menneske: Eller: «kjød». Det greske ordet sarks brukes her om et fysisk vesen, et levende vesen som består av kjøtt. Da Jesus ble født som menneske, var han ikke lenger en ånd. Det var ikke slik at han bare iførte seg en fysisk kropp, slik som engler hadde gjort tidligere. (1Mo 18:1–3; 19:1; Jos 5:13–15) Jesus kunne derfor med rette omtale seg selv som «Menneskesønnen». – Joh 1:51; 3:14; se studienote til Mt 8:20.

alle mennesker: Eller: «alt kjød; hele menneskeheten». Det greske uttrykket for «alle mennesker» forekommer også i Lu 3:6, som er et sitat fra Jes 40:5, der det er brukt et hebraisk uttrykk med samme betydning. – Se også studienote til Joh 1:14.

at de lærer deg å kjenne: Eller: «at de stadig tilegner seg kunnskap om deg; at de fortsetter å kjenne deg». Det greske verbet ginọsko har grunnbetydningen «å kjenne» og står her i presens, noe som angir vedvarende handling. Det kan brukes om det «å tilegne seg kunnskap om noen; å bli kjent med noen; å lære noen bedre å kjenne». Det kan også romme tanken om at det er en kontinuerlig prosess å gå inn for å bli bedre kjent med en som man allerede kjenner. I denne sammenhengen sikter det til at man styrker sitt personlige forhold til Gud ved at man stadig lærer mer om Gud og Kristus og får større tillit til dem. Dette innebærer selvfølgelig mer enn bare å vite hvem en person er, eller hva han heter. Det innebærer også å vite hva denne personen liker og ikke liker, og hvilke verdier og normer som er viktige for ham. – 1Jo 2:3; 4:8.

verden: Her sikter det greske ordet kọsmos tydeligvis til menneskeverdenen. – Se også studienote til Joh 17:24.

verden ble grunnlagt: Det greske ordet for «grunnlagt» er gjengitt med «bli gravid» i He 11:11, der det er brukt sammen med det greske ordet for «avkom». Når det her brukes i uttrykket «verden ble grunnlagt», sikter det tydeligvis til det tidspunktet da Adam og Evas barn ble født. Jesus setter det at «verden ble grunnlagt», i forbindelse med Abel, som tydeligvis var den første fra menneskeverdenen som kunne gjenløses, og som har hatt navnet sitt «skrevet opp i livets bokrull fra verden ble grunnlagt». (Lu 11:50, 51; Åp 17:8) Denne uttalelsen som Jesus kommer med i bønn til sin Far, bekrefter også at Gud elsket sin enbårne Sønn for lenge siden – før Adam og Evas barn ble unnfanget.

Jeg har gjort ditt navn kjent: De som fulgte Jesus, kjente allerede Guds navn og brukte det. De så det og leste det i de skriftrullene av De hebraiske skrifter som fantes i synagogene. Dessuten kunne de se det og lese det i Septuaginta – en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter som ble brukt i undervisningen. (Se Tillegg A5 og C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; se også Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Som den som hadde vært «ved sin Fars side», kunne Jesus forklare hvem Faren er, på en måte som ingen annen kunne. (Joh 1:18; Mt 11:27) Guds «navn» fikk dermed dypere mening for Jesu første disipler.

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos tydeligvis til den delen av menneskeverdenen som er fremmedgjort for Gud, og som Kristi sanne disipler, hans menighet, står utenfor. – Se studienote til Joh 15:19.

holdt: Eller: «vært lydige mot; tatt vare på». Slik det greske ordet terẹo er brukt i denne sammenhengen, kan det også bety «å fortsette i lydighet; å holde fast ved».

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Johannes er den eneste av evangelieskribentene som siterer denne uttalelsen av Jesus om at hans disipler ikke er en del av verden, eller at de ikke tilhører verden. Den samme tanken blir uttrykt to ganger til i den siste bønnen Jesus ber sammen med sine trofaste apostler. – Joh 17:14, 16.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Se også 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. – Se også studienote til Joh 15:19.

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Johannes er den eneste av evangelieskribentene som siterer denne uttalelsen av Jesus om at hans disipler ikke er en del av verden, eller at de ikke tilhører verden. Den samme tanken blir uttrykt to ganger til i den siste bønnen Jesus ber sammen med sine trofaste apostler. – Joh 17:14, 16.

Hellige Far: Dette er den eneste forekomsten av dette uttrykket i Bibelen, og det brukes som en tiltaleform om Jehova. Det brukes aldri om et menneske. – Se også Mt 23:9.

ditt navns skyld, det som du har gitt meg: Navnet Jesus tilsvarer det hebraiske navnet Jesjua (en kortform av Jehosjua), som betyr «Jehova er frelse». I samsvar med dette understreker Jesus to ganger i dette kapitlet at han har gjort kjent navnet Jehova. (Joh 17:6, 26) I Bibelen kan ordet «navn» også stå for personen selv, hans rykte, hans egenskaper og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienoter til Mt 6:9; Joh 17:6.) Så i tillegg til at Jesus bar et navn som inneholdt Guds navn, lå det tydeligvis noe mer i det at navnet Jehova var blitt gitt til Jesus. Jesus gjenspeilte for eksempel til fullkommenhet sin Fars personlighet. (Joh 14:9) Dessuten kom Jesus i sin Fars navn, og han utførte kraftige gjerninger i det navnet. – Joh 5:43; 10:25.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. De tankene som blir uttrykt i denne bønnen, gjenspeiler Jesu ord i Joh 10:30. Der sier han at han og hans Far «er ett» i forbindelse med hvordan de tar hånd om hans disipler, hans «sauer», som hans Far har gitt ham. (Joh 10:25–30; 17:2, 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «ett», står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). – Se studienote til Joh 10:30.

Jeg har gjort ditt navn kjent: De som fulgte Jesus, kjente allerede Guds navn og brukte det. De så det og leste det i de skriftrullene av De hebraiske skrifter som fantes i synagogene. Dessuten kunne de se det og lese det i Septuaginta – en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter som ble brukt i undervisningen. (Se Tillegg A5 og C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; se også Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Som den som hadde vært «ved sin Fars side», kunne Jesus forklare hvem Faren er, på en måte som ingen annen kunne. (Joh 1:18; Mt 11:27) Guds «navn» fikk dermed dypere mening for Jesu første disipler.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Se også 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.

ett: Eller: «enige; forent». Det Jesus sier her, viser at han og hans Far er fullstendig enige om at de vil beskytte sauelignende mennesker og lede dem til evig liv. Denne hyrdegjerningen er noe Faren og Sønnen utfører i fellesskap. De har like stor omsorg for sauene og vil ikke la noen få rive dem ut av deres hånd. (Joh 10:27–29; se også Ese 34:23, 24.) I Johannes’ evangelium blir enheten mellom Faren og Sønnen nevnt mange ganger – forholdet mellom dem er nært, de vil det samme, og de har samme hensikt. Det greske ordet som er gjengitt med «ett», står ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»), men i intetkjønn (som betegner «én ting»). Dette underbygger den oppfatningen at Jesus og hans Far er «ett» i handlemåte og samarbeid, ikke at de er en og samme person. (Joh 5:19; 14:9, 23) At Jesus ikke siktet til likhet med hensyn til guddommelighet, men til enhet i hensikt og handling, blir bekreftet når man sammenligner ordene her med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17. (Joh 10:25–29; 17:2, 9–11) Dette framgår spesielt tydelig av at Jesus ber om at hans disipler må «være ett på samme måte som vi er ett». (Joh 17:11) Det må altså være snakk om samme type enhet i kapittel 10 og i kapittel 17. – Se studienoter til Joh 17:11, 21; 1Kt 3:8.

en som fortjener Gehenna: Bokstavelig: «en sønn av Gehenna», det vil si en som fortjener evig tilintetgjørelse. – Se Ordforklaringer: «Gehenna».

tilintetgjørelsens sønn: I denne sammenhengen sikter uttrykket til Judas Iskariot. Ved at han med vilje forrådte Guds Sønn, førte han evig tilintetgjørelse over seg selv – han er ikke verdig til å få en oppstandelse. Det samme uttrykket brukes i 2Te 2:3 om «lovløshetens menneske». På Bibelens grunnspråk blir ordet «sønn(er)» av og til brukt i overført betydning om noen som følger en bestemt handlemåte eller legger bestemte egenskaper for dagen. Noen eksempler er slike uttrykk som «sønner av Den Høyeste», «lysets sønner og dagens sønner», «Rikets sønner», «den ondes sønner» og «Djevelens sønn». (Lu 6:35; 1Te 5:5; Mt 13:38; Apg 13:10) I tråd med dette kan ordet «sønn» også brukes i forbindelse med den dommen eller det resultatet som venter enkelte på grunn av en bestemt handlemåte eller bestemte egenskaper. Det uttrykket som i 2Sa 12:5 er gjengitt med «fortjener å dø», lyder bokstavelig «er en dødens sønn». I Mt 23:15 brukes det bokstavelige uttrykket «en sønn av Gehenna» om en som fortjener evig tilintetgjørelse. Det var etter alt å dømme dette Jesus mente da han kalte Judas Iskariot «tilintetgjørelsens sønn». – Se studienote til Mt 23:15 og Ordforklaringer: «Gehenna».

verden: I denne sammenhengen sikter det greske ordet kọsmos til den delen av menneskeverdenen som Guds tjenere står utenfor, det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Johannes er den eneste av evangelieskribentene som siterer denne uttalelsen av Jesus om at hans disipler ikke er en del av verden, eller at de ikke tilhører verden. Den samme tanken blir uttrykt to ganger til i løpet av Jesu siste kveld sammen med sine trofaste apostler. – Joh 15:19; 17:16.

Gjør dem hellige: Eller: «Skill dem ut», det vil si med tanke på hellig tjeneste for Gud. Når Jesu disipler er lydige mot sannheten i Guds Ord, blir de helliget, eller renset. (1Pe 1:22) De vil da skille seg ut og ikke være «en del av verden», som ignorerer Guds sannhet. – Joh 17:16.

Ditt ord er sannhet: Jehovas Ord beskriver ting slik de virkelig er. Det åpenbarer hans egenskaper, hensikter og bud og forteller om menneskenes sanne tilstand. I samsvar med Jesu bønn viser Guds sannhetsord hva som kreves for at man skal bli gjort hellig, eller bli skilt ut, av Jehova med tanke på tjenesten for ham, og så forbli i denne hellige tilstanden.

helliger meg selv: Eller: «skiller meg selv ut; holder meg selv hellig». Jesus var hellig da han ble født som menneske (Lu 1:35), og han bevarte sin hellighet gjennom hele sitt jordiske liv. (Apg 4:27; He 7:26) Jesu uklanderlige livsløp, som innbefattet det at han ga sitt liv som en løsepenge, gjorde det mulig for hans disipler å være hellige, eller å bli satt til side med tanke på tjenesten for Gud. Jesus kunne derfor si i bønnen til sin Far at han helliget seg selv for dem. Jesu disipler kan være hellige ved hjelp av sannheten hvis de nøye følger i hans fotspor og lever etter de sannhetene han lærte bort, og de andre sannhetene som finnes i Guds Ord, Bibelen. (Joh 17:17; 2Ti 2:20, 21; He 12:14) Det er likevel ikke deres egen fortjeneste at de blir helliget, men de blir hellige ved Jesus Kristus. – Ro 3:23–26; He 10:10.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. (Joh 17:22) I 1Kt 3:6–9 omtaler Paulus denne typen enhet blant de kristne i beskrivelsen av hvordan de samarbeider med hverandre og med Gud. – Se 1Kt 3:8 og studienoter til Joh 10:30; 17:11.

ett: Eller: «enige; forent». Jesus ba om at hans sanne disipler måtte være «ett» i den forstand at de skulle samarbeide mot samme mål, slik han og hans Far er «ett» ved at de samarbeider og har enhet i tanke. De tankene som blir uttrykt i denne bønnen, gjenspeiler Jesu ord i Joh 10:30. Der sier han at han og hans Far «er ett» i forbindelse med hvordan de tar hånd om hans disipler, hans «sauer», som hans Far har gitt ham. (Joh 10:25–30; 17:2, 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «ett», står i intetkjønn (som betegner «én ting»), ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»). – Se studienote til Joh 10:30.

ett: Eller: «enige; forent». Det Jesus sier her, viser at han og hans Far er fullstendig enige om at de vil beskytte sauelignende mennesker og lede dem til evig liv. Denne hyrdegjerningen er noe Faren og Sønnen utfører i fellesskap. De har like stor omsorg for sauene og vil ikke la noen få rive dem ut av deres hånd. (Joh 10:27–29; se også Ese 34:23, 24.) I Johannes’ evangelium blir enheten mellom Faren og Sønnen nevnt mange ganger – forholdet mellom dem er nært, de vil det samme, og de har samme hensikt. Det greske ordet som er gjengitt med «ett», står ikke i hankjønn (som ville ha betegnet «én person»), men i intetkjønn (som betegner «én ting»). Dette underbygger den oppfatningen at Jesus og hans Far er «ett» i handlemåte og samarbeid, ikke at de er en og samme person. (Joh 5:19; 14:9, 23) At Jesus ikke siktet til likhet med hensyn til guddommelighet, men til enhet i hensikt og handling, blir bekreftet når man sammenligner ordene her med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17. (Joh 10:25–29; 17:2, 9–11) Dette framgår spesielt tydelig av at Jesus ber om at hans disipler må «være ett på samme måte som vi er ett». (Joh 17:11) Det må altså være snakk om samme type enhet i kapittel 10 og i kapittel 17. – Se studienoter til Joh 17:11, 21; 1Kt 3:8.

være fullstendig forent: Eller: «være fullkommengjort til ett». I dette verset knytter Jesus fullstendig enhet til det å være elsket av Faren. Dette er i harmoni med Kol 3:14, som sier: «Kjærligheten ... er et bånd som forener på en fullkommen måte.» Denne fullkomne enheten er relativ, for den betyr ikke at alle individuelle forskjeller med hensyn til personlighet, evner, vaner, samvittighet og lignende blir fjernet. Men den betyr at de kristne er forent i handling, tro og lære. – Ro 15:5, 6; 1Kt 1:10; Ef 4:3; Flp 1:27.

verden ble grunnlagt: Det greske ordet for «grunnlagt» er gjengitt med «bli gravid» i He 11:11, der det er brukt sammen med det greske ordet for «avkom». Når det her brukes i uttrykket «verden ble grunnlagt», sikter det tydeligvis til det tidspunktet da Adam og Evas barn ble født. Jesus setter det at «verden ble grunnlagt», i forbindelse med Abel, som tydeligvis var den første fra menneskeverdenen som kunne gjenløses, og som har hatt navnet sitt «skrevet opp i livets bokrull fra verden ble grunnlagt». (Lu 11:50, 51; Åp 17:8) Denne uttalelsen som Jesus kommer med i bønn til sin Far, bekrefter også at Gud elsket sin enbårne Sønn for lenge siden – før Adam og Evas barn ble unnfanget.

Jeg har gjort ditt navn kjent: På slutten av sin bønn gjentar Jesus den tanken han uttrykte i Joh 17:6. (Se studienote til Joh 17:6.) I Joh 17:26 er det riktignok et annet gresk verb som er brukt, gnorịzo («å gjøre kjent; erklære»), men det overbringer den samme tanken som det verbet som er brukt i Joh 17:6 (fanerọo, «å gjøre kjent; å åpenbare»). I Bibelen kan det å gjøre noens navn kjent innebære at man både gjør kjent selve navnet og også hva navnet står for – personens rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; se også Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Her legger Jesus til: og vil gjøre det kjent, som også kan gjengis med: «og vil fortsette å gjøre det kjent». Guds navn ville dermed fortsette å få dypere mening for Jesu disipler.

Jeg har gjort ditt navn kjent: De som fulgte Jesus, kjente allerede Guds navn og brukte det. De så det og leste det i de skriftrullene av De hebraiske skrifter som fantes i synagogene. Dessuten kunne de se det og lese det i Septuaginta – en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter som ble brukt i undervisningen. (Se Tillegg A5 og C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. (Se studienote til Mt 6:9; se også Åp 3:4, fotn.) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet – hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Som den som hadde vært «ved sin Fars side», kunne Jesus forklare hvem Faren er, på en måte som ingen annen kunne. (Joh 1:18; Mt 11:27) Guds «navn» fikk dermed dypere mening for Jesu første disipler.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Se også 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.