i sannhet: Gresk: amẹn, en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn, som betyr «la det skje», «la det være slik» eller «sannelig». Jesus brukte ofte dette uttrykket, gjengitt med «i sannhet», for å innlede en erklæring, et løfte eller en profeti og på den måten understreke at det han sa, var sant og pålitelig. Denne måten som Jesus brukte ordet «amen» på, sies å være helt unik i religiøs litteratur. Gjennom hele Johannes’ evangelium bruker Jesus uttrykket dobbelt (amẹn amẹn). – Se studienote til Joh 1:51.

i sannhet: Se studienote til Mt 5:18.

Her skal det ikke bli stein tilbake på stein: Jesu profeti ble oppfylt på en bemerkelsesverdig måte i år 70 evt. da romerne ødela Jerusalem og templet. Det eneste som ble igjen, var noen få deler av muren, ellers ble byen fullstendig jevnet med jorden.

enden: Eller: «den absolutte enden». Det greske ordet som er brukt her (tẹlos), er et annet enn det som er gjengitt med «avslutningen» (syntẹleia) i Mt 24:3. – Se studienote til Mt 24:3 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

enden: Eller: «den absolutte enden; den definitive slutten». – Se studienoter til Mt 24:3, 6.

Oljeberget: Oljeberget lå øst for Jerusalem med Kedron-dalen mellom det og byen. Herfra hadde Jesus og hans disipler «Peter, Jakob, Johannes og Andreas» (Mr 13:3, 4) utsikt til byen og templet.

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

avslutningen: Oversatt fra det greske ordet syntẹleia, som betyr «en felles ende; en samlet avslutning; en sam-ende». (Mt 13:39, 40, 49; 28:20; He 9:26) Dette sikter til den tidsperioden da en kombinasjon av hendelser fører fram til den absolutte «enden» som er nevnt i Mt 24:6, 14, der det er brukt et annet gresk ord, nemlig tẹlos. – Se studienoter til Mt 24:6, 14 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

verdensordningen: Eller: «tingenes ordning; tidsalderen». Her sikter det greske ordet aiọn til de eksisterende forholdene eller til de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

Kristus: Gresk: ho Khristọs (egentlig: «Kristusen»). Tittelen «Kristus» svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet masjịach), som begge betyr «den salvede». Av den jødiske historieskriveren Josefus’ skrifter framgår det at det i det første århundre sto fram enkelte påståtte profeter eller befriere som kom med løfter om frigjøring fra romernes undertrykkelse. Tilhengerne deres betraktet dem kanskje som politiske messiaser.

avslutningen: Oversatt fra det greske ordet syntẹleia, som betyr «en felles ende; en samlet avslutning; en sam-ende». (Mt 13:39, 40, 49; 28:20; He 9:26) Dette sikter til den tidsperioden da en kombinasjon av hendelser fører fram til den absolutte «enden» som er nevnt i Mt 24:6, 14, der det er brukt et annet gresk ord, nemlig tẹlos. – Se studienoter til Mt 24:6, 14 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

enden: Eller: «den absolutte enden». Det greske ordet som er brukt her (tẹlos), er et annet enn det som er gjengitt med «avslutningen» (syntẹleia) i Mt 24:3. – Se studienote til Mt 24:3 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

hele den bebodde jord ... alle nasjonene: Begge uttrykkene framhever omfanget av forkynnelsesarbeidet. I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. (Lu 2:1; Apg 24:5) Det greske ordet for «nasjon» (ẹthnos) sikter i generell betydning til en gruppe mennesker som er mer eller mindre biologisk beslektet, og som har et felles språk. Ofte bor en slik gruppe mennesker også i et bestemt geografisk område.

nasjon: Det greske ordet ẹthnos har vid betydning og kan sikte til en gruppe mennesker som bor innenfor visse politiske eller geografiske grenser, for eksempel et land, men det kan også sikte til en etnisk gruppe. – Se studienote til Mt 24:14.

gå til krig: Eller: «reise seg; bli oppegget». Det greske ordet overbringer her tanken om «å gå mot i fiendtlighet; å gripe til våpen».

store lidelser: Det greske ordet betyr bokstavelig «fødselsveer» og sikter til den intense smerten som følger med det å føde barn. Her brukes ordet i generell betydning om lidelse, fortvilelse og smerte, men det antyder muligens også at de forutsagte vanskelighetene og lidelsene i likhet med fødselsveer kommer til å øke i hyppighet, intensitet og varighet i tiden før den store trengselen som er nevnt i Mt 24:21.

navn: Guds egennavn, representert ved de fire hebraiske bokstavene יהוה (JHWH), som vanligvis blir gjengitt med «Jehova». I Ny verden-oversettelsen forekommer navnet 6979 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter. (Les mer om bruken av Guds navn i De kristne greske skrifter i Tillegg A5 og Tillegg C.) I Bibelen står ordet «navn» av og til også for personen selv, hans rykte og alt han åpenbarer om seg selv. – Se også 2Mo 34:5, 6; Åp 3:4, fotn.

på grunn av mitt navn: I Bibelen står ordet «navn» av og til for den personen som bærer navnet, for hans rykte og for alt det han står for. (Se studienote til Mt 6:9.) Når det gjelder Jesu navn, står navnet også for den myndigheten og stillingen som hans Far har gitt ham. (Mt 28:18; Flp 2:9, 10; He 1:3, 4) Jesus forklarer her hvorfor folk i verden ville gjøre alt det han har nevnt, mot hans disipler: for de kjenner ikke ham som har sendt ham. Å kjenne Gud ville hjelpe dem til å forstå og anerkjenne hva Jesu navn står for. (Apg 4:12) Det innbefatter Jesu stilling som Guds utnevnte Hersker, som kongers Konge, den som alle nasjoner må bøye seg for som tegn på underordning for å få leve. – Joh 17:3; Åp 19:11–16; se også Sl 2:7–12.

på grunn av mitt navn: I Bibelen står ordet «navn» av og til for den personen som bærer navnet, for hans rykte og for alt det han står for. (Se studienote til Mt 6:9.) Når det gjelder Jesu navn, står navnet også for den myndigheten og stillingen som hans Far har gitt ham. (Mt 28:18; Flp 2:9, 10; He 1:3, 4) Jesus forklarer her at folk ville hate hans disipler på grunn av det navnet hans står for. Det innbefatter hans stilling som Guds utnevnte Hersker, som kongers Konge, den som alle nasjoner må bøye seg for som tegn på underordning for å få leve. – Se studienote til Joh 15:21.

De begynte da å ta anstøt av ham: Eller: «De begynte da å snuble på grunn av ham.» Det greske ordet som her er oversatt med «å ta anstøt», skandalịzo, sikter i denne sammenhengen til det å snuble i overført betydning. Det kunne også vært oversatt med: «Da tok de avstand fra ham», eller: «Da nektet de å tro på ham.» I andre sammenhenger overbringer det greske ordet tanken om å begå en synd eller få noen til å begå en synd. – Se studienote til Mt 5:29.

snublesteiner: Man mener at det greske ordet skạndalon, gjengitt med «snublestein», opprinnelig siktet til en felle. Noen mener at det var den delen av fellen som lokkematen var festet til. Etter hvert fikk ordet utvidet betydning og ble brukt om en hvilken som helst hindring som kunne få noen til å snuble eller falle. I overført betydning sikter det til en handling eller til omstendigheter som kan få en person til å følge en urett handlemåte, til å snuble eller falle moralsk sett eller til å begå en synd. I Mt 18:8, 9 er det beslektede verbet skandalịzo oversatt med ‘få til å snuble’, men det kan også oversettes med «bli en felle; få til å synde».

skal falle fra troen: Eller: «skal bli brakt til å snuble (synde)». I De kristne greske skrifter sikter det greske ordet skandalịzo til det å snuble i overført betydning, noe som kan innbefatte å begå en synd eller få noen til å begå en synd. Slik ordet er brukt i Bibelen, kan synden dreie seg om at man bryter en av Guds morallover, mister troen eller godtar falsk lære. Det greske ordet kan også brukes i betydningen «å ta anstøt». – Se studienoter til Mt 13:57; 18:7.

lovløsheten: Det greske ordet som er gjengitt med «lovløshet», rommer tanken om krenkelse av og forakt for lover, om at mennesker oppfører seg som om det ikke fantes lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det at man ignorerer Guds lover. – Mt 7:23; 2Kt 6:14; 2Te 2:3–7; 1Jo 3:4.

de fleste: Sikter ikke bare til «mange» i generell betydning, slik det blir gjengitt i enkelte bibeloversettelser, men til «de fleste» av dem som er blitt påvirket av «falske profeter» og av «lovløsheten», som er nevnt i Mt 24:11, 12.

enden: Eller: «den absolutte enden». Det greske ordet som er brukt her (tẹlos), er et annet enn det som er gjengitt med «avslutningen» (syntẹleia) i Mt 24:3. – Se studienote til Mt 24:3 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

enden: Eller: «den absolutte enden; den definitive slutten». – Se studienoter til Mt 24:3, 6.

holder ut: Eller: «har holdt ut». Det greske verbet som er oversatt med «å holde ut» (hypomẹno), betyr bokstavelig «å forbli under». Det blir ofte brukt i betydningen «å bli værende i stedet for å flykte; å holde stillingen; å holde stand; å forbli urokkelig». (Mt 10:22; Ro 12:12; He 10:32; Jak 5:11) I denne sammenhengen sikter det til det å fortsette å leve som disipler av Kristus til tross for motstand og prøvelser. – Mt 24:9–12.

enden: Se studienoter til Mt 24:6, 14.

forkynne: Den greske teksten inneholder her substantivet euaggelistẹs, som kan oversettes med «en evangelist», eller «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Det beslektede greske verbet som ofte blir gjengitt med «å forkynne det gode budskap», forekommer mange ganger i De kristne greske skrifter. Det beskriver i mange tilfeller det Jesus og alle disiplene hans gjorde for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Lu 4:43 og studienote; Apg 5:42 og studienote; 8:4; 15:35) Men det substantivet som Paulus bruker her ifølge den greske teksten, forekommer bare tre ganger. Hver gang viser sammenhengen at dette ordet for «evangelist» også kan brukes i den spesielle betydningen «en misjonær». (Se studienoter til Apg 21:8; Ef 4:11.) Som misjonær hadde Timoteus reist sammen med Paulus for å sette i gang forkynnelsesarbeidet på steder der det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt, og Paulus hadde også gitt ham andre spesielle oppdrag. (Apg 16:3, 4; 1Ti 1:3) Nå oppmuntrer Paulus ham til å fortsette å ta hånd om alle slike viktige oppdrag.

rike: Eller: «kongerike; kongedømme». Dette er den første forekomsten av det greske ordet basileia, som sikter til et styre utøvd av en konge og til det området og den befolkningen som en konge hersker over. Av de 162 gangene dette greske ordet står i De kristne greske skrifter, finner man 55 i Matteus’ beretning, og det sikter som oftest til Guds himmelske styre. Matteus bruker dette ordet så ofte at hans evangelium er blitt kalt evangeliet om Riket. – Se Ordforklaringer: «Guds rike».

det gode budskap: Første forekomst av det greske ordet euaggẹlion, som blir oversatt med «evangelium» i flere norske bibler. Et beslektet gresk uttrykk, euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», betyr «en forkynner av et godt budskap». – Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote.

Guds rike: Gjennom hele De kristne greske skrifter er det gode budskap nøye knyttet til Guds rike, som var temaet for Jesu forkynnelses- og undervisningsarbeid. På gresk forekommer uttrykket «Guds rike» 32 ganger i Lukas’ evangelium, 14 ganger i Markus’ evangelium og 4 ganger i Matteus’ evangelium. Men Matteus brukte det synonyme uttrykket «himmelens rike» rundt 30 ganger. – Se studienoter til Mt 3:2; 24:14; Mr 1:15.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

avslutningen: Oversatt fra det greske ordet syntẹleia, som betyr «en felles ende; en samlet avslutning; en sam-ende». (Mt 13:39, 40, 49; 28:20; He 9:26) Dette sikter til den tidsperioden da en kombinasjon av hendelser fører fram til den absolutte «enden» som er nevnt i Mt 24:6, 14, der det er brukt et annet gresk ord, nemlig tẹlos. – Se studienoter til Mt 24:6, 14 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

enden: Eller: «den absolutte enden». Det greske ordet som er brukt her (tẹlos), er et annet enn det som er gjengitt med «avslutningen» (syntẹleia) i Mt 24:3. – Se studienote til Mt 24:3 og Ordforklaringer: «Avslutningen på verdensordningen».

det gode budskap: Det greske ordet euaggẹlion kommer fra ordene eu, som betyr «godt; bra», og ạggelos, «en som overbringer nyheter; en som forkynner (kunngjør)». (Se Ordforklaringer.) Det blir oversatt med «evangeliet» i flere norske bibler. Det beslektede greske uttrykket som kan oversettes med «evangelist» (euaggelistẹs), betyr «en forkynner av et godt budskap». – Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote.

Riket: Det vil si Guds rike. Gjennom hele De kristne greske skrifter er «det gode budskap» (se studienoten til det gode budskap i dette verset) nøye knyttet til Guds rike, som var temaet for Jesu forkynnelses- og undervisningsarbeid. – Se studienoter til Mt 3:2; 4:​23; Lu 4:43.

forkynt: Eller: «kunngjort offentlig». – Se studienote til Mt 3:1.

hele den bebodde jord ... alle nasjonene: Begge uttrykkene framhever omfanget av forkynnelsesarbeidet. I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. (Lu 2:1; Apg 24:5) Det greske ordet for «nasjon» (ẹthnos) sikter i generell betydning til en gruppe mennesker som er mer eller mindre biologisk beslektet, og som har et felles språk. Ofte bor en slik gruppe mennesker også i et bestemt geografisk område.

slik at alle nasjonene får høre det: Bokstavelig: «til et vitnesbyrd for alle nasjonene». Det greske ordet martỵrion (vitnesbyrd; vitneutsagn) og beslektede greske ord sikter ofte til det å fortelle om fakta og hendelser knyttet til et emne. (Se studienote til Apg 1:8.) I dette tilfellet sier Jesus at det over hele verden skal vitnes om hva Guds rike skal gjøre, og om hendelser knyttet til Riket. Jesus sier at dette globale forkynnelsesarbeidet i seg selv ville være et viktig trekk ved «tegnet på [hans] nærvær». (Mt 24:3) Det at alle nasjonene skal få høre budskapet, betyr ikke at alle nasjonene vil bli sanne kristne – det betyr bare at det skal bli forkynt for dem.

enden: Eller: «den absolutte enden; den definitive slutten». – Se studienoter til Mt 24:3, 6.

Innvielseshøytiden: Det hebraiske navnet på denne høytiden er hanukka (chanukkạh), som betyr «innvielse». Høytiden varte i åtte dager, fra den 25. dagen i måneden kislev, rundt vintersolverv. (Se studienoten til vinter i dette verset og Tillegg B15.) Den ble feiret til minne om gjeninnvielsen av templet i Jerusalem i 165 fvt. Den syriske kongen Antiokos 4. Epifanes hadde vist sin forakt for jødenes Gud, Jehova, ved å vanhellige hans tempel. Han hadde for eksempel bygd et alter oppå det store alteret som det daglige brennofferet var blitt båret fram på. For å vanhellige Jehovas tempel fullstendig ofret Antiokos svinekjøtt på alteret og lot så kraften fra det kokte kjøttet bli stenket rundt omkring i hele templet. Dette skjedde den 25. kislev i 168 fvt. Han satte fyr på tempelportene, rev ned prestenes kamre og førte bort gullalteret, skuebrødsbordet og gullampestaken. Så innviet han Jehovas tempel til en hedensk gud, den olympiske guden Zevs. To år senere gjenerobret Judas Makkabeeren byen og templet. Etter at templet var blitt renset, fant gjeninnvielsen sted den 25. kislev i 165 fvt., på dagen tre år etter at Antiokos hadde båret fram sitt avskyelige offer på alteret til ære for Zevs. De daglige brennofrene til Jehova kom i gang igjen. Det finnes ikke noen direkte uttalelse i Bibelen om at det var Jehova som ga Judas Makkabeeren seier og ledet ham til å sette templet i stand igjen. Men Jehova hadde brukt menn som var av andre nasjonaliteter, for eksempel perserkongen Kyros, til å gjennomføre hans hensikter med hensyn til den sanne tilbedelse. (Jes 45:1) Det er derfor rimelig å anta at Jehova godt kunne bruke en mann fra sitt eget innviede folk til å gjennomføre hans vilje. Bibelen viser at templet måtte eksistere og tempeltjenesten være i funksjon for at profetiene om Messias, hans tjeneste og hans offer skulle kunne bli oppfylt. Dessuten skulle de levittiske ofrene fortsette helt til det tidspunktet da Messias bar fram et større offer – sitt liv som han ga for menneskeheten. (Da 9:27; Joh 2:17; He 9:11–14) De kristne fikk ingen befaling om å feire innvielseshøytiden. (Kol 2:16, 17) Men det står ingenting om at Jesus eller hans disipler fordømte feiringen av denne høytiden.

den hellige by: Sikter til Jerusalem, som ofte ble kalt hellig fordi Jehovas tempel lå der. – Ne 11:1; Jes 52:1

den avskyeligheten som ødelegger: I Daniels profeti står det om en ‘avskyelighet’ som skulle være knyttet til ødeleggelse. (Da 9:27; 11:31; 12:11) Jesus viser her at «den avskyeligheten som ødelegger», ikke hadde vist seg ennå – den hørte framtiden til. Men 33 år etter Jesu død var de kristne vitne til den første oppfyllelsen av denne profetien, for da ‘fikk de se’ en avskyelighet stå på et hellig sted. Parallellberetningen i Lu 21:20 sier: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt.» I år 66 omringet hedenske romerske hærer Jerusalem, «den hellige by», et sted som jødene så på som hellig, og som var sentrum for det jødiske opprøret mot Roma. (Mt 4:5; 27:53) Kristne som ‘brukte innsikt’, forsto at den romerske hæren med sine avguderiske bannere var «avskyeligheten», og at dette var signalet om at de måtte «flykte til fjellene». (Mt 24:15, 16; Lu 19:43, 44; 21:20–22) Etter at de kristne hadde flyktet, ødela romerne både byen og nasjonen. Jerusalem ble jevnet med jorden i år 70, og den siste jødiske festningen, Masada, falt for romerne i år 73. (Se også Da 9:25–27.) Det at denne profetien fikk en så detaljert første oppfyllelse, utgjør et solid grunnlag for tillit til at den større oppfyllelsen også vil finne sted. Den vil kulminere med at Jesus kommer «på himmelens skyer med makt og stor herlighet». (Mt 24:30) Mange ser bort fra Jesu uttalelse om at Daniels profeti ville bli oppfylt etter Jesu tid. De følger jødisk tradisjon og anvender Daniels profeti på det som skjedde i 168 fvt., da den syriske kongen Antiokos 4. (Epifanes) vanhelliget Jehovas tempel i Jerusalem. Antiokos prøvde å utrydde tilbedelsen av Jehova. Han gikk så langt at han bygde et alter over Jehovas store alter, og på dette alteret ofret han griser til en hedensk gud, den olympiske guden Zevs. (Se studienote til Joh 10:22.) Den apokryfiske boken 1. Makkabeerbok (1:54) bruker et uttrykk som ligner på det som er brukt i Daniel (som knytter avskyelighet til ødeleggelse), og anvender det på hendelsen i 168 fvt. Men den jødiske tradisjonen og beretningen i 1. Makkabeerbok er menneskelige fortolkninger, ikke inspirerte åpenbaringer. Antiokos’ vanhelligelse av templet vakte helt klart avsky, men den førte ikke til ødeleggelse – verken for Jerusalem, for templet eller for den jødiske nasjonen.

hellig sted: I den første oppfyllelsen av denne profetien siktes det til Jerusalem og templet der. – Se studienote til Mt 4:5.

– de som leser om dette, bør bruke innsikt –: Man bør alltid bruke innsikt når man leser og studerer Guds Ord, men det er tydeligvis spesielt nødvendig at man er våken for hvordan denne delen av Daniels profeti skal forstås. Jesus gjorde tilhørerne oppmerksomme på at denne profetien ikke var blitt oppfylt ennå, men at oppfyllelsen var framtidig. – Se studienoten til den avskyeligheten som ødelegger i dette verset.

Judea: Det vil si den romerske provinsen Judea.

til fjellene: Ifølge historieskriveren Evsebios, som levde på 300-tallet, flyktet de kristne i Judea og Jerusalem over elven Jordan til Pella, en by i et fjellområde i Dekapolis.

på taket: Hustakene var flate og ble brukt til mye forskjellig, for eksempel til oppbevaring (Jos 2:6), til avslapning (2Sa 11:2), som soveplass (1Sa 9:26) og som oppholdssted under religiøse høytider. (Ne 8:16–18) Det var derfor det var nødvendig med et rekkverk. (5Mo 22:8) Som regel fantes det en utendørs trapp eller stige som gjorde at man kunne forlate taket uten å gå inn i selve huset. Dette understreker at Jesus mente at det virkelig hastet å flykte.

om vinteren: På grunn av kraftig regn, oversvømmelser og kulde ville det være vanskelig å reise og å finne mat og husly i denne årstiden. – Esr 10:9, 13.

på sabbaten: I slike områder som Judea ville restriksjoner knyttet til sabbatsloven gjøre det vanskelig å reise langt og å ha med seg oppakning. I tillegg var byportene stengt hele sabbatsdagen. – Se Apg 1:12 og Tillegg B12.

Kristus: Gresk: ho Khristọs (egentlig: «Kristusen»). Tittelen «Kristus» svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet masjịach), som begge betyr «den salvede». Av den jødiske historieskriveren Josefus’ skrifter framgår det at det i det første århundre sto fram enkelte påståtte profeter eller befriere som kom med løfter om frigjøring fra romernes undertrykkelse. Tilhengerne deres betraktet dem kanskje som politiske messiaser.

falske kristuser: Eller: «falske messiaser». Det greske ordet pseudọkhristos står bare her og i parallellberetningen i Mr 13:22. Det sikter til personer som med urette tiltar seg rollen som Kristus, eller Messias (bokst.: «den salvede»). – Se studienote til Mt 24:5.

viste: Eller: «se, da viste». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.

Husk at: Eller: «Se». – Se studienote til Mt 1:20.

Menneskesønnen: Dette uttrykket forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Jesus brukte det om seg selv, tydeligvis for å understreke at han virkelig var et menneske, født av en kvinne, og at han tilsvarte Adam og hadde makt til å løskjøpe menneskene fra synd og død. (Ro 5:12, 14, 15) Uttrykket identifiserte også Jesus som Messias, eller Kristus. – Da 7:13, 14; se Ordforklaringer.

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

Menneskesønnens: Se studienote til Mt 8:20.

nærvær: Se studienote til Mt 24:3.

Menneskesønnens tegn: Dette tegnet er ikke det samme som «tegnet på [Jesu] nærvær», som er nevnt i Mt 24:3. Det tegnet som er nevnt her, er knyttet til det at Menneskesønnen ‘kommer’ som Dommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel. – Se studienoten til komme i dette verset.

slå seg selv av sorg: Eller: «sørge». Man slo hendene mot brystet gjentatte ganger som et uttrykk for stor sorg eller for anger eller dårlig samvittighet. – Jes 32:12; Na 2:7; Lu 23:48.

se: Det greske verbet som er oversatt med «se», kan også brukes billedlig, i betydningen «oppfatte; forstå», ikke bare i den bokstavelige betydningen. – Ef 1:18.

komme: Dette er den første av åtte ganger i Matteus, kapitlene 24 og 25, der Jesu komme blir nevnt. (Mt 24:42, 44, 46; 25:10, 19, 27, 31) I hver av disse forekomstene brukes en form av det greske verbet ẹrkhomai (å komme). Her brukes ordet om det at oppmerksomheten blir rettet mot menneskene, særlig om det at Jesus kommer som Dommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel.

himmelens skyer: Skyer gjør det ofte vanskeligere, ikke lettere, å se noe klart, men det er mulig å «se» med forstandens øyne. – Apg 1:9.

de fire vinder: Et idiom som sikter til de fire himmelretningene – øst, vest, nord og sør – og som derfor står for «alle retninger; overalt». – Jer 49:36; Ese 37:9; Da 8:8.

illustrasjoner: Eller: «lignelser». Det greske ordet parabolẹ, som bokstavelig betyr «det å stille ved siden av (sammen med)», kan sikte til en lignelse, et ordtak eller en illustrasjon. Jesus forklarte ofte noe ved å ‘stille det ved siden av’, eller sammenligne det med, noe annet. (Mr 4:30) Illustrasjonene hans var korte og besto ofte av en enkel, oppdiktet fortelling som fikk fram en åndelig sannhet eller en etisk lærdom.

illustrasjonen: Eller: «lignelsen». – Se studienote til Mt 13:3.

Himmel og jord skal forsvinne: Andre skriftsteder viser at himmelen og jorden skal bestå for evig. (1Mo 9:16; Sl 104:5; For 1:4) Det kan derfor være at Jesu uttalelse skal oppfattes som en hyperbol i betydningen: Selv om det umulige skulle skje og himmelen og jorden faktisk forsvant, ville Jesu ord likevel bli oppfylt. (Se også Mt 5:18.) Men det kan godt være at himmelen og jorden her sikter til den symbolske himmelen og den symbolske jorden som blir kalt «den tidligere himmel og den tidligere jord» i Åp 21:1.

mine ord skal slett ikke forsvinne: Det brukes her to greske nektelser sammen med verbet, noe som med ettertrykk understreker at en tanke forkastes. Det framheves på en levende måte hvor varige Jesu ord er.

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

nærvær: Det greske ordet parousịa (i mange oversettelser gjengitt med «komme») betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Det sikter til et nærvær som strekker seg over en periode, ikke bare til en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». I Flp 2:12 bruker Paulus dette greske ordet for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær».

Noahs dager: I Bibelen blir ordet «dag(er)» noen ganger brukt om levetiden til en bestemt person. (Dom 5:6; 2Kr 14:1; Lu 17:28) Her sammenlignes «Noahs dager» med Menneskesønnens nærvær. I en lignende uttalelse i Lu 17:26 brukes uttrykket «Menneskesønnens dager». Noahs dager kulminerte med at vannflommen kom, men Jesus begrenser ikke sammenligningen til å gjelde bare den bestemte dagen. Ettersom «Noahs dager» strakte seg over flere år, er det grunn til å oppfatte det slik at Menneskesønnens forutsagte «dager», eller «nærvær», også ville strekke seg over flere år. «Menneskesønnens nærvær» vil i likhet med Noahs dager få en dramatisk ende og kulminere med at de som ikke gjør noe for å redde livet, blir utslettet. – Se studienote til Mt 24:3.

nærvær: Se studienote til Mt 24:3.

flommen: Eller: «vannflommen; den store oversvømmelsen». Det greske ordet kataklysmọs betegner en omfattende og ødeleggende oversvømmelse, og Bibelen bruker dette ordet om vannflommen på Noahs tid. – Mt 24:39; Lu 17:27; 2Pe 2:5.

arken: Det greske ordet kan også oversettes med «kiste; kasse» og brukes kanskje for å angi at det var et stort, kasselignende byggverk. I Vulgata blir det greske ordet gjengitt med det latinske ordet arca (betyr «kasse; kiste»), som det norske ordet «ark» kommer fra.

bli tatt med: Det greske ordet som er oversatt med «tatt med», brukes i forskjellige sammenhenger, ofte i positiv forstand. I Mt 1:20 og Joh 14:3 er det for eksempel oversatt med «ta ... hjem» og i Mt 17:1 med «tok ... med seg». I sammenhengen her sikter det tydeligvis til det å stå i et godt forhold til ‘Herren’ og bli reddet. (Lu 17:37) Det kan også være at det svarer til det at Noah ble tatt inn i arken rett før vannflommen kom, og til det at Lot ble tatt i hånden og ført ut av Sodoma. (Lu 17:26–29) Å bli etterlatt vil da bety å bli dømt til å miste livet.

bli tatt med, ... bli etterlatt: Se studienote til Lu 17:34.

hold dere våkne: Jesus hadde understreket at disiplene måtte holde seg åndelig våkne, for de visste ikke hvilken dag eller time han ville komme. (Se studienoter til Mt 24:42; 25:13.) Han gjentar formaningen her og i Mt 26:41, der han knytter det å holde seg åndelig våken til det å fortsette å be. Lignende oppfordringer gjentas gjennom hele De kristne greske skrifter, noe som viser hvor viktig det er for de sanne kristne å holde seg åndelig våkne. – 1Kt 16:13; Kol 4:2; 1Te 5:6; 1Pe 5:8; Åp 16:15.

Hold dere derfor våkne: Det greske uttrykket har grunnbetydningen «å ikke sove», men sikter i mange sammenhenger til det «å være på vakt; å være årvåken». Matteus bruker dette uttrykket i Mt 24:43; 25:13; 26:38, 40, 41. I Mt 24:44 knytter han det til det å ‘være klar’. – Se studienote til Mt 26:38.

forvalter: Eller: «husbestyrer; husholder». Det greske ordet oikonọmos sikter til en som er satt over en tjenerstab, men som også selv er en tjener. I gammel tid var det ofte en trofast slave som hadde denne stillingen, som innebar at han hadde ansvaret for alt det hans herre rådde over. Det var derfor en meget betrodd stilling. Den av Abrahams tjenere som «hadde ansvaret for alt [Abraham] eide», var en slik forvalter. (1Mo 24:2) Josef hadde en lignende stilling, slik det framgår av 1Mo 39:4. ‘Forvalteren’ i Jesu illustrasjon blir omtalt i entall, men det betyr ikke nødvendigvis at forvalteren sto for bare én bestemt person. Bibelen inneholder eksempler på at et substantiv i entall har kollektiv betydning, at det refererer til en gruppe. Jehova sa for eksempel til nasjonen Israel: «Dere er mine vitner [flertall], ... ja min tjener [entall], som jeg har utvalgt.» (Jes 43:10) På lignende måte siktes det til en kollektiv person, en gruppe, i denne illustrasjonen. I den parallelle illustrasjonen i Mt 24:45 blir denne forvalteren kalt «den trofaste og kloke slave».

kloke: Det greske ordet som er brukt her, overbringer tanken om forståelse knyttet til innsikt, forutseenhet, vurderingsevne, klokskap og praktisk visdom. Det samme greske ordet brukes i Mt 7:24 og 25:2, 4, 8, 9. Septuaginta bruker dette ordet i 1Mo 41:33, 39 om Josef.

slave: Det at ‘slaven’ i Jesu illustrasjon blir omtalt i entall, betyr ikke nødvendigvis at slaven sto for bare én bestemt person. Bibelen inneholder eksempler på at et substantiv i entall har kollektiv betydning, at det refererer til en gruppe. Jehova sa for eksempel til nasjonen Israel: «Dere er mine vitner [flertall], ... ja min tjener [entall], som jeg har utvalgt.» (Jes 43:10) I den parallelle illustrasjonen i Lu 12:42 blir denne slaven kalt «den trofaste og kloke forvalter». – Se studienote til Lu 12:42.

tjenestefolkene sine: Uttrykket sikter til alle som arbeider som tjenere i herrens husstand.

komme: Dette er den første av åtte ganger i Matteus, kapitlene 24 og 25, der Jesu komme blir nevnt. (Mt 24:42, 44, 46; 25:10, 19, 27, 31) I hver av disse forekomstene brukes en form av det greske verbet ẹrkhomai (å komme). Her brukes ordet om det at oppmerksomheten blir rettet mot menneskene, særlig om det at Jesus kommer som Dommer for å avsi og fullbyrde dommen under den store trengsel.

kommer: Se studienote til Mt 24:30.

den slaven: Den slaven som er omtalt her, er den forvalteren som er nevnt i Lu 12:42. Hvis «den slaven» er trofast, vil han bli belønnet. (Lu 12:43, 44) Men hvis «den slaven» er illojal, vil han bli straffet «meget strengt». (Lu 12:46) Jesu ord her er i virkeligheten en advarsel rettet til den trofaste forvalteren. I den parallelle illustrasjonen i Mt 24:45–51 sier Jesus på lignende måte: «hvis slaven skulle være ond og si i sitt hjerte». Jesus forutsier ikke at det skulle stå fram en ‘ond slave’, og utnevner heller ikke en slik slave, men advarer den trofaste slaven om hva som ville skje hvis han utviklet karaktertrekk som kjennetegner en ond slave.

hvis slaven skulle være ond: Jesu ord her er i virkeligheten en advarsel rettet til den trofaste og kloke slaven som er nevnt i Mt 24:45. Jesus forutsier ikke at det skulle stå fram en ‘ond slave’, og utnevner heller ikke en slik slave, men advarer den trofaste slaven om hva som ville skje hvis han utviklet karaktertrekk som kjennetegner en ond slave. En slik illojal slave ville bli straffet «meget strengt». – Mt 24:51; se studienote til Lu 12:45.

hyklerne: Det greske ordet hypokritẹs ble opprinnelig brukt om greske (og senere romerske) skuespillere som brukte store masker som var laget for å forsterke stemmen. Ordet ble etter hvert brukt i overført betydning om en som skjuler sine egentlige hensikter eller sin personlighet ved å gjøre seg annerledes enn det han virkelig er. De «hyklerne» Jesus omtaler her, er de jødiske religiøse lederne. – Mt 6:5, 16.

skjære tenner: Eller: «gnisse (bite) tenner». Uttrykket kan romme tanken om smerte, fortvilelse og sinne, kanskje sammen med bitre ord og bruk av vold.

straffe ham meget strengt: Bokstavelig: «hogge ham i to». Dette sterke uttrykket skal tydeligvis ikke oppfattes bokstavelig, men overbringer tanken om streng straff.

hyklerne: Se studienote til Mt 6:2.

skjære tenner: Se studienote til Mt 8:12.