje med lengsel tilbake på de glederike dagene de arbeidet i kafeteriaen. Men én ting er sikkert: Kjærlighet er fortsatt stevnenes viktigste ingrediens. – Joh 13:34, 35.

^ avsn. 12 Det er selvfølgelig fortsatt mulig å delta i frivillig tjeneste i andre avdelinger på stevnene.