Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Brevet til Filipperne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. – Se studienote til 1Kt Tittelen og Mediegalleri: «Paulus’ brev til filipperne».

Fra Paulus og Timoteus: Det er Paulus som har skrevet brevet til filipperne, men han tar med Timoteus i sin innledende hilsen. Timoteus var sammen med Paulus i Roma under Paulus’ første fangenskap der. Timoteus er også nevnt i to andre brev som Paulus skrev fra Roma på den tiden, nemlig brevene til kolosserne og til Filemon. (Kol 1:1, 2; Flm 1) Det ser ut til at Timoteus selv var i fangenskap i Roma i en periode mellom de tidspunktene da Filipperbrevet og Hebreerbrevet ble skrevet. – Flp 2:19; He 13:23.

slaver for Kristus Jesus: Se studienote til Ro 1:1.

de hellige: Se studienote til Ro 1:7.

Filippi: Se studienote til Apg 16:12.

tilsynsmenn: Paulus bruker her flertallsformen av det greske ordet for «tilsynsmann» (epịskopos) om dem som tok ledelsen i menigheten i Filippi. (Se også Apg 20:28.) Et annet sted skriver han at det var et ‘eldsteråd’ som utnevnte Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave. (1Ti 4:14) Det at Paulus ikke framhever én person i disse menighetene som tilsynsmannen, viser at det fantes mer enn én tilsynsmann. Dette gir oss et innblikk i hvordan menighetene i det første århundre var organisert. Ordene «tilsynsmenn» og «eldste» brukes om hverandre i De kristne greske skrifter, noe som viser at de sikter til samme stilling. (Apg 20:17, 28; Tit 1:5, 7; se også 1Pe 5:1, 2.) Antallet tilsynsmenn i en menighet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». – Apg 14:23; se studienoter til Apg 20:17, 28.

menighetstjenere: Eller: «assistenter». Det greske ordet diạkonos, som bokstavelig betyr «tjener», brukes her om dem som er utnevnt til «menighetstjenere» i den kristne menighet. Ordet brukes i lignende betydning i 1Ti 3:8, 12. Det at Paulus bruker ordet i flertall, viser at menigheten hadde flere slike tjenere som hjalp tilsynsmennene med forskjellige oppgaver. Noen bibeloversettelser bruker slike titler som «biskoper og diakoner» i dette verset i stedet for ordene «tilsynsmenn og menighetstjenere». Kristenheten bruker det som et argument for at det var et hierarki blant de kristne i det første århundre. Men gjengivelser som på en tydelig måte formidler den riktige betydningen av disse ordene, viser at ansvarsoppgavene i den kristne menighet ikke gjør én person viktigere enn en annen. Gjengivelsen «menighetstjenere» framhever den tjenesten disse arbeidsomme mennene utfører for å hjelpe menigheten.

en slave for Kristus Jesus: Det greske ordet doulos, gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen, ofte en kjøpt slave. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Dette ordet brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for Jesus Kristus. (Apg 2:18; 4:29; Ga 1:10; Åp 19:10) Jesus kjøpte livet til alle kristne da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men betrakter seg som «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) De som skrev de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter og ga veiledning til menighetene, omtalte seg alle sammen som ‘slaver for Kristus’ minst én gang i sine skrifter for å vise at de underordnet seg Kristus, sin Herre. – Ro 1:1; Ga 1:10; Jak 1:1; 2Pe 1:1; Jud 1; Åp 1:1.

hellige: I De kristne greske skrifter blir Kristi åndelige brødre i menighetene ofte omtalt som «hellige». (Apg 9:13; 26:10; Ro 12:13; 2Kt 1:1; 13:13) Dette uttrykket brukes om dem som er ført inn i et spesielt forhold til Gud gjennom den nye pakt, som har trådt i kraft ved «en evig pakts blod», Jesu utøste blod. (He 10:29; 13:20) De er på den måten blitt helliget og renset av Gud, og de er «hellige» for ham. Han regner dem for å være i denne tilstanden helt fra begynnelsen av deres helliggjorte livsløp på jorden, ikke først etter deres død. Det finnes derfor ikke noe grunnlag i Bibelen for at en person eller en organisasjon kan erklære mennesker for å være «hellige» – eller «helgener», slik dette ordet er gjengitt i noen bibeloversettelser. Peter sier at de «skal være hellige» fordi Gud er hellig. (1Pe 1:15, 16; 3Mo 20:7, 26) Uttrykket «hellige» brukes om alle dem som blir forent med Kristus, og som blir hans medarvinger. Over 500 år før Kristi disipler ble omtalt som «hellige», åpenbarte Gud at et folk som ble kalt «Den Aller Høyestes hellige», skulle få regjere sammen med Kristus. – Da 7:13, 14, 18, 27.

tilsynsmenn: Det greske ordet for «tilsynsmann», epịskopos, er beslektet med verbet episkopẹo, som er gjengitt med «pass nøye på» i He 12:15. Det er også beslektet med substantivet episkopẹ, som betyr «inspeksjon». (Lu 19:44, Kingdom Interlinear) Episkopẹ er oversatt med «skal inspisere» i 1Pe 2:12, med «å bli tilsynsmann» i 1Ti 3:1 og med «tilsynsoppgave» i Apg 1:20. En tilsynsmann var altså en som besøkte, inspiserte og veiledet medlemmene av menigheten. Grunntanken i det greske ordet er beskyttende tilsyn. Tilsynsmenn i den kristne menighet har ansvaret for å gi sine trosfeller åndelig hjelp. Paulus brukte her ordet «tilsynsmenn» da han snakket med «de eldste» fra menigheten i Efesos. (Apg 20:17) Og i sitt brev til Titus bruker han ordet «tilsynsmann» i forbindelse med at han omtaler kravene til dem som skal tjene som «eldste» i den kristne menighet. (Tit 1:5, 7) De to ordene brukes altså om samme stilling. Presbỵteros framhever de modne egenskapene hos en som er utnevnt, mens epịskopos framhever de oppgavene som følger med utnevnelsen. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én tilsynsmann i den menigheten. Det var ikke et bestemt antall tilsynsmenn i hver menighet, men antallet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». Da Paulus skrev til den kristne menigheten i Filippi, omtalte han i tråd med dette menighetens «tilsynsmenn» (Flp 1:1), noe som tyder på at tilsynsmennene der tjente som et råd som førte tilsyn med menigheten. – Se studienote til Apg 1:20.

Filippi: Denne byen het opprinnelig Krenides. Filip 2. av Makedonia (far til Aleksander den store) erobret byen fra trakerne på midten av 300-tallet fvt. og oppkalte den etter seg selv. Det fantes rikholdige gullgruver i området, og det ble utstedt gullmynter i Filips navn. Omkring 168 fvt. ble Persevs, den siste av de makedonske kongene, beseiret av den romerske konsulen Lucius Aemilius Paulus, som erobret Filippi og det omkringliggende området. I 146 fvt. ble hele Makedonia gjort til én romersk provins. Det slaget der Oktavian (Octavius) og Marcus Antonius slo hærene til Brutus og Gaius Cassius Longinus (som begge hadde deltatt i mordet på Julius Cæsar), ble utkjempet på sletten ved Filippi i år 42 fvt. Til minne om sin store seier gjorde Oktavian deretter Filippi til romersk koloni. Da Oktavian noen år senere fikk æresnavnet Augustus av det romerske senatet, kalte han byen Colonia Augusta Julia Philippensis. – Se Tillegg B13.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Åndelig modne menn, eller eldste, var med på å lede og administrere byene i det gamle Israel. I tråd med dette tok åndelig modne menn, eller eldste, ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én eldste i den menigheten. Hvor mange eldste det var i en menighet, kom an på hvor mange åndelig modne menn med de nødvendige kvalifikasjonene menigheten hadde. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–8) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, som sannsynligvis bodde i Efesos på den tiden, omtalte han «eldsterådet». – 1Ti 1:3; 4:14.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

hadde bedt denne inderlige bønnen: Eller: «hadde frambåret påkallelse». Det greske verbet dẹomai sikter til det å be inntrengende og med sterke følelser. Det beslektede substantivet dẹesis, som blir oversatt med «inderlig bønn» eller «påkallelse», er blitt definert som «ydmyk og inntrengende trygling». I De kristne greske skrifter blir substantivet brukt bare om bønn som er rettet til Gud. Også Jesus bar fram «anmodninger og inderlige bønner, med sterke rop og tårer, til Ham som kunne frelse ham fra døden». (He 5:7) Det at flertallsformen er brukt, viser at Jesus bønnfalt Jehova mer enn én gang. I Getsemane hage ba Jesus for eksempel inderlig flere ganger. – Mt 26:36–44; Lu 22:32.

bønn og påkallelse med takk: Paulus bruker ordet «bønn» som en generell betegnelse på det å kommunisere med Gud i forbindelse med tilbedelse. «Påkallelse» er mer spesifikt. Dette sterke ordet kan også gjengis med «inderlig bønn» og overbringer tanken om å trygle eller be inntrengende. Slike bønner er ofte forbundet med sterke følelser og til og med tårer. (He 5:7) Et oppslagsverk definerer ordet for «påkallelse» som «et rop om å få dekket et personlig behov». Ved å føye til «med takk» viser Paulus at det alltid er passende å uttrykke takknemlighet overfor Gud. Også i vanskelige tider finnes det grunner til å være takknemlig, noe Paulus visste av egen erfaring. (Apg 16:22–25; Ef 5:19, 20) Paulus nevner dessuten alt dere har på hjertet, et uttrykk som også kan oversettes med «alle deres anmodninger». I denne sammenhengen siktes det til noe man ber Gud om å få. Paulus har nettopp forklart at en kristen kan be om å få dekket mange forskjellige behov. – Se studienoten til alt i dette verset.

inderlige bønner: Eller: «påkallelser». – Se studienoter til Apg 4:31; Flp 4:6.

bidratt til å fremme: Eller: «vært med på å støtte». Noe av det Paulus kan ha hatt i tankene, er den gangen Lydia og hennes husstand ble døpt og hun viste stor gjestfrihet ved å insistere på at Paulus og medarbeiderne hans skulle bo hjemme hos henne. – Apg 16:14, 15.

mine lenker: Det er mulig at Paulus var i fangenskap oftere enn noen av de andre apostlene. (Se også 2Kt 11:23.) Da Paulus omkring ti år tidligere var i Filippi, hadde han sittet en kort stund i fengsel. (Apg 16:22–24) Når han nå skriver brevet til filipperne, er han i husarrest i Roma. En soldat holder vakt over ham mens han venter på å få sin sak prøvd for keiseren. (Apg 25:11, 12; 28:30, 31) Filipperne forsto at Paulus hadde behov for hjelp mens han var i fangenskap, så de sendte Epafroditus til ham med materielle gaver. Mens Epafroditus var sammen med Paulus, hjalp han ham på forskjellige måter, noe som betydde at han til og med satte sitt eget liv i fare. – Flp 2:25, 30; 4:18.

forsvare: Det greske ordet som er oversatt med «forsvare» (apologịa), brukes ofte om å forsvare seg i en rettssak. (Apg 22:1; 25:16) Jesus hadde forutsagt om disiplene sine: «Folk skal overgi dere til lokale domstoler … Og dere skal bli ført fram for stattholdere og konger for min skyld. Da skal dere vitne for dem og for nasjonene.» (Mt 10:17, 18) Da motstand fra jødene førte til at Paulus ble arrestert i Jerusalem, ble han ført fram for den romerske stattholderen i Cæsarea. (Apg 23:23–35) Det at Paulus ‘anket til keiseren’ mens han var i Cæsarea, gjorde at han fikk mulighet til å forsvare sin tro ved Romerrikets øverste domstol. (Apg 25:11, 12) Bibelen forteller ikke om det var keiser Nero eller en av representantene hans som behandlet Paulus’ sak. Da Paulus skrev brevet til filipperne, ventet han på at anken hans skulle komme opp for retten i Roma. – Apg 28:17–20.

juridisk sett grunnfeste det gode budskap: Det uttrykket Paulus bruker her, har juridiske konnotasjoner. Det sikter til det å bruke juridiske midler aktivt for å utbre det gode budskap. Da Paulus var i Filippi omkring ti år tidligere, hadde han vendt seg til det romerske rettssystemet for å få grunnfestet retten til å forkynne det gode budskap. (Apg 16:35–40) Han kjempet for å grunnfeste retten til å forkynne det gode budskap om Guds rike overalt i Romerriket. Et oppslagsverk sier: «Paulus var et vitne ikke bare i fangehullet, men også i rettssalen.»

nøyaktig kunnskap: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Begge disse ordene er beslektet med verbet ginọsko, som betyr «å vite; å kjenne; å forstå; å innse». Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis (epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere»). Det framgår ofte av sammenhengen at det har betydningen «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». Her bruker Paulus ordet for å påpeke at hans landsmenn, jødene, viste en iver som var forgjeves. Den var ikke basert på en riktig forståelse av Guds vilje slik den var blitt åpenbart gjennom Jesus, den lovte Messias.

den nøyaktige kunnskapen: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis. (Epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere».) Avhengig av sammenhengen kan det bety «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». (Se studienote til Ro 10:2.) Her bruker Paulus ordet for å vise at en moden kristen må være forent med sine trosfeller når det gjelder å få fullstendig kunnskap om Guds Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 1:24, 30; Ef 3:18; Kol 2:2, 3; 2Pe 1:8; 2:20.

nøyaktig kunnskap: Paulus viser her at kjærlighet til Gud og til trosfeller er forbundet med nøyaktig kunnskap om Gud og med evnen til å forstå hva som er Guds vilje. I Bibelen blir de greske ordene for «å vite; å kjenne» og «kunnskap» ofte brukt om «å vite av egen erfaring». – Les om det greske ordet som her er oversatt med «nøyaktig kunnskap», i studienoter til Ro 10:2; Ef 4:13.

god vurderingsevne: Det greske ordet som her er oversatt med «vurderingsevne» (bokst.: «sanseevne; oppfatningsevne»), forekommer bare i dette verset. Det er brukt et beslektet ord i He 5:14 i uttrykket «dem som ved å bruke sin vurderingsevne [eller: «sine oppfatningsevner»; bokst.: «sine sanseorganer»] har trent den opp til å skille mellom rett og galt». I Bibelen brukes disse ordene om vurderingsevne i moralske og åndelige spørsmål. Paulus ba om at filippernes kjærlighet måtte vokse seg større og større sammen med slik vurderingsevne. Det ville føre til at de kunne skille mellom hva Gud ser på som mer viktig og som mindre viktig. (Flp 1:10) En kristens moralske sans er innstilt slik at han klarer å skille mellom rett og galt, ikke bare i helt opplagte situasjoner, men også i komplekse situasjoner der det ikke er så tydelig hva som er det rette å gjøre. Han vil kunne ta avgjørelser som gjør at han bevarer sitt vennskap med Jehova.

pretorianergarden: Under sitt første fangenskap i Roma (cirka år 59–61) fikk Paulus «lov til å bo for seg selv sammen med den soldaten som holdt vakt over ham». (Apg 28:16) Mens Paulus satt i husarrest, skrev han at det var «blitt alminnelig kjent blant hele pretorianergarden og alle de andre at [han var] i lenker på grunn av Kristus». Pretorianergarden var en gruppe på flere tusen romerske elitesoldater. Det greske ordet som er brukt her, kommer fra det latinske ordet praetorium, som opprinnelig ble brukt om det stedet (et telt eller en bygning) der en romersk hærfører bodde. Pretorianergarden tjente som livvakt for den romerske keiseren fra og med keiser Augustus. Noen bibeloversettelser gjengir derfor det greske ordet som er brukt i Flp 1:13, med «livvakten» og «slottsvakten». Oppgaven deres krevde at de var stasjonert i nærheten av keiseren og hans husstand.

noen som forkynner om Kristus på grunn av misunnelse og rivalisering: Enkelte tjente Gud med gale motiver. Noen av disse var sannsynligvis jøder som var blitt kristne, men som hadde falt fra den rene lære som de var blitt kjent med gjennom Paulus. De var mer opptatt av å framheve seg selv og sine oppfatninger enn av å bringe ære til Gud. (Ga 6:12, 13) Fordi de var misunnelige på Paulus på grunn av hans myndighet, innflytelse og gode rykte, prøvde de å svekke tilliten til ham. (Flp 1:17) Likevel bevarte Paulus gleden, for han så at det ble forkynt om Kristus. – Flp 1:18.

men andre gjør det med gode motiver: Eller: «men andre gjør det av god vilje». Oppriktige kristne forkynte budskapet om Kristus med gode motiver, eller av god vilje. De viste også god vilje (eller velvilje) mot Kristi representanter, deriblant Paulus. Som følge av det ble de godkjent av Gud og fikk erfare hans velvilje. – Sl 106:4; Ord 8:35.

Jesu ånd: Sikter tydeligvis til den hellige ånd, eller virksomme kraft, som Jesus ‘hadde fått fra sin Far’. (Apg 2:33) Som hode for den kristne menighet brukte Jesus ånden til å lede de første kristnes forkynnelsesarbeid og vise hvilke områder de skulle konsentrere seg om. I dette tilfellet brukte Jesus «den hellige ånd» til å hindre Paulus og hans reisefeller i å forkynne i provinsene Asia og Bitynia. (Apg 16:6–10) Men senere ble det gode budskap forkynt også i disse områdene. – Apg 18:18–21; 1Pe 1:1, 2.

Jesu Kristi ånd: Sikter tydeligvis til det at Jesus bruker Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. Apg 2:33 sier at Jesus «fikk den lovte hellige ånd fra sin Far». I Flp 1:11 sier Paulus at han ber om at de kristne måtte «være fylt med rettferdig frukt ved hjelp av Jesus Kristus, til ære og pris for Gud». Helt siden Jesus ble oppreist og steg opp til himmelen, har Gud brukt ham til å gi de kristne på jorden det de trenger. I Joh 14:26 sa Jesus: «Min Far skal sende [den hellige ånd] i mitt navn.» Og i Joh 15:26 sa han: «Når hjelperen kommer, som jeg skal sende dere fra min Far – sannhetens ånd … – skal denne vitne om meg.» – Se studienote til Apg 16:7.

at jeg blir utfridd: Eller: «min frelse». Paulus skrev brevet til filipperne under sitt første fangenskap i Roma (cirka år 59–61). Det ordet Paulus bruker her, kan overbringe tanken om at han var sikker på at han kom til å bli utfridd av fangenskapet på grunn av de inderlige bønnene som de kristne i Filippi ba for ham. Det passer godt med det han sier om at han ønsker å besøke filipperne igjen. (Flp 2:24) Hvis han ble løslatt fra fangenskapet, ville det bli mulig for ham å gjøre det. (Se Mediegalleri: «Paulus’ reiser etter ca. år 61».) Men det greske ordet som Paulus bruker (soterịa, ofte gjengitt med «frelse»), kan i denne sammenhengen også sikte til Paulus’ evige frelse.

frimodighet: Eller: «frimodighet til å tale; åpenhjertighet». Det greske ordet parresịa kan sikte til det å ha mot til å tale fritt ut. Paulus sier på en måte til korinterne: «Jeg kan snakke helt åpent og ærlig med dere.» – Se studienote til Apg 28:31.

frimodighet: Se studienote til 2Kt 7:4.

hvis jeg lever, lever jeg for Kristus, og hvis jeg dør, oppnår jeg noe bedre: Eller: «å leve er Kristus og å dø er en vinning». Paulus framhever kontrasten mellom liv og død for ham. Så lenge han levde, kunne han glede seg over å tjene Gud og trosfellene sine. Men hvis han døde i trofasthet, ville han oppnå udødelig liv i himmelen. – 2Ti 4:6–8.

på denne måten: Det vil si ved at Kristus blir opphøyd.

Jeg dras mellom disse to alternativene: Mens Paulus satt i husarrest og ventet på å bli ført fram for keiseren, følte han seg dratt mellom to alternativer. Det ene var å bli i live og fortsette å tjene sine brødre. Det andre var å dø som en trofast tjener for Gud. (2Ti 4:7, 8) Paulus sa ikke hva han ville ha valgt. (Flp 1:22) Men han sa at «å bli frigjort og å være sammen med Kristus» var det beste alternativet. Han visste at han var nødt til å forbli trofast helt til døden for å være sikker på å få sin himmelske belønning under Kristi nærvær. – Åp 2:10.

å bli frigjort: Paulus sikter tydeligvis til sin død. I sitt andre brev til Timoteus, som ble skrevet omkring år 65, brukte han et beslektet gresk ord da han sa om sin død: «Tiden for at jeg skal bli frigjort, er nær.» (2Ti 4:6) Uttalelsen «å bli frigjort og å være sammen med Kristus» tilsvarer tydeligvis det Paulus sier i 2Kt 5:8: «Vi … vil helst være borte fra kroppen og få vårt hjem hos Herren.» Han så tydeligvis på det å dø som en trofast salvet tjener for Gud som «å bli frigjort», for det åpnet veien for at han senere kunne bli oppreist til liv i Kristi «himmelske rike». (2Ti 4:18) Som Paulus forklarte i 1Kt 15:23, ville «de som tilhører» Kristus, bli oppreist til himmelsk liv «under Kristi [framtidige] nærvær». Paulus sier altså her at han ønsket å være trofast helt til sin død, slik at han senere kunne bli oppreist til liv i himmelen. Paulus er ikke den eneste som brukte uttrykket «å bli frigjort» på denne måten. Andre greske skribenter brukte det som en eufemisme for å dø.

er her hos meg: Eller: «er nærværende». Her bruker Paulus det greske ordet parousịa i forbindelse med tre medarbeidere som var hos ham. Det blir brukt på lignende måte fem andre steder i De kristne greske skrifter. (2Kt 7:6, 7; 10:10; Flp 1:26; 2:12) Dette ordet brukes også i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:3; 1Kt 15:23) Det at parousịa, eller «nærvær», kan sikte til et usynlig nærvær, framgår av at den jødiske historieskriveren Josefus, som skrev på gresk, omtalte Guds parousịa på Sinai-fjellet. Guds usynlige nærvær kom til uttrykk gjennom torden og lyn. (Jewish Antiquities, III, 80 [v, 2]) Paulus bruker det beslektede verbet pạreimi («å være til stede») når han snakker om å være «nærværende i ånden», men ikke være «fysisk til stede». (1Kt 5:3, fotn.) Mange oversettelser gjengir dette ordet med «ankomst» eller «komme», men tanken om nærvær støttes av den måten Paulus bruker det på i Flp 2:12 for å beskrive sitt «nærvær» som motsetning til sitt «fravær». – Se studienote til 1Kt 15:23.

når jeg er sammen med dere igjen: Eller: «når jeg igjen er nærværende hos dere». På gresk inneholder dette uttrykket substantivet parousịa, som bokstavelig betyr «det å være ved siden av». Det blir ofte oversatt med «nærvær», særlig i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær. (Mt 24:37; 1Kt 15:23) Her bruker Paulus ordet når han uttrykker sitt håp om at han skal få besøke de kristne i Filippi igjen. Gjengivelsene «nærvær» og ‘være sammen med’ støttes av den måten Paulus bruker ordet parousịa på i Flp 2:12. (Se studienote.) Der omtaler han sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». – Se studienoter til Mt 24:3; 1Kt 16:17.

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

nærvær … fravær: Paulus bruker her det greske ordet parousịa om en tidsperiode da han var sammen med de kristne i Filippi. Paulus viser hva dette ordet betyr, ved at han omtaler sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær» (gresk apousịa), det vil si en tidsperiode da han var borte fra dem. Det greske ordet parousịa brukes i spesiell betydning i forbindelse med Jesu Kristi usynlige nærvær, som har vart fra det tidspunktet da han ble innsatt som den messianske Konge i himmelen ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. – Se studienoter til Mt 24:3; 1Kt 15:23; Flp 1:26.

Oppfør dere bare: Eller: «Fortsett bare å oppføre dere som borgere». Det greske verbet som Paulus bruker her, er beslektet med de greske ordene for «borgerskap» (Flp 3:20) og «borger». (Apg 21:39) Romerske borgere tok gjerne aktivt del i statens virksomhet, for det romerske statsborgerskapet ble høyt verdsatt og innebar visse plikter og privilegier. (Apg 22:25–30) Så når Paulus bruker en form av dette verbet i forbindelse med å oppføre seg på en måte som er det gode budskap om Kristus verdig, formidler han tanken om å delta i kristen virksomhet, særlig i forkynnelsen av det gode budskap. Siden innbyggerne i Filippi hadde fått en form for romersk statsborgerskap, kjente de til at borgerskap var noe som innebar aktiv deltagelse. – Se studienoter til Apg 23:1; Flp 3:20.

med én sjel: Eller: «forent; som én mann». – Se studienote til Apg 4:32.

var forent i hjerte og sinn: Bokstavelig: «hadde ett hjerte og én sjel». Dette uttrykket beskriver enheten og harmonien blant alle de troende. I Flp 1:27 kan uttrykket «med én sjel» også oversettes med «forent» eller «som én mann». I De hebraiske skrifter er det bokstavelige uttrykket «ett hjerte» brukt i 1Kr 12:38, fotn., og 2Kr 30:12, fotn., om det å ha et felles ønske og om å gjøre noe forent. Ordene «hjerte» og «sjel» blir dessuten mange ganger brukt sammen om hele det indre mennesket. (5Mo 4:29; 6:5; 10:12; 11:13; 26:16; 30:2, 6, 10) Her brukes det greske uttrykket på lignende måte og kunne vært gjengitt med «var fullstendig forent i tankegang og hensikt». Dette var i harmoni med Jesu bønn om at hans disipler måtte være forent selv om de hadde forskjellig bakgrunn. – Joh 17:21.

vårt borgerskap: Filippi var en romersk koloni, og innbyggerne fikk mange privilegier. (Se studienoter til Apg 16:12, 21.) Noen av dem som tilhørte menigheten i Filippi, kan ha hatt en form for romersk statsborgerskap, som ble høyt verdsatt. Det ble lagt stor vekt på forskjellen mellom dem som var romerske borgere, og dem som ikke var det. Men her snakker Paulus om borgerskap i himmelen, som var verdt mye mer. (Ef 2:19) Han oppfordrer salvede kristne til å ikke fokusere på jordiske ting (Flp 3:19), men på sitt framtidige liv som borgere i himmelen. – Se studienote til Flp 1:27.

jeg har levd mitt liv: Eller: «jeg har oppført meg». Den formen av det greske verbet som er brukt her (politeuomai), kan også bety «å oppføre seg som borger». (Kingdom Interlinear) Paulus sier at han har levd ordentlig og oppført seg som en god borger som har fulgt landets lover. Romerske borgere tok gjerne aktivt del i statens virksomhet, for det romerske statsborgerskapet ble høyt verdsatt og innebar visse plikter og privilegier. (Apg 22:25–30) Da Paulus her beskriver hvordan han hadde levd sitt liv framfor Gud, kan han ha antydet at han først og fremst var en borger av Guds rike. – Flp 3:20; se også bruken av den samme verbformen i Flp 1:27 (se studienote).