la dere korrigere: Eller: «bli brakt i riktig stilling». Det greske ordet katạrtisis, som er gjengitt med «la dere korrigere», forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Dette og beslektede ord brukes for å beskrive at noe blir brakt tilbake til en rett tilstand. I Mt 4:21 blir for eksempel verbet katartịzo brukt om å ‘reparere’ garn. I Ga 6:1 blir det samme verbet brukt om det å korrigere og gi åndelig hjelp til en trosfelle som har slått inn på en feil kurs. Det beslektede substantivet katartismọs, som i Ef 4:12 er gjengitt med «lære opp» (eller: «bringe ... i en rett tilstand»), er et ord som noen ganger ble brukt i medisinske tekster om det å sette på plass en knokkel, et lem eller et ledd.

slår inn på en feil kurs: Eller: «begår et feiltrinn». Det greske ordet for «en feil kurs» (parạptoma; bokst.: «et fall ved siden av») kan sikte til å gjøre noe galt, noe som kan dreie seg om alt fra en feilvurdering til et alvorlig brudd på Guds lov. (Mt 6:14; Ro 5:15, 17; Ef 1:7; 2:1, 5) En som slår inn på en feil kurs, lever ikke i samsvar med Guds rettferdige krav. Han har begått et feiltrinn, men har kanskje ikke begått en alvorlig synd ennå.

dere som har åndelige kvalifikasjoner: Eller: «dere som er åndelige (åndelig modne)». Det greske ordet som er brukt her (pneumatikọs), er beslektet med ordet for «ånd» (pneuma), som blir brukt i uttrykket «Guds hellige ånd», eller virksomme kraft. (Ef 4:30) For at modne kristne i menigheten skal være kvalifisert til å korrigere og hjelpe andre, trenger de derfor mer enn kunnskap, visdom og erfaring. Det må også være tydelig at de hele tiden lar seg lede av Guds hellige ånd. – Ga 5:16, 18, 25.

prøve å korrigere og hjelpe: Det greske verbet katartịzo brukes for å beskrive at noe blir brakt tilbake til en rett tilstand eller blir brakt i riktig stilling. I denne sammenhengen blir verbet brukt om behovet for å korrigere og gi åndelig hjelp til en trosfelle som «slår inn på en feil kurs». På gresk står verbet her i imperfektum, noe som gir rom for gjengivelsen «prøve å korrigere og hjelpe». Det antyder at de «som har åndelige kvalifikasjoner», gjør seg oppriktige anstrengelser for å lede sin trosfelle inn på rett kurs igjen. Men resultatet avhenger av om den som får veiledning, reagerer positivt. I Mt 4:21 blir det samme verbet brukt om å ‘reparere’ garn. Det beslektede substantivet katartismọs, som i Ef 4:12 er gjengitt med «lære opp» (eller: «bringe ... i en rett tilstand»), er et ord som noen ganger ble brukt i medisinske tekster om det å sette på plass en knokkel, et lem eller et ledd. – Se studienoter til 2Kt 13:9; Ef 4:12.

hold øye med deg selv: Eller: «vær svært oppmerksom på deg selv». Paulus går her over fra å bruke flertallspronomenet «dere» til å bruke entallspronomenet «deg». Han sier altså til den enkelte kristne som veileder andre, at han må passe nøye på å ikke gi etter for de moralske fristelsene som han oppfordrer andre til å stå imot. Denne formuleringen rommer også en advarsel mot å bli selvrettferdig og se ned på andre. – 1Kt 10:12.

lære opp de hellige: Eller: «bringe de hellige i en rett tilstand». Det greske substantivet som er gjengitt med «lære opp» (katartismọs), sikter her til å bringe noe tilbake i en rett tilstand eller å bringe noe i riktig stilling. Det kan også formidle tanken om å utruste noen til en oppgave. Noen ganger ble ordet brukt i medisinske tekster om det å sette på plass en knokkel, et lem eller et ledd. (Se studienote til 2Kt 13:9.) Jesus lærte opp «de hellige» til å «utføre tjeneste» ved å bringe tankegangen, innstillingen og oppførselen deres i harmoni med Guds tankegang og vilje. Denne opplæringen ble gitt ved hjelp av tilsynsmenn som var utnevnt av den hellige ånd, mennesker som Jesus hadde gitt «som gaver» til menigheten. – Ef 4:8, 11, 12; 1Kt 16:15–18; 2Ti 2:2; Tit 1:5.

sin egen bør: Eller: «sin egen ansvarsbyrde». Paulus bruker her det greske ordet fortịon, som sikter til noe som skal bæres, uten at det antydes noe om vekten. Denne børen er annerledes enn de ‘byrdene’ som er nevnt i vers 2. En person kan trenge hjelp med å bære disse tunge byrdene. (Se studienote.) Det ordet som er brukt her, sikter til den ansvarsbyrden som hver enkelt kristen har overfor Gud, og som man må bære selv. Et oppslagsverk sier om det greske ordet: «Det ble brukt som et militært uttrykk om en manns oppakning eller en soldats utstyr.»

Fortsett å bære hverandres byrder: Flertallsformen av det greske ordet bạros, som er gjengitt med «byrder», betyr her bokstavelig «tunge ting» og kan også gjengis med «besværlige ting». Denne formaningen følger etter det Paulus sier i det forrige verset om å prøve å korrigere og hjelpe en person som har slått inn på «en feil kurs» åndelig sett. Konsekvensene av at han har gjort dette, kan være tunge å bære uten hjelp. Kristne som hjelper sine trosfeller med å bære byrdene sine, viser kjærlighet og vil på den måten oppfylle Kristi lov. (Joh 13:34, 35) Men som Paulus sier i versene 3 til 5, betyr ikke dette at man skal bære en annen persons «bør» (gresk: fortịon), det vil si hans åndelige ansvar overfor Gud. – Se studienote til Ga 6:5.

Kristi lov: Denne loven omfatter alt det Jesus lærte andre, og også det Guds ånd ledet Kristi disipler til å skrive i De kristne greske skrifter. Som Jeremia forutsa, erstattet denne loven lovpakten. (Jer 31:31–34; He 8:6–13) Det var ikke Kristus som hadde tenkt ut disse lovene og prinsippene. Han hadde fått dem fra den store Lovgiver, Jehova. (Joh 14:10) Uttrykket «Kristi lov» blir også brukt i 1Kt 9:21. Denne loven omtales dessuten som «den fullkomne lov som fører til frihet» (Jak 1:25), «frihetens lov» (Jak 2:12) og «troens lov». – Ro 3:27.

Fortsett å bære hverandres byrder: Flertallsformen av det greske ordet bạros, som er gjengitt med «byrder», betyr her bokstavelig «tunge ting» og kan også gjengis med «besværlige ting». Denne formaningen følger etter det Paulus sier i det forrige verset om å prøve å korrigere og hjelpe en person som har slått inn på «en feil kurs» åndelig sett. Konsekvensene av at han har gjort dette, kan være tunge å bære uten hjelp. Kristne som hjelper sine trosfeller med å bære byrdene sine, viser kjærlighet og vil på den måten oppfylle Kristi lov. (Joh 13:34, 35) Men som Paulus sier i versene 3 til 5, betyr ikke dette at man skal bære en annen persons «bør» (gresk: fortịon), det vil si hans åndelige ansvar overfor Gud. – Se studienote til Ga 6:5.

sin egen bør: Eller: «sin egen ansvarsbyrde». Paulus bruker her det greske ordet fortịon, som sikter til noe som skal bæres, uten at det antydes noe om vekten. Denne børen er annerledes enn de ‘byrdene’ som er nevnt i vers 2. En person kan trenge hjelp med å bære disse tunge byrdene. (Se studienote.) Det ordet som er brukt her, sikter til den ansvarsbyrden som hver enkelt kristen har overfor Gud, og som man må bære selv. Et oppslagsverk sier om det greske ordet: «Det ble brukt som et militært uttrykk om en manns oppakning eller en soldats utstyr.»

som blir undervist i Guds ord: I brevene sine legger Paulus stor vekt på undervisning i den kristne menighet. I den forbindelse bruker han ofte det greske ordet didạsko, som sikter til å veilede, forklare, argumentere og legge fram beviser. (Ro 2:21; 12:7; 1Kt 4:17; Kol 3:16; 2Ti 2:2; se studienote til Mt 28:20.) Men i dette verset bruker Paulus det mer spesifikke ordet katekhẹo når han snakker om den «som blir undervist» i Guds ord, og den «som underviser». Dette ordet betyr bokstavelig «å lyde ned» og kan noen ganger romme tanken om muntlig undervisning. (Se studienote til Apg 18:25.) Når sannhetene i «Guds ord» blir innprentet i sinnet og hjertet til en som blir undervist, blir han kvalifisert til å undervise andre. – 2Ti 2:2.

dele alt godt med den som underviser ham: Den «som blir undervist», oppfordres til å dele både materielle og åndelige ting med den som underviser ham, et prinsipp som også kommer fram andre steder i Bibelen. (Mt 10:9, 10; Ro 15:27 og studienote; 1Kt 9:11, 13, 14; 1Ti 5:17, 18; He 13:16) Ordet «dele» kan også romme tanken om at eleven lytter til det han får lære, og lever etter det. Han gir uttrykk for sin tro og overbevisning med egne ord og blir selv en lærer i det gode budskap. En elev som reagerer på denne måten, deler «alt godt» med den som underviser ham. – 2Ti 2:2.

de sto ... i gjeld til: Eller: «de var ... forpliktet overfor». Det greske ordet for «gjeld» og andre ord som har med gjeld å gjøre, blir i Bibelen ikke bare brukt om økonomisk gjeld, men også om forpliktelser generelt. (Se studienote til Ro 1:14.) Paulus’ poeng her er at troende ikke-jøder sto i gjeld til de jødekristne i Jerusalem fordi de hadde fått åndelig hjelp av dem. Det var derfor bare rett og rimelig at de hjalp sine fattige jødiske brødre økonomisk. – Ro 15:26.

undervist: Det greske verbet katekhẹo betyr bokstavelig «å lyde ned» og kan romme tanken om muntlig undervisning. Når sannhetene i Guds Ord gjentatte ganger blir innprentet i sinnet og hjertet til en som blir undervist, blir han kvalifisert til å undervise andre. – Se også Ga 6:6, der det samme greske ordet er brukt to ganger.

lære dem: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», innbefatter tanken om å veilede, forklare, argumentere og legge fram beviser. (Se studienoter til Mt 3:1; 4:23.) Å lære dem å holde alt det Jesus hadde befalt, ville være en vedvarende prosess. Det ville innbefatte å lære andre det Jesus hadde lært disiplene, og å lære dem å anvende det og å følge hans eksempel . – Joh 13:17; Ef 4:21; 1Pe 2:21.

føre Gud bak lyset: Eller: «håne Gud uten at det får følger». Den bokstavelige betydningen av det greske ordet for «føre ... bak lyset», eller «håne», er å vise forakt ved å løfte nesen høyt. Man kan håne noen eller noe ved å gjøre grimaser eller rynke på nesen eller ved å si ting som uttrykker spott eller forakt. Hån kan også gå så langt som til at man trosser eller utfordrer en annen. Paulus understreker her at det er farlig å tro at man kan se på prinsippene i Guds Ord med forakt, eller at man kan bryte dem og slippe unna med det.

det man sår, det skal man også høste: Dette var et kjent ordtak på Paulus’ tid. Det stammet tydeligvis fra gamle jordbrukssamfunn. Ordtaket uttrykker en kjensgjerning: Det som sås i jorden, er det som vokser opp av jorden. I gammel tid ble dette vanligvis brukt om noe negativt – en person ville høste negative konsekvenser av en gal oppførsel eller gale handlinger. Men Paulus peker også på at positive handlinger kan gi et godt resultat, «evig liv». (Ga 6:8) Det henvises til dette uforanderlige prinsippet også andre steder i Bibelen. – Ord 11:18; 22:8; Ho 8:7; 10:12; 2Kt 9:6; se studienoter til Ga 6:8.

den som sår ved å la seg lede av ånden: Det vil si en person som lever på en måte som lar Guds hellige ånd få virke fritt i livet hans, noe som hjelper ham til å utvikle åndens frukt. En slik person «skal høste evig liv av ånden». – Mt 19:29; 25:46; Joh 3:14–16; Ro 2:6, 7; Ef 1:7.

Den som sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster: Det vil si en person som ikke ser noe galt i å gjøre «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», som er syndig. (Ga 5:19–21) Som følge av at han «sår» på denne måten, kommer han til å høste ødeleggelse av sine fysiske lyster. Da det første mennesket syndet, ble han og alle etterkommerne hans slaver «under forgjengeligheten». (Ro 5:12; 8:21 og studienote) Dette slaveriet har betydd ufullkommenhet som ikke bare fører til sykdom, aldring og død, men også til moralsk og åndelig forfall. «Den som sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster», vil derfor ikke få evig liv. – Se også 2Pe 2:12, 18, 19.

slaveriet under forgjengeligheten: Det greske ordet som er gjengitt med «forgjengeligheten», betegner det at noe kan gå i oppløsning, råtne, brytes ned eller tilintetgjøres. Dette «slaveriet under forgjengeligheten» er et resultat av synden og fører til fysisk ufullkommenhet, aldring, sykdom og død. Også fullkomne mennesker har en forgjengelig kropp, noe som kommer fram av det Paulus sa om Jesus: «Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet», det vil si aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse. (Apg 13:34) Da Adam var fullkommen, hadde også han en forgjengelig kropp, en kropp som kunne dø. Men hvis han hadde vært lydig mot Gud, kunne han ha levd evig. Det var først da Adam syndet, at han ble slave under forgjengeligheten og det forfallet som følger med den. Han overførte dette slaveriet til alle etterkommerne sine, hele menneskeslekten. (Ro 5:12) Å få Guds barns herlige frihet sikter til å bli frigjort fra dette slaveriet og til slutt å få det privilegiet å komme i et virkelig sønneforhold til Gud, et slikt forhold Adam hadde til ham. (Lu 3:38) Jehova har lovt slik frihet og evig liv til «den som sår ved å la seg lede av ånden». Den som på den annen side «sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster, skal høste ødeleggelse av sine fysiske lyster» og vil ikke oppnå slik frihet og evig liv. – Ga 6:8.

Den som sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster: Det vil si en person som ikke ser noe galt i å gjøre «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen», som er syndig. (Ga 5:19–21) Som følge av at han «sår» på denne måten, kommer han til å høste ødeleggelse av sine fysiske lyster. Da det første mennesket syndet, ble han og alle etterkommerne hans slaver «under forgjengeligheten». (Ro 5:12; 8:21 og studienote) Dette slaveriet har betydd ufullkommenhet som ikke bare fører til sykdom, aldring og død, men også til moralsk og åndelig forfall. «Den som sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster», vil derfor ikke få evig liv. – Se også 2Pe 2:12, 18, 19.

den som sår ved å la seg lede av ånden: Det vil si en person som lever på en måte som lar Guds hellige ånd få virke fritt i livet hans, noe som hjelper ham til å utvikle åndens frukt. En slik person «skal høste evig liv av ånden». – Mt 19:29; 25:46; Joh 3:14–16; Ro 2:6, 7; Ef 1:7.

gi opp: Eller: «gå trett». Det greske ordet som er brukt her, kan også overbringe tanken om å ikke miste motet eller miste begeistringen når det gjelder å gjøre det som er godt. – Se studienote til 2Kt 4:1.

gir vi ikke opp: Eller: «mister vi ikke motet». I denne sammenhengen innebærer uttrykket at Paulus og medarbeiderne hans ikke ville tillate seg å bli slitne eller miste begeistringen i sin tjeneste.

mulighet: Eller: «en gunstig tid». Det greske ordet kairọs blir noen ganger gjengitt med «tidsperiode» eller «fastsatt tid». I Ef 5:16 (se studienote) er det brukt i formuleringen «bruk tiden på beste måte».

dem som er våre brødre og søstre i troen: Eller: «dem som tilhører troens husstand (familie)». Det greske ordet som er gjengitt med «dem som er våre brødre og søstre», sikter til medlemmene av en bokstavelig familie, eller husstand. (1Ti 5:8) I den gresk-romerske verden kunne ordet «husstand» betegne en sammensveiset gruppe personer som hadde samme trosoppfatninger, meninger eller mål. Dette er en god beskrivelse av menighetene i det første århundre. De holdt vanligvis møter i private hjem (Ro 16:3–5), og medlemmene følte at de hadde et nært åndelig slektskap til hverandre. – Ef 2:19.

bruk tiden på beste måte: Eller: «kjøp tid». Bokstavelig: «kjøp ut den fastsatte tiden». Dette uttrykket står også i Kol 4:5. Det å følge dette rådet krever at man ofrer noe, for det innebærer å kjøpe tiden fra andre gjøremål. Man må bytte ut uviktige aktiviteter med åndelige aktiviteter. Paulus snakket ikke om tid i generell betydning, men om en avgrenset tidsperiode. Den tidsperioden de kristne i Efesos levde i, var gunstig, for de hadde en viss frihet til å utføre sin kristne tjeneste. Paulus oppfordret dem til å ikke sløse bort denne gunstige tiden, men bruke den på aller beste måte.

jeg skriver til dere med min egen hånd: Paulus dikterte vanligvis brevene sine til en sekretær, men dette brevet skrev han tydeligvis selv. – Se Ro 16:22 og studienote.

Tertius: Den mannen som skrev ned eller renskrev Paulus’ brev til romerne, og den eneste av Paulus’ sekretærer som er nevnt ved navn. Ordene i Herren viser at Tertius var en trofast kristen som kan ha tilhørt menigheten i Korint. Tertius tar med sine egne personlige hilsener til de kristne i Roma, kanskje fordi han kjente mange av dem.

som ønsker å gjøre et godt inntrykk på andre mennesker: Bokstavelig: «som ønsker å ta seg godt ut i kjødet». I denne sammenhengen sikter «kjødet» til det som har med den fysiske kroppen å gjøre, og derfor er synlig for andre. Visse personer som hevdet at de var kristne, lærte andre at det var nødvendig å bli omskåret og holde andre trekk ved Moseloven for å bli godkjent av Gud. Men motivet deres var å gjøre et godt inntrykk på jødene. De ville «slippe å bli forfulgt» av jødiske fiender av kristendommen. Det at de var overdrevent opptatt av det ytre og insisterte på at man måtte bli omskåret, betydde i virkeligheten at de benektet at Jesu død var det eneste grunnlaget for frelse.

Kristi torturpæl: Her blir ordet «torturpæl» (gresk: staurọs) brukt for å betegne Jesu død på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men bli forsonet med Gud og få et godt forhold til ham. Paulus ble «forfulgt» av jødene fordi han trodde på og forkynte at Jesu død på torturpælen var det eneste grunnlaget for frelse.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». – Se Ordforklaringer.

blitt som død: Eller: «blitt pælfestet». Paulus lærte andre at Jesu død på torturpælen var grunnlaget for frelse. På grunn av det ble han hatet av verden og sett på som en forbryter som fortjente å dø. Paulus på sin side så på verden som noe som var dømt til døden.

Det som betyr noe, er å være en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) I tillegg er de salvede en del av den kristne menighet, «Guds Israel» (Ga 6:16 og studienote), som også er en ny åndelig skapning. (Se studienote til 2Kt 5:17.) Det betyr derfor ikke noe for Gud om en kristen er omskåret eller ikke.

er han en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) Selv om det ikke er blitt skapt nye fysiske ting siden slutten av den sjette skapelsesdagen (1Mo 2:2, 3), er det blitt skapt nye åndelige ting.

Guds Israel: Dette uttrykket, som bare forekommer én gang i Bibelen, sikter til det åndelige Israel, ikke til de biologiske etterkommerne av Jakob, som fikk navnet sitt forandret til Israel. (1Mo 32:22–28) Det forrige verset (Ga 6:15) viser at de som utgjør «Guds Israel», ikke trenger å bli omskåret. Profeten Hosea forutsa at Gud skulle velge ut et folk som også omfattet ikke-jøder. Gud sa: «Jeg vil si til dem som ikke er mitt folk: ‘Dere er mitt folk.’» (Ho 2:23; Ro 9:22–25) Selv om jøder og proselytter ble en del av det åndelige Israel (Apg 1:13–15; 2:41; 4:4), utgjorde de «bare en rest» av den nasjonen Jehova hadde forkastet. (Jes 10:21, 22; Ro 9:27) Paulus skrev senere til romerne: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig ‘Israel’.» – Ro 9:6; se også studienoter til Apg 15:14; Ro 2:29; 9:27; 11:26.

jøde: Det greske ordet Ioudaios tilsvarer det hebraiske ordet jehudhị, som betyr «av [tilhørende] Juda» og er oversatt med «jøde(r); jødisk» i De hebraiske skrifter. Spesielt etter at jødene vendte tilbake fra eksilet, ble ordet «jøde» synonymt med et medlem av nasjonen Israel. (Se Ordforklaringer: «Jøde».) I 1Mo 29:35 blir navnet Juda knyttet til det hebraiske verbet som blir gjengitt med «lovprise», så man mener at navnet betyr «lovprist; gjenstand for lovprisning». Noen mener at Paulus brukte et ordspill basert på betydningen av det hebraiske ordet for «jøde; Juda». Han kan ha gjort det for å vise at en som virkelig er jøde, får ros, eller blir lovprist, av Gud fordi han har et omskåret hjerte og tjener Ham med rene motiver. (Se studienoten til omskjærelse av hjertet i dette verset.) Paulus sier at Gud gir sin godkjennelse, den aller fineste ros, eller lovprisning, et menneske kan få, på en upartisk måte, helt uavhengig av fysisk avstamning. De kristne i det første århundre var åndelige jøder, medlemmer av «Guds Israel». – Ga 6:16.

etter denne rettesnoren: Det greske ordet som er brukt her (kanọn), kommer fra det hebraiske ordet for «et rør» (qanẹh). Et rør ble brukt som målestokk. (Ese 40:5) Paulus bruker ordet i overført betydning om den «rettesnoren» som «Guds Israel» skulle bedømme sine handlinger etter. Hvis de viste tro på den ufortjente godhet som kom til uttrykk gjennom Kristus, og oppførte seg i samsvar med dette, ville de få oppleve større «fred og barmhjertighet» enn det noen gang tidligere hadde vært mulig for syndige mennesker å oppleve. – Ga 3:24, 25; se også Ordforklaringer: «Kanon (Bibelens kanon)».

Guds Israel: Dette uttrykket, som bare forekommer én gang i Bibelen, sikter til det åndelige Israel, ikke til de biologiske etterkommerne av Jakob, som fikk navnet sitt forandret til Israel. (1Mo 32:22–28) Det forrige verset (Ga 6:15) viser at de som utgjør «Guds Israel», ikke trenger å bli omskåret. Profeten Hosea forutsa at Gud skulle velge ut et folk som også omfattet ikke-jøder. Gud sa: «Jeg vil si til dem som ikke er mitt folk: ‘Dere er mitt folk.’» (Ho 2:23; Ro 9:22–25) Selv om jøder og proselytter ble en del av det åndelige Israel (Apg 1:13–15; 2:41; 4:4), utgjorde de «bare en rest» av den nasjonen Jehova hadde forkastet. (Jes 10:21, 22; Ro 9:27) Paulus skrev senere til romerne: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig ‘Israel’.» – Ro 9:6; se også studienoter til Apg 15:14; Ro 2:29; 9:27; 11:26.

Israel: Betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud; Gud kjemper». Jakob fikk dette navnet etter at han hadde kjempet med en engel for å få en velsignelse. I motsetning til Esau verdsatte Jakob hellige ting og var villig til å anstrenge seg kraftig for å få Guds godkjennelse. (1Mo 32:22–28; He 12:16) De som tilhører «Guds Israel», viser samme slags tro som Jakob og er like opptatt av å gjøre Guds vilje som ham. – Se studienoten til Guds Israel i dette verset.

Og på denne måten skal hele Israel bli frelst: Det vil si hele det åndelige Israel, «Guds Israel». (Ga 6:16; Ro 2:29) Guds hensikt er å la 144 000 åndelige israelitter bli frelst og regjere sammen med hans Sønn i himmelen. Den hensikten skal bli gjennomført «på denne måten», det vil si ved at grener fra «et vilt oliventre» billedlig talt blir podet inn, slik at Guds hensikt med det ‘dyrkede oliventreet’ kan bli gjennomført – at det skal være fullt av produktive grener. (Ro 11:17–25; Åp 7:4; 14:1, 3) Dette innebar å la ikke-jødiske kristne bli en del av det åndelige Israel. Noen mener at det greske uttrykket i begynnelsen av verset skal gjengis med «og da» eller «og til slutt», men gjengivelsen «og på denne måten» har støtte i mange ordbøker og andre bibeloversettelser.

roper Jesaja om Israel: Her og i det neste verset siterer Paulus fra Jes 10:22, 23. Disse versene forutsa det som skjedde i 607 fvt., da Jehova brukte det babylonske verdensriket til å fullbyrde dommen over Israel. Hele landet, også Jerusalem, falt for invasjonshæren. Jødene ble ført som fanger til Babylon, der de var i 70 år. Etter det var det «bare en rest» som vendte tilbake for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem. Her i brevet til romerne viser Paulus at profetien også fikk en oppfyllelse i det første århundre evt. Et forholdsvis lite antall jøder, «en rest», ble disipler av Jesus og vendte tilbake til Jehova i åndelig forstand. (Ro 11:4, 5) Senere sluttet troende ikke-jøder seg til dem, og sammen utgjorde de en åndelig nasjon, «Guds Israel». – Ga 6:16.

et folk som skal bære hans navn: Dette uttrykket kan hentyde til uttalelser i De hebraiske skrifter der det står at Jehova har utvalgt et folk til å være hans spesielle eiendom. (2Mo 19:5; 5Mo 7:6; 14:2; 26:18, 19) Dette nye folket som bar Jehovas navn, omtalt som «Guds Israel», det vil si det åndelige Israel, omfattet nå også ikke-jødiske troende. (Ga 6:16; Ro 11:25, 26a; Åp 14:1) De skulle forkynne om de verdifulle egenskapene til ham som de representerte, og lovprise hans navn vidt og bredt. (1Pe 2:9, 10) Jehova hadde omtalt det bokstavelige Israel som «det folket som jeg har formet til meg selv for at de skal forkynne til ære for meg», og disse ordene gjaldt også det åndelige Israel. (Jes 43:21) Disse første kristne forkynte modig at Jehova er den eneste sanne Gud, og avslørte alle de falske gudene som ble tilbedt på den tiden. – 1Te 1:9.

brennemerker på kroppen som viser at jeg er en slave for Jesus: Det greske ordet som er gjengitt med «brennemerker som viser at jeg er en slave» (flertallsformen av stịgma), forekommer bare her i De kristne greske skrifter. I verdslig gresk litteratur ble dette ordet brukt om brennemerker som besto av forskjellige tegn eller bokstaver, og som kunne vise hvem en slave tilhørte. Men ordet kan også sikte til arr. Paulus kan ha ment at han hadde arr på kroppen på grunn av den behandlingen han hadde fått av dem som forfulgte ham. Slike arr ville ha vist at han var en trofast slave for Kristus. (2Kt 4:10; 11:23–27; Flp 3:10) En annen mulighet er at Paulus ikke siktet til bokstavelige merker, men til hvordan han utførte sin kristne tjeneste, viste Guds ånds frukt og levde på en måte som gjorde det tydelig at han var en slave som tilhørte Kristus.

med den ånd dere legger for dagen: Bokstavelig: «med deres ånd». Ordet «ånd» sikter i denne sammenhengen til den indre drivkraften eller dominerende innstillingen som får en person til å si eller gjøre ting på en bestemt måte. Bibelen snakker for eksempel om «den milde og rolige ånd». (1Pe 3:4) I 2Ti 1:7 nevner Paulus «en ånd som gir kraft, kjærlighet og et sunt sinn», som kontrast til «en ånd som gjør oss feige». Han avslutter brevet til Timoteus med å si: «Måtte Herren være med den ånd du legger for dagen.» (2Ti 4:22) Akkurat som en enkeltperson kan ha en bestemt ånd, kan en gruppe mennesker også ha det. Her i de avsluttende ordene til galaterne, og også i brevet til filipperne, bruker Paulus flertallspronomenet «dere» for å uttrykke sitt ønske om at alle i disse menighetene må ha en ånd som er i harmoni med Guds vilje og Kristi eksempel. – Flp 4:23.