En gang Jesus var i den romerske provinsen Syria, som lå utenfor Israels grenser, spurte en gresk kvinne ham om hjelp. I Jesu svar brukte han en illustrasjon der han antydet en sammenligning av ikke-jøder og «små hunder». Under Moseloven var hunder urene dyr. (3. Mosebok 11:27) Men mente Jesus å fornærme den greske kvinnen og andre ikke-jøder?

Ikke i det hele tatt. Poenget til Jesus, som han forklarte disiplene, var at han på dette tidspunktet prioriterte å hjelpe jøder. Han illustrerte poenget sitt ved å si til den greske kvinnen: «Det er ikke riktig å ta barnas brød og kaste det til små hunder.» (Matteus 15:21–26; Markus 7:26) Blant grekerne og romerne var hunden et populært kjæledyr som bodde i eierens hus og lekte med barna. Så uttrykket «små hunder» kan ha gitt kvinnen et bilde av noe varmt og koselig. Hun parerte: «Det er sant, Herre; men de små hundene spiser jo av smulene som faller fra deres herrers bord.» – Matteus 15:27, 28.

Skipet som tok apostelen Paulus til Italia, kjempet i motvind og la til havn. Der anbefalte Paulus å utsette resten av reisen. (Apostlenes gjerninger 27:9–12) Hadde han gode grunner til å anbefale det?

Sjømenn i gammel tid visste godt at det å seile på Middelhavet i vintermånedene var farlig. Mellom midten av november og midten av mars lå skipsfarten nede. Men reisen Paulus snakket om, skulle foregå i september eller oktober. Den romerske skribenten Vegetius fra det fjerde århundre evt. sa dette om sjøfart i sitt verk Epitoma rei militaris (Sammendrag om krigskunsten): «Noen måneder er velegnet, andre er usikre og resten er umulige.» Vegetius sa at det var trygt å seile fra 27. mai til 14. september, men at det var usikkert eller farlig fra 15. september til 11. november og fra 11. mars til 26. mai. Paulus, som hadde reist mye, var helt sikkert klar over dette. Både styrmannen og eieren av skipet visste sikkert også dette, men de hørte ikke på Paulus. Reisen endte med forlis. – Apostlenes gjerninger 27:13–44.