JEG mistet hørselen da jeg var liten, og lærte tegnspråk på en skole for døve. Jeg kom i kontakt med sannheten for første gang som elleveåring, da en familie i nabolaget som var Jehovas vitner, spurte om jeg ville bli med på et møte. Jeg forstod ikke det som ble sagt, men ble hjertelig mottatt og bestemte meg for at jeg skulle fortsette å gå på møtene. Det hendte ofte at noen i menigheten inviterte meg hjem på et måltid eller spurte om jeg ville være med på andre ting.

Jeg ble forkynner i 1982, og samme år ble jeg døpt. I 1984 giftet jeg meg med Eva, som også er døv. Selv om det var enkelte bibelske sannheter vi ikke forstod fullt ut, visste vi at dette var Jehovas organisasjon, for den kjennetegnes av kjærlighet. Og vi likte oss i menigheten. – Joh 13:35.

 I 1992 fikk noen brødre og søstre opplæring i amerikansk tegnspråk (ASL). Disse forkynnerne begynte raskt å lete opp døve og forkynne det gode budskap for dem. I 1994 skjøt arbeidet fart da et par fra Puerto Rico kom til avdelingskontoret for å lære 25 brødre og søstre tegnspråk.

Senere samme år begynte Eva og jeg å gå på møtene i den nye tegnspråkgruppen. Det var først etter det at vi virkelig begynte å forstå detaljene i bibelske lærespørsmål, for eksempel hvordan Satan utfordret Jehovas universelle overherredømme, og hvilken rolle det messianske rike spiller i Guds hensikt.

Den 1. desember 1995 ble det opprettet ASL-menigheter i Santo Domingo og Santiago. I august 2014 var det 26 tegnspråkmenigheter og 18 tegnspråkgrupper i landet.

Eva og jeg har tre barn, og de har tegnspråk som morsmål. Den eldste sønnen vår, Éber, hjelper til med å oversette til tegnspråk på avdelingskontoret i USA. Jeg er menighetstjener, og Eva er pioner.