Etterlign deres tro

Hun åpnet sitt hjerte for Gud i bønn

HANNA var travelt opptatt med å forberede turen og forsøkte å la være å tenke på problemene sine. Det burde ha vært en lykkelig tid. Elkana, mannen hennes, pleide å ta hele familien med på disse årlige reisene for å tilbe i tabernaklet i Sjilo. Det var Jehovas hensikt at slike begivenheter skulle være glederike. (5. Mosebok 16:15) Og Hanna hadde uten tvil helt fra hun var barn, gledet seg over disse høytidene. Men ting hadde forandret seg for henne i de senere årene.

Hun var så heldig å ha en mann som elsket henne. Men Elkana hadde også en annen kone. Hun het Peninna, og det ser ut til at hun gikk inn for å gjøre livet surt for Hanna. Peninna hadde tenkt ut en måte hun kunne få Hanna til å bli sterkt bedrøvet på under disse årlige begivenhetene. Hva gjorde hun? Og enda viktigere: Hvordan hjalp Hannas tro på Jehova henne til å utholde det som mange ganger syntes å være en håpløs situasjon? Hvis du møter utfordringer som tar fra deg gleden i livet, vil du kanskje finne beretningen om Hanna spesielt rørende.

«Hvorfor er ditt hjerte bedrøvet?»

Bibelen forteller om to store problemer i Hannas liv. Det var lite hun kunne gjøre med det første, og ingenting hun kunne gjøre med det andre. For det første levde hun i et polygamt ekteskap, og den rivaliserende hustruen hatet henne. For det andre var hun ufruktbar. En slik situasjon er vanskelig for alle gifte kvinner som ønsker seg barn, men på Hannas tid og i hennes kultur var det årsak til dyp sorg. Alle familier regnet med at barn skulle videreføre familiens navn. Barnløshet ble betraktet som en skam og en vanære.

Hadde det ikke vært for Peninna, hadde Hanna kanskje mestret situasjonen. Å leve i et polygamt ekteskap var ingen ideell situasjon. Rivalisering, strid og hjertesorg var bare så altfor vanlig. En slik praksis var fjernt fra den monogame norm for ekteskapet som Gud hadde fastsatt i Edens hage. * (1. Mosebok 2:24) Bibelen tegner følgelig et negativt bilde av polygami, og den gripende beskrivelsen av livet i Elkanas familie er et slående eksempel på det.

Det hadde seg slik at Elkana var mest glad i Hanna. Ifølge jødisk tradisjon skal han først ha giftet seg med Hanna og noen år senere med Peninna. Hvordan det enn forholdt seg, fant Peninna, som var sterkt sjalu på Hanna, mange måter å plage sin rivalinne på. Peninna hadde en stor fordel framfor Hanna, en fordel som hadde med hennes fruktbarhet å gjøre. Peninna fikk det ene barnet etter det andre, og hennes selvtilfredshet vokste for hvert barn hun fikk. Istedenfor å synes synd på Hanna og trøste henne i hennes fortvilelse rørte Peninna ved det som var et ømt punkt hos henne. Bibelen sier at Peninna terget Hanna svært «for å bringe henne ut av likevekt». (1. Samuelsbok 1:6) Peninnas handlemåte  var bevisst. Hun ville såre Hanna, og det lyktes hun med.

Det ser ut til at Peninna betraktet deres årlige reise til helligdommen i Sjilo som en glimrende anledning til å gjøre dette. Elkana gav hvert av Peninnas mange barn – «alle hennes sønner og døtre» – andeler av de ofrene som ble frambåret for Jehova. Men den barnløse Hanna fikk bare sin egen andel. Peninna terget den stakkars Hanna for dette og minnet henne om hennes ufruktbarhet, slik at hun begynte å gråte og mistet appetitten. Elkana kunne ikke unngå å legge merke til at hans kjære Hanna var fortvilet og ikke spiste, så han prøvde å trøste henne. «Hanna», spurte han, «hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke, og hvorfor er ditt hjerte bedrøvet? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?» – 1. Samuelsbok 1:4–8.

Et positivt trekk ved Elkana var at han forstod at Hannas fortvilelse hadde med hennes ufruktbarhet å gjøre. Og Hanna satte utvilsomt stor pris på hans vennlige forsikringer om sin kjærlighet. * Men Elkana nevnte ikke Peninnas skadefryd, og beretningen sier heller ikke noe om at Hanna fortalte ham om det hun gjorde. Hun kan ha tenkt at det å stille Peninna i et dårlig lys, bare ville forverre hennes egen situasjon. Kunne Elkana virkelig ha forandret på forholdene? Ville ikke Peninnas sjikanering av Hanna bare forverre seg, og ville ikke barna og tjenerne til denne ondskapsfulle kvinnen følge hennes eksempel? Hanna ville bare komme til å føle seg mer og mer som et utskudd i sin egen familie.

Enten Elkana fullt ut forstod omfanget av Peninnas smålighet eller ikke, hadde Jehova Gud sett alt. Hans Ord åpenbarer hele bildet, som utgjør en alvorlig advarsel til alle som begår tilsynelatende små, men ondsinnete handlinger på grunn av misunnelse. De som på den annen side er uskyldige og fredsommelige, slik Hanna var, kan finne trøst i å vite at rettferdighetens Gud setter alt i rette skikk til sin tid og på sin måte. (5. Mosebok 32:4) Kanskje Hanna forstod dette, for det var til Jehova hun vendte seg for å få hjelp.

«Ikke lenger bekymret»

Tidlig om morgenen var det full aktivitet i hjemmet. Alle, også barna, gjorde seg klar til reisen. For å komme til Sjilo måtte den store familien dra over tre mil gjennom Efraims fjelland. * Til fots tok turen én eller to dager. Hanna visste hvordan Peninna ville oppføre seg, men hun holdt seg ikke hjemme av den grunn. Den dag i dag er hun derfor et flott eksempel for Guds tjenere. Det er aldri klokt av oss å la andres dårlige oppførsel gripe forstyrrende inn i vår tilbedelse av Gud. Hvis vi gjør det, vil vi gå glipp av nettopp de velsignelser som gir oss styrke til å holde ut.

Etter en lang dag på svingete fjellveier nærmet den store familien seg endelig byen Sjilo. Der lå den, på en høyde omgitt av lave fjell. Etter hvert som de nærmet seg, tenkte Hanna sannsynligvis mye på hva hun skulle si i bønn til Jehova. Så snart de kom fram, spiste hele familien sammen. Hanna trakk seg bort fra de andre så snart hun kunne, og gikk til Jehovas tabernakel. Øverstepresten Eli var der. Han satt ved dørstolpen i tabernaklet. Men Hanna konsentrerte seg om sin Gud. Her i tabernaklet følte hun seg trygg på at hun ville bli hørt. Om det ikke var noen andre som fullt ut forstod hennes vanskelige situasjon, gjorde hennes Far i himmelen det. Bitter sorg vellet opp i henne, og hun begynte å gråte.

Mens Hanna gråt så hun ristet, talte hun til  Jehova inni seg. Leppene hennes skalv mens hun i tankene satte ord på den smerte hun følte. Og hun bad lenge, slik at hun fikk utøst sitt hjerte for sin Far. Men hun gjorde mer enn bare å be Gud om at han måtte oppfylle hennes desperate ønske om å få barn. Hanna var ikke bare sterkt opptatt av å bli velsignet av Gud, men også av å gi ham det hun kunne. Hun avla derfor det løfte at hvis hun fikk en sønn, skulle hun vie ham til et liv i tjenesten for Jehova. – 1. Samuelsbok 1:9–11.

Hanna var på denne måten et eksempel for alle Guds tjenere med hensyn til bønn. I sin godhet oppfordrer Jehova sitt folk til å tale fritt til ham uten forbehold, ja til å åpne sitt hjerte for ham slik et tillitsfullt barn gjør overfor en kjærlig far eller mor. (Salme 62:8; 1. Tessaloniker 5:17) Apostelen Peter skrev under inspirasjon disse trøsterike ordene om bønn til Jehova: «[Kast] all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» – 1. Peter 5:7.

Vi mennesker er imidlertid ikke like forståelsesfulle og medfølende som Jehova. Mens Hanna gråt og bad, ble hun skremt av en stemme. Det var Eli, øverstepresten, som hadde betraktet henne. Han sa: «Hvor lenge skal du oppføre deg som en drukken? Kvitt deg med vinen din!» Eli hadde lagt merke til Hannas skjelvende lepper, hennes gråt og hennes følelsesbetonte opptreden. Istedenfor å spørre henne hva som var galt, trakk han den forhastede slutning at hun var full. – 1. Samuelsbok 1:12–14.

På et tidspunkt da Hanna led de frykteligste kvaler, må en slik grunnløs beskyldning – og det fra en mann i en så ærefull stilling – ha virket svært sårende. Men igjen var Hanna et glimrende eksempel hva tro angår. Hun lot ikke et menneskes ufullkommenheter stå i veien for hennes tilbedelse av Jehova. Hun svarte Eli respektfullt og forklarte situasjonen for ham. Han svarte, kanskje mer spakt og i en mildere tone: «Gå i fred, og måtte Israels Gud oppfylle din bønn, det du har bedt ham om.» – 1. Samuelsbok 1:15–17.

Hva førte det til at Hanna åpnet sitt hjerte for Jehova og tilbad ham der i hans tabernakel? Beretningen sier: «Så gikk kvinnen sin vei, og hun begynte å spise, og hennes ansikt så ikke lenger bekymret ut.» (1. Samuelsbok 1:18) Hanna følte seg lettet. Det var som om hun hadde lesset sin følelsesmessige byrde over på en som hadde mye bredere og sterkere skuldrer enn henne, nemlig hennes himmelske Far. (Salme 55:22) Er det noe som helst problem som er for tyngende for ham? Nei – det har det aldri vært, og det kommer det heller aldri til å bli!

Når vi er nedfor eller svært bedrøvet, gjør vi vel i å følge Hannas eksempel og snakke åpent med ham som Bibelen omtaler som den som «hører bønner». (Salme 65:2) Hvis vi gjør det i tro, kan vi også erfare at vår bedrøvelse blir erstattet med «Guds fred, som overgår all tanke». – Filipperne 4:6, 7.

 «Det er ingen klippe som vår Gud»

Neste morgen drog Hanna tilbake til tabernaklet sammen med Elkana. Hun hadde sannsynligvis fortalt ham om sin bønn og sitt løfte, for Moseloven sa at en mann hadde rett til å oppheve et løfte som hans kone hadde avlagt uten hans samtykke. (4. Mosebok 30: 10–15) Men den trofaste mannen gjorde ikke noe slikt. Nei, han og Hanna tilbad Jehova sammen i tabernaklet før de satte kursen hjemover.

Når forstod Peninna at hun ikke lenger klarte å bringe Hanna ut av likevekt? Det sier ikke beretningen noe om, men uttrykket «så ikke lenger bekymret ut» antyder at Hanna fra da av ble lysere til sinns. Uansett, Peninna fant sikkert snart ut at hennes ondskapsfulle væremåte ikke lenger hadde noen virkning. Etter dette blir hun ikke mer omtalt i Bibelen.

Etter hvert som månedene gikk, utviklet Hannas fred i sinnet seg til ubeskrivelig glede. Hun ble gravid! I sin glede glemte ikke Hanna et sekund hvem som stod bak denne velsignelsen. Da gutten ble født, gav hun ham navnet Samuel, som betyr «Guds navn» og tydeligvis sikter til det å påkalle Guds navn, slik Hanna hadde gjort. Det året ble hun ikke med Elkana og resten av familien til Sjilo. Hun ble hjemme med gutten sin i tre år, helt til han var avvent. Så samlet hun styrke til den dagen da hun måtte skilles fra sin kjære sønn.

Denne atskillelsen kan ikke ha vært lett. Hanna visste naturligvis at Samuel ville bli tatt godt hånd om i Sjilo, kanskje av noen av de kvinnene som tjente ved tabernaklet. Men han var så liten, og hvilken mor lengter vel ikke etter å være sammen med barnet sitt? Hanna og Elkana tok ikke desto mindre med seg gutten, ikke motstrebende, men med takknemlighet. De frambar ofre i Guds hus, og da de overgav Samuel til Eli, minnet de ham om det løftet Hanna hadde avlagt der noen år tidligere.

Hanna bad så en bønn som Gud har regnet verdig til å bli tatt med i hans inspirerte Ord. Når du leser ordene i hennes bønn, som står i 1. Samuelsbok 2:1–10, vil hver linje vise deg hvor dyp hennes tro var. Hun lovpriste Jehova for hans vidunderlige bruk av makt – hans uforlignelige evne til å ydmyke den hovmodige, til å velsigne den undertrykte og til å gjøre ende på liv og til og med frelse fra døden. Hun lovpriste sin Far for hans enestående hellighet, hans rettferdighet og hans trofasthet. Hanna kunne med god grunn si: «Det er ingen klippe som vår Gud.» Jehova er uforanderlig, fullstendig pålitelig og en tilflukt for alle undertrykte som vender seg til ham for å få hjelp.

Lille Samuel var virkelig privilegert som hadde en mor som hadde så sterk tro på Jehova. Selv om han sikkert savnet henne i oppveksten, følte han seg aldri glemt. Hanna drog til Sjilo år etter år og hadde med seg en liten ermeløs overkledning som han brukte i sin tjeneste ved tabernaklet. Hvert sting vitnet om hennes kjærlige omsorg for sin sønn. (1. Samuelsbok 2:19) Vi kan formelig se henne for oss når hun tok på ham den nye kledningen, glattet den ut og så kjærlig på ham mens hun snakket vennlig og oppmuntrende til ham. Samuel var heldig som hadde en slik mor, og han vokste opp og ble til velsignelse for sine foreldre og hele Israel.

Hanna ble heller ikke glemt. Jehova velsignet henne med fruktbarhet, og hun fikk ytterligere fem barn med Elkana. (1. Samuelsbok 2:21) Men Hannas største velsignelse var kanskje båndet mellom henne og hennes Far, Jehova, et bånd som ble sterkere og sterkere med årene. Måtte du etterligne Hannas tro og erfare det samme.

[Fotnoter]

[Ramme på side 17]

To bemerkelsesverdige bønner

Hannas to bønner, som er gjengitt i 1. Samuelsbok 1:11 og 2:1–10, inneholder flere spesielle trekk. Tenk over noen eksempler:

▪ Hanna rettet den første av de to bønnene til «hærstyrkenes Jehova». Hun er den første av dem som er sitert i Bibelens beretning, som bruker dette uttrykket. Det forekommer til sammen 285 ganger i Bibelen, variasjoner innbefattet, og sikter til at Gud har kommandoen over enorme hærstyrker av åndesønner.

▪ Legg merke til at Hanna ikke bad den andre bønnen da sønnen hennes ble født, men da hun og Elkana ofret ham til tjeneste for Gud i Sjilo. Hannas store glede lå altså ikke i at hun brakte Peninna til taushet, men i at hun ble velsignet av Jehova.

▪ Da Hanna sa: «Mitt horn er høyt løftet i Jehova», kan hun ha hatt i tankene en okse, et sterkt lastedyr som bruker hornene med kraft. Hanna sa på en måte: Jehova, du gjør meg sterk. – 1. Samuelsbok 2:1.

▪ Det Hanna sier om Guds ’salvede’, regnes som profetisk. Det samme hebraiske ordet blir også gjengitt med «messias», og Hanna er den første personen i Bibelens beretning som bruker det om en framtidig salvet konge. – 1. Samuelsbok 2:10.

▪ Jesu mor, Maria, gav i sin lovprisning av Jehova, omkring tusen år senere, uttrykk for noen av de samme følelsene som Hanna. – Lukas 1:46–55.

[Bilde på side 16]

Hanna var dypt bedrøvet fordi hun var ufruktbar, og Peninna gjorde alt hun kunne for å gjøre situasjonen enda verre

[Bilde på sidene 16 og 17]

Kan du etterligne Hanna ved å be inderlige bønner?

[Bilde på side 17]

Hanna ble ikke støtt over at Eli feilvurderte henne