Jeg ble født i 1960. Da var mor 17 år. Far forlot oss før jeg ble født. Mor og jeg bodde hos besteforeldrene mine i Burg, en liten by i det tidligere Øst-Tyskland. Mange der var ateister, og det var også familien min. Gud betydde ingenting for oss.

I oppveksten satte jeg pris på den oppmerksomheten jeg fikk av bestefar. Han engasjerte meg i mange gjøremål. Han sendte meg for eksempel opp i trær for å sage av grener. Som barn elsket jeg slike spennende utfordringer. Jeg hadde et lykkelig liv uten bekymringer.

En dag, da jeg var sju, skjedde det noe forferdelig. Jeg hadde akkurat begynt i andre klasse. På vei hjem fra skolen klatret jeg opp i en høyspentmast. Da jeg var åtte meter over bakken, ble jeg slått bevisstløs av en kraftig elektrisk lysbue. Da jeg våknet på sykehuset, hadde jeg ingen følelse i armene. De var alvorlig forbrent, og skadene var så store at begge armene måtte amputeres for å hindre blodforgiftning. Som du sikkert kan forestille deg, ble mor og besteforeldrene mine helt knust. Men siden jeg var så liten, forstod jeg ikke helt hvordan det å miste armene ville påvirke livet mitt.

Etter sykehusoppholdet fortsatte jeg på skolen. Noen av barna gjorde narr av meg, dyttet meg rundt og kastet ting på meg fordi jeg ikke kunne forsvare meg selv. De hjerteløse og nedlatende kommentarene deres såret meg veldig. Til slutt ble jeg sendt til en spesialskole for bevegelseshemmede barn, i Birkenwerder. Skolen var langt hjemmefra, så mor og besteforeldrene mine hadde ikke råd til å besøke meg. De neste ti årene av oppveksten traff jeg dem bare i feriene.

Jeg måtte lære å gjøre mange ting på nytt ved hjelp av føttene. Kan du forestille deg hvordan det er å spise med en gaffel eller skje som du holder med tærne? På en eller annen måte klarte jeg å utvikle den ferdigheten. Jeg lærte meg også å pusse tennene og gre håret ved hjelp av føttene. Jeg begynte til og med å gestikulere med føttene når jeg snakket med folk. Ja, føttene mine ble hendene mine.

 I tenårene elsket jeg å lese science fiction. Noen ganger forestilte jeg meg at jeg hadde robotarmer som gjorde det mulig for meg å gjøre hva som helst. Da jeg var 14, begynte jeg å røyke. Det gav meg selvtillit og gjorde at jeg følte meg som alle andre. Det var som om jeg sa: «Ja, jeg kan også gjøre det. De som røyker, er voksne – med eller uten armer.»

Jeg holdt meg travelt opptatt og engasjerte meg i sosial virksomhet. Jeg ble medlem av Freie Deutsche Jugend, en statlig støttet sosialistisk ungdomsorganisasjon. Der var jeg sekretær, en ansvarsfull stilling blant de lokale medlemmene. Jeg meldte meg også inn i en sangforening, ble med i en poesigruppe og deltok i sport for fysisk funksjonshemmede. Etter å ha vært lærling begynte jeg å jobbe i et firma i hjembyen min. Etter hvert som jeg ble eldre, brukte jeg proteser oftere og oftere, for jeg ville være et helt menneske.

En dag jeg skulle på jobb og ventet på toget, kom en mann bort til meg. Han spurte om jeg kunne se for meg at Gud kunne gi meg armene tilbake igjen. Jeg ble helt satt ut. Selvfølgelig ville jeg ha armene mine tilbake, men for meg var det en umulig tanke som hørtes helt søkt ut! Som ateist var jeg overbevist om at Gud ikke fantes. Fra da av passet jeg på å unngå den mannen.

En stund senere inviterte en kollega meg hjem til familien sin. Mens vi drakk kaffe, begynte foreldrene hennes å snakke om Gud – Jehova Gud. For første gang hørte jeg at Gud har et navn. (Salme 83:18) Men i mitt stille sinn tenkte jeg: «Det kan ikke finnes noen Gud, uansett hva navnet hans er. Jeg skal vise dem at de tar feil.» Sikker i min sak gikk jeg med på å ha samtaler om Bibelen sammen med dem. Men til min store overraskelse klarte jeg ikke å bevise at Gud ikke eksisterer.

Etter hvert som vi undersøkte Bibelens profetier, gikk det ateistiske tankemønstret mitt gradvis i oppløsning. Mange profetier fra Gud har gått i oppfyllelse, selv om de er nedskrevet hundrevis, ja til og med tusenvis, av år i forveien. I en av samtalene våre sammenlignet vi verdensforholdene i dag med profetier i Matteus, kapittel 24, Lukas, kapittel 21, og 2. Timoteus, kapittel 3. Akkurat som kombinasjonen av flere symptomer kan hjelpe en lege til å stille en riktig diagnose, hjalp kombinasjonen av de trekkene og hendelsene som er nevnt i disse profetiene, meg til å forstå at vi lever i det Bibelen kaller «de siste dager». * Jeg ble målløs! Disse profetiene ble oppfylt rett foran øynene på meg.

Jeg var overbevist om at det jeg lærte, var sannheten. Jeg begynte å be til Jehova Gud, og jeg sluttet å røyke – selv om jeg hadde vært storrøyker i over ti år. Jeg fortsatte å studere Bibelen i  omtrent et år. Den 27. april 1986 ble jeg døpt i all hemmelighet i et badekar. Jehovas vitner var nemlig forbudt i Øst-Tyskland på den tiden.

På grunn av forbudet møttes vitnene i små grupper i private hjem, og jeg kjente bare noen få trosfeller. Til min overraskelse gav myndighetene meg lov til å reise til Vest-Tyskland, hvor det ikke var noe forbud. For første gang kunne jeg overvære bibelske stevner og møte tusener av brødre og søstre. Det var en unik opplevelse.

Etter Berlinmurens fall ble forbudet mot Jehovas vitner opphevet. Endelig kunne vi fritt tilbe Jehova Gud. Jeg hadde lyst til å bruke mer tid i forkynnelsesarbeidet, men jeg gruet meg for å snakke med fremmede. Jeg følte meg mindre verdt på grunn av funksjonshemningen min og det at jeg hadde bodd mesteparten av barndommen på et hjem for funksjonshemmede. Men i 1992 prøvde jeg å forkynne 60 timer i løpet av en måned. Det gikk fint, og jeg hadde mange hyggelige opplevelser. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre det hver måned, og jeg klarte å fortsette med det i omtrent tre år.

Jeg husker alltid på disse ordene i Bibelen: «Hvem er svak, uten at jeg er svak?» (2. Korinter 11:29) Trass i funksjonshemningen min prøver jeg å hjelpe andre så godt jeg kan, for det er jo ikke noe i veien med verken hodet eller stemmen. Og jeg har stor medfølelse med dem som har begrensninger. Jeg vet hvordan det føles å virkelig ha lyst til å gjøre noe, men ikke få det til. Jeg prøver å oppmuntre dem som føler det sånn. Det å gi noe til andre på denne måten gjør meg glad.

Jeg må likevel innrømme at jeg noen ganger er litt nedfor. Jeg vil så gjerne være et helt menneske. Jeg klarer mange av de daglige gjøremålene på egen hånd, men de krever mye mer tid, innsats og krefter enn de normalt ville ha gjort. Hver dag er mottoet mitt: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» (Filipperne 4:13) Jehova gir meg hver dag styrke til å få gjort «vanlige» gjøremål. Jeg har lært at Jehova ikke har gitt meg opp. Derfor vil heller ikke jeg gi Ham opp.

Jehova har velsignet meg med en familie – akkurat det jeg savnet da jeg var ung. Jeg har en fantastisk kone, Elke. Hun er kjærlig og omtenksom. I tillegg har millioner av Jehovas vitner blitt mine åndelige brødre og søstre – en global familie.

Jeg finner også trøst i Guds løfte om paradiset, hvor han skal gjøre «alle ting nye», også armene mine. (Åpenbaringen 21:5) Jeg forstår dette løftet bedre når jeg tenker på det Jesus gjorde da han var på jorden. Han helbredet på et øyeblikk lamme kroppsdeler, og han leget til og med en mann som hadde fått øret kuttet av. (Matteus 12:13; Lukas 22:50, 51) Jehovas løfter og Jesu mirakler har overbevist meg om at jeg snart kommer til å bli et helt menneske igjen.

Likevel er den største velsignelsen jeg har fått, at jeg har blitt kjent med Jehova Gud. Han har blitt min far og venn, og han gir meg trøst og styrke. Jeg føler det på samme måte som kong David, som skrev: «Jehova er min styrke ... Jeg er blitt hjulpet, så mitt hjerte jubler.» (Salme 28:7) Det er en herlig sannhet jeg vil «holde fast i» så lenge jeg lever – selv uten hender og armer.