de eldste: Bokstavelig: «de eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) I Israel i gammel tid ble de eldste brukt til å lede og administrere folket, både lokalt (5Mo 25:7–9; Jos 20:4; Rut 4:1–12) og nasjonalt. (Dom 21:16; 1Sa 4:3; 8:4; 1Kg 20:7) Dette er den første gangen ordet blir brukt i forbindelse med den kristne menighet. Som i den bokstavelige nasjonen Israel hadde de eldste i det åndelige Israel ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I denne sammenhengen var det de eldste som tok imot nødhjelpen, og som førte tilsyn med hvordan den ble fordelt blant menighetene i Judea.

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

Rett ikke skarp kritikk mot en eldre mann: Det greske verbet som er gjengitt med ‘rette skarp kritikk mot’, betyr bokstavelig «å tildele slag». Her brukes det i overført betydning og overbringer tanken om «å irettesette strengt; å straffe med ord». Timoteus har en viss myndighet, men Paulus minner ham om at han ikke må misbruke denne myndigheten ved å behandle andre på en hard måte. (1Ti 1:3) Særlig eldre menn fortjener at Timoteus viser dem medfølelse og respekt. – 3Mo 19:32; se studienoten til appeller i dette verset.

en eldre mann: Sammenhengen viser at det greske ordet presbỵteros her blir brukt i sin bokstavelige betydning, det vi si om en mann som har nådd en høy alder, til forskjell fra «yngre menn» som er nevnt i det samme verset. Men i andre sammenhenger brukes dette ordet om «de eldste», de som har myndighet og ansvar i den kristne menighet. (1Ti 5:17; Tit 1:5; se studienote til Apg 11:30.) Hvis en som var eldre enn Timoteus – særlig en medeldste – trengte å bli korrigert, skulle Timoteus ‘appellere til ham som til en far’.

appeller: Det greske verbet som Paulus bruker her (parakalẹo), overbringer tanken om å vise personlig omtanke ved å oppmuntre og formane. (Se studienote til Ro 12:8, der det samme greske verbet er gjengitt med «oppmuntre».) Paulus oppfordrer altså Timoteus til å fremme en kjærlig, familielignende atmosfære i den kristne menighet. (1Kt 4:14; 1Te 2:7, 8) Selv når Timoteus ga nødvendig veiledning, måtte han ikke behandle noen strengt.

rent: Det greske ordet som er brukt her, betyr å være ren og hellig ikke bare i oppførsel (på det seksuelle området eller på andre områder), men også i tanker og motiver. – Sl 24:3, 4; Ef 5:3; 1Ti 4:12; 5:2; Jak 3:17; 1Pe 3:2.

i all renhet: Det greske ordet som er gjengitt med «renhet», kan sikte til det å ha en ren oppførsel (på det seksuelle området eller på andre områder), rene tanker og rene motiver. (1Ti 4:12; se studienote til Flp 4:8.) Timoteus skulle behandle yngre kristne kvinner på samme måte som han ville ha behandlet sine biologiske søstre. Både overfor dem og overfor alle andre trosfeller måtte han være fullstendig ren i tanke, ord og handling. – Job 31:1.

fortjener å bli vist dobbel ære: Alle kristne skal vise hverandre ære og respekt. (Ro 12:10; Flp 2:3) Men Paulus påpeker her at de skal vise hardtarbeidende eldste dobbel, eller ekstra, ære ved å følge deres veiledning og etterligne dem. (He 13:7, 17) Det neste verset, 1Ti 5:18, viser at «dobbel ære» kan innbefatte det å gi nødvendig materiell hjelp. Det betyr ikke at de eldste bør få lønn. Paulus viste hvordan de eldste bør se på dette, ved å arbeide verdslig for å forsørge seg selv, slik han forklarte for de eldste i menigheten i Efesos. – Apg 18:3; 20:17, 34; 1Kt 4:16; 11:1; 1Te 2:6 og studienote, 9.

Vis omtanke for: Bokstavelig: «Ær». Dette kan også gjengis: «Fortsett å ære». Paulus sier her til Timoteus at enker, som ofte er fattige og forsvarsløse, må behandles med respekt og tilbys kjærlig hjelp. Ordbøker sier at det ordet Paulus bruker for «vis omtanke» (eller «ær»), i denne sammenhengen kan innbefatte materiell hjelp. (Se også Mt 15:5, 6; Apg 28:10; se studienote til 1Ti 5:17.) Mange beretninger i Bibelen viser at Gud elsker og ærer trofaste enker. Noen eksempler er Noomi, Rut, enken i Sarefat og profetinnen Anna. – Rut 1:1–5; 2:10–13, 19, 20; 4:14, 15; 1Kg 17:8–24; Lu 2:36–38.

enker som virkelig er enker: Eller: «enker som virkelig trenger hjelp», det vil si som ikke har noen til å forsørge seg.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

å vise gudhengivenhet: Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har en ordlyd som kan gjengis med «å ta seg av (lede) sin husstand med visdom fra og i frykt for Jehova». – Se også studienote til 1Ti 2:2.

å vise gudhengivenhet i sin egen familie: Paulus nevner «gudhengivenhet» (gresk: eusẹbeia) flere ganger i dette brevet til Timoteus. Dette substantivet overbringer tanken om dyp respekt og ærbødighet for Gud. (Se studienote til 1Ti 4:7.) Her bruker Paulus det tilsvarende greske verbet (eusebẹo, gjengitt med «å vise gudhengivenhet») for å vise at slik respekt får de kristne til å dekke behovene til foreldre og besteforeldre som har mistet ektefellen. Noen bibeloversettelser sier «å vise respekt» eller «å oppfylle sin forpliktelse». Men slike gjengivelser får ikke fram det åndelige motivet som gjør at kristne utfører en ofte krevende oppgave med tålmodighet, glede og kjærlighet. (For 12:1–8) Det verbet Paulus bruker, viser at slik omsorg først og fremst er et uttrykk for respekt for Gud og lydighet mot hans veiledning når det gjelder familielivet. – 2Mo 20:12; Mt 15:3–6; 1Ti 5:8; Jak 1:27.

alt hun hadde å leve av: Som det framgår av studienote til Lu 21:2, var de myntene som enken la i bidragsbøssen, «to lepta», som tilsvarte 1/64 av en dagslønn. En lepton var den minste mynten som ble brukt i Israel på den tiden. Ifølge Mt 10:29 kunne man kjøpe to spurver for en assarion (tilsvarte åtte lepta). Spurver var de billigste av alle fugler som ble brukt til mat. Denne enken hadde altså bare halvparten av det beløpet som trengtes for å kjøpe én spurv, som sikkert ikke var nok til ett måltid engang.

ber og påkaller ham natt og dag: Det Paulus sier om en enke som har «satt sitt håp til Gud», ligner veldig på den beskrivelsen Lukas gir av profetinnen Anna. Denne eldre enken «var aldri borte fra templet, der hun utførte hellig tjeneste natt og dag med inderlige bønner og faste». (Lu 2:36, 37) I tråd med det roste Jesus «en fattig enke» som bare hadde «to småmynter som nesten ikke var verdt noen ting». Hun stolte så mye på Jehova at hun ga begge myntene som bidrag til templet i Jerusalem. (Lu 21:1–4; se studienote til vers 4.) Både det Paulus sier i dette verset, og det som sies om disse kvinnene i evangeliene, viser hvor stor pris Jehova setter på kristne enker som har sterk tro.

en som bare vil tilfredsstille sine lyster: Det greske verbet som er brukt her, kan sikte til en luksuriøs og nytelsessyk livsstil. Det kan også sikte til det å ha dårlig moral. Paulus var sannsynligvis klar over at noen kristne enker så på sin ugifte stand som en mulighet til å ha en luksuriøs livsstil. (Se også 1Ti 2:9.) Menigheten skulle selvfølgelig ikke gi materiell støtte til en som ville misbruke denne gavmildheten ved å leve i luksus eller ved å la være å følge Jehovas moralnormer. – Se studienote til 1Ti 5:3.

død selv om hun lever: Det vil si død i billedlig forstand. – Se også Åp 3:1; se studienote til Ef 2:1.

Vis omtanke for: Bokstavelig: «Ær». Dette kan også gjengis: «Fortsett å ære». Paulus sier her til Timoteus at enker, som ofte er fattige og forsvarsløse, må behandles med respekt og tilbys kjærlig hjelp. Ordbøker sier at det ordet Paulus bruker for «vis omtanke» (eller «ær»), i denne sammenhengen kan innbefatte materiell hjelp. (Se også Mt 15:5, 6; Apg 28:10; se studienote til 1Ti 5:17.) Mange beretninger i Bibelen viser at Gud elsker og ærer trofaste enker. Noen eksempler er Noomi, Rut, enken i Sarefat og profetinnen Anna. – Rut 1:1–5; 2:10–13, 19, 20; 4:14, 15; 1Kg 17:8–24; Lu 2:36–38.

døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde: Bibelen bruker noen ganger begrepene død og liv i overført, eller åndelig, betydning. Paulus sier at den måten de kristne i Efesos levde på tidligere, gjorde at de var «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde». En ordbok sier at den måten det greske ordet for «død» brukes på i dette verset, beskriver en person som «har så store mangler moralsk og åndelig at han kan betraktes som død». Men Paulus viser at Jehova nå kunne se på åndssalvede kristne som levende, siden de på grunnlag av Jesu offer hadde angret sin syndige levemåte. – Ef 2:5; Kol 2:13; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:24, 25.

denne veiledningen: Eller: «disse påbudene». – Se studienote til 1Ti 1:5.

veiledningen: Eller: «befalingen». Paulus sikter her til det han hadde sagt til Timoteus tidligere, nemlig at Timoteus skulle «pålegge visse personer» i menigheten «å ikke spre en annen lære og ikke være opptatt av usanne historier». (1Ti 1:3, 4) Ifølge en ordbok overbringer det ordet som er brukt her, tanken om «noe som må gjøres». Paulus bruker dette og beslektede ord flere ganger i brevet sitt. – 1Ti 1:18; 4:11; 5:7; 6:13, 17.

sørger for: Det vil si sørger for materielt. Paulus viser at det ble forventet at familiefedre sørget for ektefellen sin og barna sine i den grad de hadde muligheter til det. Dessuten var noen foreldre eller besteforeldre som hadde mistet ektefellen, ute av stand til å dekke sine egne materielle behov. I slike tilfeller skulle de voksne barna deres gjøre det de kunne for å sørge for dem. Noen ganger kan dette ha betydd at de måtte se for seg hvilke behov som kunne oppstå i framtiden, og treffe tiltak for å ta seg av de eldre. (Se også Joh 19:26, 27.) Paulus viser at de kristne ikke bare bør føle seg forpliktet til å gjøre dette, men at de har en enda viktigere grunn til å følge denne formaningen, nemlig å glede Gud og få hans godkjennelse. – 2Mo 20:12; 5Mo 5:16; Mt 15:4–6.

for dem som han har ansvar for, og særlig for dem som tilhører familien hans: Av disse to uttrykkene er det «dem som han har ansvar for» som har den videste betydningen. Det sikter til nære slektninger. Uttrykket «dem som tilhører familien [eller: «husstanden»] hans» sikter i denne sammenhengen til et familieoverhodes nærmeste familie, som bor under samme tak som ham.

har han fornektet troen: Den kristne tro omfatter alt det Kristus lærte andre, og alt det disiplene hans formidlet under inspirasjon. Jesus stadfestet Guds bud om at man skulle ‘ære sin far og sin mor’, og han fordømte dem som ikke brydde seg om denne forpliktelsen. (2Mo 20:12; 5Mo 5:16; Mr 7:9–13) En kristen kan derfor ikke leve i samsvar med sin tro uten å ta seg av familien sin, også foreldre eller besteforeldre som har mistet ektefellen. Hvis han bevisst skulle la være å bry seg om denne forpliktelsen, ville han fornekte troen, ja i virkeligheten ta avstand fra den. Han ville være verre enn en som er uten tro, det vil si en ikke-troende som helt naturlig vil ta seg av familien sin fordi han er glad i dem. – Ro 2:14, 15.

en som er uten tro: Enkelte oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk bruker ordlyden «en som fornekter Jehova». Men fordi det ikke er noe som tyder på at Guds navn ble brukt i den greske grunnteksten, valgte oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen å ikke bruke det i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C.

En enke skal settes på listen: Det greske verbet som er gjengitt med «skal settes på listen», ble ofte brukt i sin formelle betydning om offisielle registreringer. Menigheten hadde tydeligvis en ordning for å ta hånd om kristne med spesielle behov, for eksempel fattige enker. Paulus kommer med en generell beskrivelse av hvilke kristne enker som skulle få materiell hjelp fra menigheten, og hvilke som ikke skulle få det.

minst 60 år: Paulus oppgir her en alder som man på den tiden pleide å betrakte som begynnelsen på alderdommen. Når en enke var blitt 60 år, regnet man med at det var mindre sannsynlig at hun ville gifte seg på nytt, og at det var mer sannsynlig at det ville bli vanskelig for henne å forsørge seg selv.

vasket helliges føtter: En som vasket føttene til gjestene sine, viste dem vennlighet ved å gjøre noe som var til hjelp for dem. Gjestene hadde sannsynligvis gått langs støvete veier i åpne sandaler. Fordi det å vaske andres føtter ble sett på som en triviell oppgave, følte noen at det var under deres verdighet å vise gjestfrihet på denne måten. (Lu 7:44) Men en enke som var kjent for gode gjerninger fordi hun blant annet hadde vasket andres føtter, viste at hun hadde en ydmyk innstilling og var tjenestevillig. Som følge av det ville trosfellene hennes være mer innstilt på å hjelpe henne når hun fikk det vanskelig. – Lu 6:38.

de har sviktet sitt første uttrykk for tro: Eller: «de har sviktet sitt tidligere løfte». Denne uttalelsen tyder på at noen yngre enker i Efesos hadde uttrykt et ønske – kanskje til og med gitt en form for løfte – om å forbli ugift og tjene Jehova helt og fullt uten å la seg distrahere av noe annet. (Se også 1Kt 7:34.) Til gjengjeld kan menigheten ha gitt dem materiell hjelp. Men det ser ut til at noen av disse enkene etter hvert ombestemte seg. Paulus sier at de lot ‘sine seksuelle lyster komme mellom dem og Kristus’. (1Ti 5:11) Samtidig hadde de andre dårlige tilbøyeligheter, for Paulus tilføyer: «Ikke nok med at de ikke har noe å gjøre – de sladrer og blander seg bort i andres saker.» (1Ti 5:13) I vers 14 gir han derfor veiledning om hvordan yngre enker kan beskytte seg mot åndelig skade. – Se studienote til 1Ti 5:14.

du skal ikke sette yngre enker på listen: Paulus sa at menigheten skulle konsentrere seg om å hjelpe eldre enker som hadde en eksemplarisk tro og hadde størst behov for materiell hjelp. I versene 11–15 oppgir han noen grunner til at man skulle være forsiktig med å gi yngre enker materiell hjelp. – Se studienote til 1Ti 5:12.

de har sviktet sitt første uttrykk for tro: Eller: «de har sviktet sitt tidligere løfte». Denne uttalelsen tyder på at noen yngre enker i Efesos hadde uttrykt et ønske – kanskje til og med gitt en form for løfte – om å forbli ugift og tjene Jehova helt og fullt uten å la seg distrahere av noe annet. (Se også 1Kt 7:34.) Til gjengjeld kan menigheten ha gitt dem materiell hjelp. Men det ser ut til at noen av disse enkene etter hvert ombestemte seg. Paulus sier at de lot ‘sine seksuelle lyster komme mellom dem og Kristus’. (1Ti 5:11) Samtidig hadde de andre dårlige tilbøyeligheter, for Paulus tilføyer: «Ikke nok med at de ikke har noe å gjøre – de sladrer og blander seg bort i andres saker.» (1Ti 5:13) I vers 14 gir han derfor veiledning om hvordan yngre enker kan beskytte seg mot åndelig skade. – Se studienote til 1Ti 5:14.

Derfor ønsker jeg at de yngre enkene skal gifte seg: Paulus anbefaler at yngre enker gifter seg og tar seg av en husholdning, for det vil være til beskyttelse for dem. Hvis de var opptatt med å ta seg av familien sin, ville det være lettere for dem å unngå å oppføre seg på en måte som ikke var eksemplarisk, for eksempel å sladre og blande seg bort i andres saker. (1Ti 5:13; se studienote til 1Ti 2:15.) De ville også unngå den faren som Paulus nevner i vers 12, nemlig å svikte «sitt første uttrykk for tro». – Se studienote til 1Ti 5:12.

sladrer: Det greske ordet som er brukt her, er avledet av et verb som betyr «å boble opp» og som en videreføring av det «å bable» eller «å prate tøv». Et oppslagsverk sier om dem som oppfører seg på denne måten, at de «plaprer ut med enhver tanke de får i hodet». Prat om løst og fast er ikke alltid negativt i seg selv. Men det Paulus har i tankene, er skadelig sladder. Noen unge enker ‘snakket om ting de ikke burde snakke om’.

en kvinne skal bli beskyttet ved at hun får barn: Hvis en kvinne fikk barn, passet på dem og tok seg av en husholdning, ville hun «bli beskyttet» mot å sladre og blande seg bort i andres saker. (1Ti 5:11–15) Ved å gjøre en innsats for familien og «leve i tro og kjærlighet og hellighet» kunne hun ta vare på sitt nære forhold til Jehova.

de har sviktet sitt første uttrykk for tro: Eller: «de har sviktet sitt tidligere løfte». Denne uttalelsen tyder på at noen yngre enker i Efesos hadde uttrykt et ønske – kanskje til og med gitt en form for løfte – om å forbli ugift og tjene Jehova helt og fullt uten å la seg distrahere av noe annet. (Se også 1Kt 7:34.) Til gjengjeld kan menigheten ha gitt dem materiell hjelp. Men det ser ut til at noen av disse enkene etter hvert ombestemte seg. Paulus sier at de lot ‘sine seksuelle lyster komme mellom dem og Kristus’. (1Ti 5:11) Samtidig hadde de andre dårlige tilbøyeligheter, for Paulus tilføyer: «Ikke nok med at de ikke har noe å gjøre – de sladrer og blander seg bort i andres saker.» (1Ti 5:13) I vers 14 gir han derfor veiledning om hvordan yngre enker kan beskytte seg mot åndelig skade. – Se studienote til 1Ti 5:14.

Derfor ønsker jeg at de yngre enkene skal gifte seg: Paulus anbefaler at yngre enker gifter seg og tar seg av en husholdning, for det vil være til beskyttelse for dem. Hvis de var opptatt med å ta seg av familien sin, ville det være lettere for dem å unngå å oppføre seg på en måte som ikke var eksemplarisk, for eksempel å sladre og blande seg bort i andres saker. (1Ti 5:13; se studienote til 1Ti 2:15.) De ville også unngå den faren som Paulus nevner i vers 12, nemlig å svikte «sitt første uttrykk for tro». – Se studienote til 1Ti 5:12.

være med på å gi nødhjelp til: Eller: «være med på hjelpetjenesten med tanke på». Paulus bruker det greske substantivet diakonịa, som her er oversatt med «nødhjelp», og som også kan gjengis med «hjelpetjeneste». Dette ordet brukes ofte i Bibelen for å beskrive beskjedne tjenesteoppgaver som utføres av kjærlighet til andre. Det er verdt å merke seg at dette greske substantivet brukes om begge sider av den tjenesten som de kristne utfører – forkynnelse og hjelpearbeid. (Se studienote til Apg 11:29.) I dette verset sikter Paulus til det å hjelpe trosfeller som har det vanskelig. (2Kt 9:13; se studienote til Ro 15:31.) Menighetene i Makedonia så det som et privilegium å være med på dette hjelpearbeidet. Begge sider av den kristne tjeneste utgjør «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

slektninger som er enker: En kristen kvinne var forpliktet til å ta seg av enker i sin egen familie, for eksempel moren sin og bestemoren sin. Det kunne også finnes enker som var nære slektninger av henne, og som ikke hadde noen andre de kunne få hjelp av.

slik at ikke menigheten blir belastet: Enker som var kvalifisert til å få hjelp av menigheten, skulle betraktes som dyrebare tjenere for Gud. (1Ti 5:5, 9, 10) Men Paulus sier at menigheten ikke skulle gi materiell hjelp til enker som hadde familiemedlemmer som kunne ta seg av dem. Menigheten skulle heller ikke gi slik hjelp til enker som ikke var eksemplariske kristne. (1Ti 5:4, 6, 7, 11–15) Hvis menigheten hadde tatt seg av enker som ikke var kvalifisert, kunne det ha lagt for mye beslag på de midlene og kreftene menigheten hadde. Det kunne også ha gått ut over forkynnelsesarbeidet og nødhjelpsarbeidet. – Se studienote til 2Kt 8:4.

dem som virkelig er enker: Eller: «enker som virkelig trenger hjelp», det vil si som ikke har noen til å forsørge seg.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Åndelig modne menn, eller eldste, var med på å lede og administrere byene i det gamle Israel. I tråd med dette tok åndelig modne menn, eller eldste, ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én eldste i den menigheten. Hvor mange eldste det var i en menighet, kom an på hvor mange åndelig modne menn med de nødvendige kvalifikasjonene menigheten hadde. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–8) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, som sannsynligvis bodde i Efesos på den tiden, omtalte han «eldsterådet». – 1Ti 1:3; 4:14.

Pass på: Eller: «Gi akt på». Jehova har stor kjærlighet til sauene i hjorden sin, for han har kjøpt dem med det dyrebare «blodet av sin egen Sønn». Jehova kunne ikke ha betalt en høyere pris. Ydmyke tilsynsmenn passer derfor på hvordan hvert medlem av hjorden har det, og har i tankene hvor høyt Jehova elsker sine sauer. – 1Pe 5:1–3.

De eldste: Paulus hadde fra før en sterk personlig tilknytning til menigheten i Efesos. (Apg 19:1, 8–10; 20:17, 31, 37, 38) Han hadde hatt et møte med de eldste noen år tidligere (cirka år 56), mot slutten av sin tredje misjonsreise. (Se studienote til Apg 20:17.) Under dette møtet hadde han understreket hvor viktig det er at tilsynsmenn er hyrder for Guds menighet. (Se studienote til Apg 20:28.) Her hjelper Paulus menigheten til å forstå hvordan de bør se på sine hardtarbeidende eldste.

tar ledelsen på en god måte: Eller: «presiderer på en god måte». Det greske ordet som er gjengitt med «tar ledelsen», betyr bokstavelig «å stå foran». (Se studienote til Ro 12:8.) I overført betydning skulle de eldste stå foran menigheten ved å ta ledelsen i å undervise, beskytte trosfellene sine mot åndelig fare og hjelpe den enkelte til å holde seg nær til Jehova. På samme måte sies det om fedre at de «leder familien sin». (1Ti 3:4) De må noen ganger ta endelige avgjørelser og også lage regler om personlige ting som angår familien. Men de eldste har ikke samme myndighet som familieoverhoder. (2Kt 1:24; Ga 6:5) De viser respekt for Kristus som hode ved å etterligne hans personlighet, særlig hans ydmykhet, i den måten de behandler menighetens medlemmer på. – Mt 20:24–28; Joh 13:13–16; Kol 1:18.

fortjener å bli vist dobbel ære: Alle kristne skal vise hverandre ære og respekt. (Ro 12:10; Flp 2:3) Men Paulus påpeker her at de skal vise hardtarbeidende eldste dobbel, eller ekstra, ære ved å følge deres veiledning og etterligne dem. (He 13:7, 17) Det neste verset, 1Ti 5:18, viser at «dobbel ære» kan innbefatte det å gi nødvendig materiell hjelp. Det betyr ikke at de eldste bør få lønn. Paulus viste hvordan de eldste bør se på dette, ved å arbeide verdslig for å forsørge seg selv, slik han forklarte for de eldste i menigheten i Efesos. – Apg 18:3; 20:17, 34; 1Kt 4:16; 11:1; 1Te 2:6 og studienote, 9.

ønsket å bli æret av mennesker: Paulus var en ydmyk tjener for Gud som gjorde sitt beste for å etterligne Jesus, så han kan her ha hatt Jesu lignende uttalelse i tankene: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.» (Joh 5:41; 7:18; 1Kt 11:1) Paulus antyder ikke at det er galt å vise andre i menigheten passende respekt, eller ære. (Se også Ro 12:10; 1Ti 5:17.) Men motivet hans var ikke å få ære, anseelse, berømmelse eller ros fra andre mennesker.

Den som tar ledelsen: Eller: «Den som presiderer». Det greske ordet proịstemi betyr bokstavelig «å stå foran» i betydningen å lede, veilede, styre, vise interesse for og bry seg om andre.

I et skriftsted blir det jo sagt til farao: Bokstavelig: «Skriften sier jo til farao». I de ordene som følger, siterer Paulus fra 2Mo 9:16. Ordene er en del av et budskap som Jehova befalte Moses å overbringe til Egypts farao. (2Mo 9:13–19) Men på gresk personifiserer Paulus Skriften, som om det var Skriften selv som sa disse ordene direkte til farao. Paulus bruker en lignende personifisering i Ro 3:19, der han sier: «Alt det Loven sier, er rettet til dem som er underlagt Loven.» Denne billedlige uttrykksmåten er passende fordi De hebraiske skrifter, som innbefatter Loven, var anerkjent som Guds ord – det var i virkeligheten Gud som talte. Jesus gjorde noe lignende når han av og til personifiserte Guds hellige ånd og sa at den skulle «lære» oss alt og «vitne om» ham. – Joh 14:26; 15:26.

Er det okser Gud er opptatt av?: Paulus stiller dette retoriske spørsmålet for å få fram poenget sitt. Han har akkurat sitert fra Moseloven, der det står: «Du skal ikke binde munnen på en okse når den tresker korn.» (5Mo 25:4) På samme måte som en okse som tresker korn, har rett til å spise av kornet, fortjener en kristen som deler åndelige ting med andre, materiell støtte. I 1Kt 9:10 sier Paulus at den loven som står i 5Mo 25:4, «ble skrevet for vår skyld». Han mener ikke at de kristne kan se bort fra det bibelske prinsippet om å behandle dyr på en human måte. Det han mener, er at hvis prinsippet gjelder for dyr som arbeider, gjelder det i enda høyere grad for mennesker som arbeider – spesielt dem som anstrenger seg i tjenesten for Gud.

evnen til å bedømme inspirerte uttalelser: Dette uttrykket, som bokstavelig betyr «bedømmelser av ånder», sikter til den mirakuløse evnen til å forstå inspirerte uttalelser. Denne gaven innbefattet sannsynligvis evnen til å forstå om en uttalelse var inspirert av Gud, eller om den kom fra en annen kilde. Denne evnen gjorde det uten tvil lettere å beskytte menigheten mot falske profeter. (2Kt 11:3, 4; 1Jo 4:1) Den må også ha hjulpet apostlene og de eldste i Jerusalem til å slå fast hvilke deler av Loven som skulle bli sett på som de «nødvendige tingene» de kristne skulle rette seg etter. (Apg 15:19, 20, 28, 29) De kristne trengte også hjelp til å bedømme hvilke brev og skrifter som skulle sirkulere blant menighetene, og til å bedømme hvilke som skulle bli en del av den bibelske kanon. Apostelen Peter pekte for eksempel på at noen av Paulus’ skrifter utgjorde en del av de inspirerte Skrifter, da han skrev: «De uvitende og svake forvrenger [Paulus’ brev]. Det gjør de også med resten av Skriftene.» (2Pe 3:16) Vi kan være sikre på at prosessen med å velge ut hvilke bøker Bibelens kanon skulle omfatte, ble ledet av Guds ånd, utvilsomt ved hjelp av brødre som hadde evnen til å bedømme inspirerte uttalelser. – 2Ti 3:16; se Ordforklaringer: «Kanon»; «Ånd».

For skriftstedet sier: Paulus underbygger det han sa i det forrige verset, ved å bruke to sitater. (Se også Ro 9:17 og studienote; 10:11.) Det første er hentet fra 5Mo 25:4. (Se også studienote til 1Kt 9:9.) Det andre kan være en hentydning til 3Mo 19:13. Men det er også mulig at Paulus her sikter til en tekst i et av evangeliene. Ordlyden er nesten helt lik det Jesus sa ifølge Lu 10:7. Lukas skrev sitt evangelium omkring år 56–58, og Paulus skrev sannsynligvis dette brevet til Timoteus en gang mellom år 61 og år 64. (Paulus’ sitat ligner også på ordlyden i Mt 10:10, som ble skrevet cirka år 41.) Dette kan derfor være et tidlig eksempel på at en bibelskribent siterer fra et evangelium og på den måten stadfester at evangeliet hører med til de inspirerte skrifter. – Se også 1Kt 9:14, der Paulus viser til det Herren Jesus hadde befalt; se også studienote til 1Kt 12:10.

en eldre mann: Sammenhengen viser at det greske ordet presbỵteros her blir brukt i sin bokstavelige betydning, det vi si om en mann som har nådd en høy alder, til forskjell fra «yngre menn» som er nevnt i det samme verset. Men i andre sammenhenger brukes dette ordet om «de eldste», de som har myndighet og ansvar i den kristne menighet. (1Ti 5:17; Tit 1:5; se studienote til Apg 11:30.) Hvis en som var eldre enn Timoteus – særlig en medeldste – trengte å bli korrigert, skulle Timoteus ‘appellere til ham som til en far’.

en anklage: Det kan forekomme at en eldste i menigheten blir anklaget for å ha begått et alvorlig brudd på Bibelens normer. Hvis det viser seg at det stemmer, vil en slik anklage bety at han ikke er «en som det ikke er noe å utsette på». (1Ti 3:2; Tit 1:5) I så fall er han ikke lenger kvalifisert til å tjene som eldste. Anklager som dreier seg om alvorlige synder, kan også føre til at han blir utelukket fra menigheten. – 1Kt 5:13; 6:9, 10.

en eldste: Eller: «en eldre mann». Det greske ordet som er brukt her, presbỵteros, kan enten sikte til en mann som har nådd en høy alder, eller til en som har myndighet og ansvar i den kristne menighet. – Se studienoter til Apg 20:17; 1Ti 5:1.

kan bekreftes av to eller tre vitner: Under inspirasjon anvender Paulus denne normen i Moseloven på et konkret tilfelle – en eldste blir anklaget for å ha begått et alvorlig brudd på Guds lov. (5Mo 17:6; 19:15) Denne normen ville beskytte en trofast eldste mot anklager fra en person som kanskje baktalte ham. Slik baktalelse kunne ødelegge en uskyldig eldstes gode rykte og gjøre det vanskelig for ham å utføre sin oppgave som hyrde i menigheten. Men hvis anklagen blir bekreftet «av to eller tre vitner», vil eldsterådet treffe disiplinære tiltak.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Åndelig modne menn, eller eldste, var med på å lede og administrere byene i det gamle Israel. I tråd med dette tok åndelig modne menn, eller eldste, ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én eldste i den menigheten. Hvor mange eldste det var i en menighet, kom an på hvor mange åndelig modne menn med de nødvendige kvalifikasjonene menigheten hadde. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–8) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, som sannsynligvis bodde i Efesos på den tiden, omtalte han «eldsterådet». – 1Ti 1:3; 4:14.

Dem som praktiserer synd: Det greske verbet for «å synde» står her i en form som angir vedvarende handling. Det overbringer derfor ikke tanken om bare en enkelt synd, men om en vedvarende syndig handlemåte. Noen andre oversettelser har i tråd med det slike gjengivelser som «dem som lever i synd» eller «dem som blir ved med å synde».

irettesette: Det greske ordet som er gjengitt med «irettesette», sikter i bibelsk sammenheng ofte til det å overbevise en annen om at han har gjort noe galt. En irettesettelse blir gitt i den positive hensikt å få en person til å innrømme sin feil og rette på den. En ordbok sier at ordet rommer tanken om «‘å bringe i orden’, nemlig ‘å peke bort fra synden mot anger’». Det er korrigering som tar sikte på å lære en person noe. I Joh 16:8 er det samme greske ordet gjengitt med «gi … tydelige beviser».

mens alle er til stede: Eller: «framfor alle iakttakere». Bokstavelig: «for alles øyne». Paulus mener tydeligvis at irettesettelsen skulle gis framfor alle som var klar over den syndige handlemåten. I noen tilfeller ville det omfatte hele menigheten. I andre tilfeller kunne «alle iakttakere» sikte til en mindre gruppe som på en eller annen måte var berørt av den syndige handlemåten, eller som visste om den. Noen «iakttakere» kunne være øyenvitner til det som hadde skjedd. Lu 8:47 sier for eksempel at da Jesus helbredet en kvinne, fortalte hun «mens alle hørte på [bokst.: «for alles øyne»]», hvorfor hun hadde rørt ved Jesus. Ordlyden og sammenhengen viser at hun fortalte dette framfor dem som hadde hørt Jesus spørre: «Hvem var det som rørte ved meg?» Det er ikke noe som tyder på at hun kom med denne innrømmelsen framfor alle i den store folkemengden eller alle i byen. – Lu 8:43–47.

slik at de andre kan bli advart: Bokstavelig: «for at de andre må ha frykt». Disse ordene beskriver hensikten med å gi en irettesettelse offentlig, «mens alle er til stede». «De andre» som Paulus omtaler, er de som er klar over den syndige handlemåten, og som på denne måten blir hjulpet til å ha en sunn frykt for å synde. Irettesettelsen hjelper dem til å forstå at de må holde seg unna synd og unngå å ta de skrittene som kan føre til synd.

Jeg pålegger deg høytidelig: Denne kraftfulle formuleringen er en oversettelse av et enkelt gresk verb. En ordbok definerer det som «å formane med myndighet i saker som er ekstra viktige». (Det samme verbet forekommer i Septuaginta, for eksempel i 1Sa 8:9 og 2Kr 24:19.) Paulus har nettopp beskrevet hva man skal gjøre i saker som gjelder eldste som blir anklaget for å ha gjort noe galt. Så understreker han at det er viktig å irettesette dem som praktiserer synd. Fordi disse tingene er så alvorlige, pålegger han Timoteus framfor Gud og Kristus Jesus å følge disse instruksene. Dette er en tankevekkende påminnelse om at selv det som skjer i en privat drøftelse blant utnevnte menn, er godt synlig for de høyeste myndigheter av alle. – Ro 2:16; He 4:13.

de utvalgte englene: Trofaste engler er utvalgt av Gud til å stå i hans tjeneste, i motsetning til de onde englene som Gud har forkastet. (Jud 6) Noen trofaste engler er dessuten utvalgt til å beskytte Guds tjenere på jorden, føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet og melde fra til Jehova og Jesus om det de observerer. – He 1:14; Åp 14:6; se studienote til Mt 18:10.

uten å være forutinntatt eller partisk: Paulus advarer mot to gale oppfatninger. Å være forutinntatt vil si å bedømme en annen negativt på forhånd. Å være partisk vil si å gi en annen urimelige eller urettmessige fordeler, kanskje på grunn av personlig vennskap.

deres engler: Både i De hebraiske skrifter og i De kristne greske skrifter blir Guds tjenere forsikret om at de alltid blir beskyttet av Jehovas usynlige hær av engler. (2Kg 6:15–17; Sl 34:7; 91:11; Apg 5:19; He 1:14) Både det hebraiske og det greske ordet som blir gjengitt med «engel», har den grunnleggende betydningen «sendebud; budbringer». (Se studienote til Joh 1:51.) Jesu uttalelse om disse små (det vil si disiplene hans) og «deres engler» trenger ikke å bety at hver enkelt innviet kristen har en egen engel som beskytter ham. Men engler passer tydeligvis på de sanne kristnes åndelige ve og vel som et hele og er aktivt interessert i hver og en av Kristi disipler. – Se studienote til Apg 12:15.

Vær aldri for snar til å legge hendene på noen: Timoteus hadde tydeligvis fått myndighet til å utnevne tilsynsmenn ved å legge hendene på dem. (Se Ordforklaringer: «Legge hendene på» og studienote til Apg 6:6.) Timoteus skulle ikke være «for snar» til å utnevne noen. Han skulle bare utnevne en mann etter at han nøye hadde vurdert om mannen virkelig var kvalifisert. (1Ti 3:1–7) Utnevnte menn hadde stor innflytelse, så det var viktig at Timoteus fulgte Paulus’ veiledning. Ellers kunne Timoteus bli medansvarlig for andres synder, det vil si få et visst ansvar for alt det gale en ukvalifisert mann kunne komme til å gjøre.

la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.

bruk litt vin: På Paulus’ tid var vin kjent som et effektivt legemiddel. Det ble for eksempel brukt til å lindre fordøyelsesproblemer og til å behandle sår. (Se studienote til Lu 10:34.) Da Paulus ga dette rådet, viste han faderlig omsorg for Timoteus, som var villig til å holde ut i tjenesten for Gud selv om han ‘ofte var syk’. Kilder fra både gammel tid og moderne tid bekrefter at vin kan ha medisinsk verdi. Den greske legen Hippokrates fra Kos (cirka 460–370 fvt.) anbefalte at man som en del av «den mest pålitelige legebehandling» ga «litt vin» til «en mann som ikke har sterk helse, men er skrøpeligere enn gjennomsnittet». Aulus Cornelius Celsus, en romersk medisinsk skribent fra det første århundre evt., sa: «Hvis noen har magesmerter, … skal han på tom mage ikke drikke vann, men varm vin.»

helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem: Legen Lukas gjengir her Jesu illustrasjon på en detaljert måte ved å beskrive sårbehandling som var i harmoni med de metodene som ble brukt på den tiden. Både olje og vin var lett tilgjengelige midler som ofte ble brukt når man behandlet sår. Olje ble noen ganger brukt til å smøre inn sår med (se også Jes 1:6), og vin har en viss medisinsk verdi som antiseptisk og mildt desinfiserende middel. Lukas forteller også at sårene ble forbundet, noe som forhindret at de ble verre.