Jehovas vitner følger Bibelens råd om ikke alltid å svare på beskyldninger og latterliggjøring. Et bibelsk ordspråk sier for eksempel: «Den som tilretteviser spotteren, skaffer seg vanære.» (Ordspråkene 9:7, 8; 26:4) Istedenfor å bli trukket inn i en diskusjon på grunn av overdreven bekymring for falske anklager fokuserer vi heller på hva Gud tenker. – Salme 119:69.

 Det er naturligvis «en tid til å tie og en tid til å tale». (Forkynneren 3:7) Vi svarer på spørsmål fra oppriktige mennesker som er interessert i å finne ut hva som er sant, men vi unngår meningsløse diskusjoner. På den måten etterligner vi Jesus og de første kristne og deres undervisningsmetoder.

•   Jesus unnlot å svare da han ble falskelig anklaget framfor Pilatus. (Matteus 27:11–14; 1. Peter 2:21–23) Jesus svarte heller ikke på beskyldninger om at han var en dranker og en fråtser. Han lot andre trekke sine egne konklusjoner basert på det han gjorde, i samsvar med dette prinsippet: «Visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger.» (Matteus 11:19) Men når forholdene tilsa det, svarte han modig dem som kom med beskyldninger mot ham. – Matteus 15:1–3; Markus 3:22–30.

   Jesus lærte disiplene sine at de ikke måtte miste motet på grunn av falske anklager. Han sa: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld.» (Matteus 5:11, 12) Men Jesus sa også at når slike beskyldninger gav disiplene mulighet til å forkynne, ville han oppfylle dette løftet: «Jeg vil gi dere en munn og visdom som alle deres motstandere til sammen ikke vil kunne stå imot eller motsi.» – Lukas 21:12–15.

•   Apostelen Paulus rådet de kristne til å holde seg unna diskusjoner med motstandere, og han beskrev slike diskusjoner som «unyttige og verdiløse». – Titus 3:9; Romerne 16:17, 18.

•   Apostelen Peter oppfordret de kristne til å forsvare sin tro når det var mulig. (1. Peter 3:15) Likevel viste han at dette ofte gjøres best ved hjelp av handlinger og ikke ord. Han skrev: «Ved å gjøre det gode kan [dere] få ufornuftige menneskers uforstandige snakk til å forstumme.» – 1. Peter 2:12–15.