Hvorfor skjedde dette? Hvorfor kjempet ikke Gud for jødene, slik han hadde gjort før? Og hvorfor bad han dem ikke om å gå til krig for å rive seg løs fra undertrykkerne? Hadde Gud forandret syn på krig? Nei. Men det hadde skjedd en drastisk forandring når det gjaldt jødene. De hadde forkastet Guds Sønn, Jesus, som Messias. (Apostlenes gjerninger 2:36) Derfor mistet de, som nasjon betraktet, sitt spesielle forhold til Gud. – Matteus 23:37, 38.

Den jødiske nasjon og det lovte land hadde ikke Guds beskyttelse lenger, og jødene kunne heller aldri mer med rette hevde at de kunne føre kriger som hadde Guds godkjennelse eller støtte. Akkurat som Jesus hadde forutsagt, ble de velsignelsene som fulgte med det å ha Guds godkjennelse, overført fra den bokstavelige nasjonen Israel til en ny nasjon, en åndelig nasjon, som Bibelen senere omtalte som «Guds Israel». (Galaterne 6:16; Matteus 21:43) Det var menigheten av kristne som var salvet med hellig ånd, som viste seg å være det åndelige «Guds Israel». Dette ble tydelig understreket da det ble sagt til dem i det første århundre: «Nå er dere Guds folk.» – 1. Peter 2:9, 10.

Siden de kristne i det første århundre nå var «Guds folk», kan vi spørre: Kjempet Gud for dem for å befri dem fra romernes undertrykkelse? Eller gav han dem tillatelse til å føre krig mot dem som undertrykte dem? Nei, det gjorde han ikke. Som vi så i den forrige artikkelen, er det bare Gud, ingen andre, som kan bestemme når hans kriger skal utkjempes. Gud førte ingen kriger for de kristne i det første århundre, og han gav heller ikke de kristne tillatelse til å delta i verdslige kriger. Så Guds tid til å føre krig mot ondskap og undertrykkelse var tydeligvis ikke kommet i det første århundre.

Disse kristne i det første århundre måtte altså vente til Guds tid var inne til å fjerne ondskap og undertrykkelse, akkurat som Guds tjenere i tidligere tider måtte. I mellomtiden tillot ikke Gud at de selv bestemte seg for å gå til krig mot sine fiender. Dette var i samsvar med det Jesus Kristus lærte sine etterfølgere. Han lærte dem ikke å delta i krigshandlinger, men sa tvert imot: «Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» (Matteus 5:44) Da han forutsa at Jerusalem i det første århundre kom til å bli inntatt av romerske hærstyrker, gav han disiplene beskjed om at de ikke skulle bli værende for å kjempe, men flykte. Og det gjorde de. – Lukas 21:20, 21.

Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å skrive: «Hevn dere ikke selv, ... for det står skrevet: ‘Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» (Romerne 12:19) Paulus siterte noe som  Gud hadde sagt mange hundre år tidligere, og som stod nedskrevet i 3. Mosebok 19:18 og 5. Mosebok 32:35. I den forrige artikkelen så vi at én måte Gud hevnet sitt folk på i gammel tid, var å hjelpe dem med å føre krig mot fiendene sine. Det Paulus sa, viser at Gud ikke hadde forandret mening om krig. I det første århundre så Gud fortsatt på krig som et legitimt middel for å hevne sine tjenere og gjøre slutt på forskjellige former for undertrykkelse og ondskap. Men akkurat som i tidligere tider var det bare Gud som kunne bestemme når det skulle føres krig, og hvem som skulle delta.

Så det er helt tydelig at Gud ikke tillot at de kristne i det første århundre deltok i kriger. Men hva med i dag? Har Gud bemyndiget noen som helst gruppe i dag til å føre krig? Eller er tiden nå kommet da Gud skal gripe inn og føre krig for dem som tjener ham? Hvordan ser egentlig Gud på krig i dag? Den siste artikkelen i denne serien svarer på disse spørsmålene.