eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

intens diskusjon: Det greske ordet som er brukt her, er beslektet med et verb som betyr «å søke» (zetẹo), og kan bety «spørsmål, søken, ordskifte». (Kingdom Interlinear) Det er tydelig at apostlene og de eldste gjorde seg oppriktige anstrengelser for å få klarhet i saken ved å stille spørsmål, ved å foreta grundige undersøkelser og uten tvil ved åpent og ærlig å gi uttrykk for sine ulike meninger.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». Her sikter det greske ordet presbỵteros til dem som hadde en ansvarsfull stilling i den første kristne menighet. De eldste i menigheten i Jerusalem blir nevnt sammen med apostlene, og det var til alle disse Paulus, Barnabas og noen andre brødre fra Antiokia i Syria skulle dra for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse. I tråd med at noen i det gamle Israel tjente som eldste på nasjonalt plan, utgjorde disse eldste sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Dette viser at den opprinnelige gruppen som tjente som et styrende råd, de tolv apostlene, nå var blitt utvidet. – Apg 1:21, 22, 26; se studienoter til Mt 16:21; Apg 11:30.

saken: Eller: «stridsspørsmålet». Det greske ordet zẹtema sikter ofte til et kontroversielt spørsmål eller en konkret sak som diskuteres. Det er beslektet med et gresk ord som betyr «å søke» (zetẹo). – Se studienote til Apg 15:7.

de eldste: Bokstavelig: «de eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) I Israel i gammel tid ble de eldste brukt til å lede og administrere folket, både lokalt (5Mo 25:7–9; Jos 20:4; Rut 4:1–12) og nasjonalt. (Dom 21:16; 1Sa 4:3; 8:4; 1Kg 20:7) Dette er den første gangen ordet blir brukt i forbindelse med den kristne menighet. Som i den bokstavelige nasjonen Israel hadde de eldste i det åndelige Israel ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I denne sammenhengen var det de eldste som tok imot nødhjelpen, og som førte tilsyn med hvordan den ble fordelt blant menighetene i Judea.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen er oppfordringen til å «angre» knyttet til uttrykket og vende om til Gud og har derfor å gjøre med en persons forhold til Gud. De som har ekte anger, må leve på en måte som viser at de angrer, eller «gjøre gjerninger som passer for anger». Måten en person lever og oppfører seg på, vil altså vise om det virkelig har funnet sted en forandring i tenkemåte eller holdning. – Se studienoter til Mt 3:2, 8; Lu 3:8 og Ordforklaringer: «Anger».

vendt om: Det greske ordet som er brukt her, epistrofẹ, kommer fra et verb som betyr «å komme (dra) tilbake, å snu om». (Joh 12:40; 21:20; Apg 15:36) Når det brukes i åndelig forstand, kan det innebære at en person vender seg til eller vender tilbake til den sanne Gud og vender seg bort fra avguder og falske guder. (Dette verbet forekommer i Apg 3:19; 14:15; 15:19; 26:18, 20; 2Kt 3:16.) I 1Te 1:9 brukes verbet i leddet «hvordan dere vendte om til Gud og forlot avgudene». Før en person vender om, viser han anger. – Se studienoter til Mt 3:2, 8; Apg 3:19; 26:20.

angre og vende om: Det greske ordet metanoẹo, «å angre», betyr bokstavelig «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen innebar anger at en person ønsket å reparere eller gjenopprette sitt forhold til Gud. En synder som virkelig angrer, er oppriktig lei seg for det gale han har gjort, og er bestemt på å ikke gjenta synden. (2Kt 7:10, 11; se studienoter til Mt 3:2, 8.) Ekte anger får dessuten en synder til å «vende om», det vil si å slutte med den gale handlemåten og gå inn for å handle i samsvar med Guds vilje. Både på hebraisk og på gresk betyr verbene for «å vende om» (hebraisk: sjuv; gresk: strẹfo; epistrẹfo) bokstavelig «å komme (dra) tilbake, å snu om». (1Mo 18:10; 50:14; Apg 15:36) Men når ordene er brukt i åndelig forstand, kan de sikte til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. – 1Kg 8:33; Ese 33:11; se studienoter til Apg 15:3; 26:20.

angre: Det greske ordet som blir brukt her, kan bokstavelig gjengis med «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen har «anger» å gjøre med en persons forhold til Gud. – Se studienoter til Mt 3:8, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

frukt som viser at dere angrer: Eller: «frukt som passer for anger». Sikter til handlinger og andre synlige tegn som ville vise at de som hørte på Johannes, hadde forandret tenkemåte og holdning. – Lu 3:8; Apg 26:20; se studienoter til Mt 3:2, 11 og Ordforklaringer: «Anger».

jeg er en fariseer: Noen av tilhørerne kjente Paulus. (Apg 22:5) Da Paulus sa at han var en sønn av fariseere, må de ha oppfattet det som en påminnelse om at de hadde felles bakgrunn. Fariseerne i Sanhedrinet skjønte at Paulus ikke prøvde å gi seg ut for å være noe han ikke var, for de visste at han var blitt en ivrig kristen. I denne sammenhengen kan Paulus’ uttalelse om at han var en fariseer, oppfattes i relativ forstand. Paulus identifiserte seg med fariseerne, ikke med saddukeerne, for fariseerne trodde også på oppstandelsen. Han skapte dermed en felles plattform med de fariseerne som var til stede. Ved å ta opp dette kontroversielle spørsmålet håpet han tydeligvis at han ville få noen av medlemmene av Sanhedrinet over på sin side, og strategien virket. (Apg 23:​7–9) Det Paulus sier her i Apg 23:6, stemmer også med det han sa om bakgrunnen sin da han senere forsvarte seg overfor kong Agrippa. (Apg 26:5) Og da Paulus var i Roma og skrev til sine medkristne i Filippi, nevnte han igjen sin bakgrunn som fariseer. (Flp 3:5) Det er også verdt å merke seg hvordan andre kristne som tidligere hadde vært fariseere, blir omtalt i Apg 15:5. – Se studienote til Apg 15:5.

noen fra fariseernes sekt: Selv om disse nå var kristne, ble de tydeligvis i noen sammenhenger fortsatt knyttet til sin fariseiske bakgrunn. – Se også studienote til Apg 23:6.

intens diskusjon: Det greske ordet som er brukt her, er beslektet med et verb som betyr «å søke» (zetẹo), og kan bety «spørsmål, søken, ordskifte». (Kingdom Interlinear) Det er tydelig at apostlene og de eldste gjorde seg oppriktige anstrengelser for å få klarhet i saken ved å stille spørsmål, ved å foreta grundige undersøkelser og uten tvil ved åpent og ærlig å gi uttrykk for sine ulike meninger.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

underne: Eller: «varslene». – Se studienote til Apg 2:19.

Jakob: Denne halvbroren til Jesus er tydeligvis identisk med den Jakob som er nevnt i Apg 12:17 (se studienote) og i Ga 1:19, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1.

Jakob: Sikter mest sannsynlig til Jesu halvbror. Det er mulig at han var den eldste nest etter Jesus, ettersom han blir nevnt som den første av de fire sønnene Maria fikk på naturlig vis: Jakob, Josef, Simon og Judas. (Mt 13:55; Mr 6:3; Joh 7:5) Jakob hadde vært øyenvitne til det som skjedde på pinsedagen i år 33, da flere tusen besøkende jøder som bodde utenfor Israel, reagerte positivt på det gode budskap og ble døpt. (Apg 1:14; 2:1, 41) Peter ba disiplene fortelle Jakob at han var blitt befridd fra fengselet, noe som tyder på at Jakob tok ledelsen i menigheten i Jerusalem. Det er tydeligvis den samme Jakob som er omtalt i Apg 15:13; 21:18; 1Kt 15:7; Ga 1:19 (der han blir kalt «Herrens bror»); 2:9, 12, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1; Jud 1.

Jakob: Sannsynligvis Jesu halvbror og den Jakob som er nevnt i Apg 12:17. (Se studienoter til Mt 13:55; Apg 12:17.) Det ser ut til at Jakob var ordstyrer for drøftelsen da spørsmålet om omskjærelse ble lagt fram for «apostlene og de eldste i Jerusalem». (Apg 15:1, 2) Det er tydeligvis denne hendelsen Paulus sikter til da han omtaler Jakob, Kefas (Peter) og Johannes som «de som ble regnet som søyler i menigheten» i Jerusalem. – Ga 2:1–9.

Simeon: Gresk: Symeọn. Det vil si Simon Peter. Her brukes den formen av navnet som ligner mest på den hebraiske formen (Simeon). Det at akkurat denne formen av navnet er brukt i denne sammenhengen, kan tyde på at dette møtet foregikk på hebraisk. Bibelen bruker denne formen av navnet bare én gang om apostelen Peter. – Se studienote til Mt 10:2.

et folk som skal bære hans navn: Dette uttrykket kan hentyde til uttalelser i De hebraiske skrifter der det står at Jehova har utvalgt et folk til å være hans spesielle eiendom. (2Mo 19:5; 5Mo 7:6; 14:2; 26:18, 19) Dette nye folket som bar Jehovas navn, omtalt som «Guds Israel», det vil si det åndelige Israel, omfattet nå også ikke-jødiske troende. (Ga 6:16; Ro 11:25, 26a; Åp 14:1) De skulle forkynne om de verdifulle egenskapene til ham som de representerte, og lovprise hans navn vidt og bredt. (1Pe 2:9, 10) Jehova hadde omtalt det bokstavelige Israel som «det folket som jeg har formet til meg selv for at de skal forkynne til ære for meg», og disse ordene gjaldt også det åndelige Israel. (Jes 43:21) Disse første kristne forkynte modig at Jehova er den eneste sanne Gud, og avslørte alle de falske gudene som ble tilbedt på den tiden. – 1Te 1:9.

Simon, som kalles Peter: Peter blir nevnt ved navn på fem forskjellige måter i Bibelen: (1) som «Simeon», den greske formen som svarer til den hebraiske formen, (2) ved det greske navnet «Simon» (både Simeon og Simon kommer fra et hebraisk verb som betyr «å høre; å lytte»), (3) som «Peter» (et gresk navn som betyr «klippestykke; stein», og som ingen andre i Bibelen har), (4) som «Kefas», det semittiske navnet som tilsvarer Peter (kanskje beslektet med det hebraiske ordet kefịm [klipper], som er brukt i Job 30:6; Jer 4:29), og (5) ved sammensetningen «Simon Peter». – Apg 15:14; Joh 1:42; Mt 16:16

Profetenes ord: Den talen Simeon, eller Simon Peter, hadde holdt (Apg 15:7–11), og det som Barnabas og Paulus hadde fortalt (Apg 15:12), fikk sannsynligvis Jakob til å tenke på skriftsteder som kastet lys over saken. (Joh 14:26) Etter at Jakob hadde sagt at «dette stemmer med Profetenes ord», siterte han Am 9:11, 12. Amos’ bok hørte med til den delen av De hebraiske skrifter som gjerne ble kalt «Profetene». – Mt 22:40; Apg 15:16–18; se studienote til Lu 24:44.

i Moseloven og i Profetene og i Salmene: Det ser ut til at Jesus her grupperte den komplette samlingen av de inspirerte hebraiske skrifter på den måten som var vanlig og godt kjent blant jødene. ‘Loven’ (hebraisk: Torạh) sikter til de fem første bøkene i Bibelen, Mosebøkene. «Profetene» (hebraisk: Neviʼịm) sikter til de profetiske bøkene i De hebraiske skrifter, som også innbefattet det som kalles De tidligere profeter (bibelbøkene fra Josva til Kongebøkene). «Salmene» sikter til den tredje delen, som består av resten av bøkene i De hebraiske skrifter, og som kalles Skriftene (hebraisk: Kethuvịm). Betegnelsen «Salmene» ble brukt fordi det var den første boken i den tredje delen. Ordet «Tanakh», et jødisk navn på De hebraiske skrifter, er laget ved at man har satt sammen den første bokstaven i hver av disse delene (TaNaKh). Det at Jesus brukte disse tre betegnelsene, harmonerer med at De hebraiske skrifters kanon var fastlagt da han var på jorden, og viser at den hadde hans godkjennelse.

Davids hus: Eller: «Davids telt (hytte)». Jehova hadde lovt at Davids kongedømme skulle «stå fast for alltid». (2Sa 7:12–16) «Davids hus», det vil si hans kongehus, eller dynasti, falt da kong Sidkia ble avsatt. (Ese 21:27) Fra da av satt det ingen konge i Davids slektslinje på «Jehovas trone» i Jerusalem. (1Kr 29:23) Men Jehova skulle gjenoppbygge Davids symbolske hus med Davids etterkommer Jesus som den evige Konge. (Apg 2:29–36) Jakob viste at den gjenoppbyggingen som Amos hadde profetert om (gjenopprettelsen av kongedømmet i Davids slektslinje), skulle innebære at Jesu disipler (Rikets arvinger) ble samlet inn fra både jøder og ikke-jøder. – Am 9:11, 12.

for at de menneskene som er igjen, oppriktig kan søke Jehova: Som det blir forklart i studienoten til Apg 15:15, siterte Jakob her fra Am 9:11, 12. Men deler av dette sitatet lyder litt annerledes enn den hebraiske teksten som er tilgjengelig. Noen mener at forskjellen skyldes at Jakob siterte fra Septuaginta, en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter. Men da Jakob omtalte Peter, brukte han en gresk form av navnet som ligner veldig på det hebraiske navnet Simeon, noe som tyder på at man snakket hebraisk på dette møtet. (Apg 15:14) I så fall kan en annen forklaring være at Jakob siterte verset på hebraisk, men at Lukas brukte ordlyden i Septuaginta da han skrev ned sitatet. Det gjorde ofte Lukas, Jakob og andre bibelskribenter når de siterte fra De hebraiske skrifter. Noen av disse versene fra Septuaginta har riktignok en litt annen ordlyd enn den hebraiske teksten som er tilgjengelig i dag, men Jehova tillot bibelskribentene å bruke denne oversettelsen og sørget dermed for at slike sitater ble en del av den inspirerte beretningen. (2Ti 3:16) Når det gjelder dette sitatet fra Am 9:12, er det verdt å legge merke til at Septuaginta sier «de menneskene som er igjen», mens eksisterende hebraiske håndskrifter sier «resten av Edom». Noen mener at forskjellen kan komme av at ordet for «mennesker» på fortidens hebraisk lignet veldig på ordet for «Edom». De hebraiske ordene for «søke» og «eie» er også like. Det er blitt hevdet at Septuagintas gjengivelse av Am 9:12 kan ha vært basert på en gammel hebraisk tekst som var annerledes enn den hebraiske teksten som finnes i dag, men dette er usikkert. Uansett hva forklaringen er, formidler Septuaginta og den hebraiske massoretiske teksten det samme grunnleggende poenget i Jakobs resonnement. Begge tekstene får fram at Amos forutsa at ikke-jøder skulle bli kalt med Jehovas navn.

Jehova: Jakob sier i Apg 15:14 at Simeon hadde fortalt «hvordan Gud ... vendte sin oppmerksomhet mot nasjonene», og i vers 19 omtaler Jakob «nasjonene som vender seg til Gud». Jakob siterer her fra Am 9:11, 12. I den hebraiske grunnteksten står Guds navn én gang, i uttrykket «sier Jehova». Men her i Apg 15:17 står det greske ordet Kỵrios (Herre) to ganger, og begge gangene sikter det til Jehova. På grunn av sammenhengen, bakgrunnen i De hebraiske skrifter og bruken av Kỵrios i Septuaginta og andre steder i De kristne greske skrifter, finnes det gode grunner til å bruke Guds navn begge de stedene det står Kỵrios i dette verset. – Se Tillegg C1 og C3 innledning; Apg 15:17.

sammen med folk fra alle nasjonene: Det vil si sammen med ikke-jøder, eller hedninger. En hedning som lot seg omskjære, ble ikke lenger regnet som et menneske fra nasjonene, men ble «som en som er født i landet», med andre ord som en jøde. (2Mo 12:48, 49) På Esters tid var det mange hedninger som «erklærte at de var blitt jøder». (Est 8:17) Det er verdt å legge merke til Septuagintas gjengivelse av Est 8:17, for den sier at disse hedningene «ble omskåret og ble jøder». Slik profetien i Am 9:11, 12 er sitert her i Apostlenes gjerninger, sa den at «folk fra alle nasjonene» (uomskårne hedninger) skulle slutte seg til «de menneskene som er igjen» av Israels hus (jøder og omskårne proselytter), og bli «folk som er kalt med mitt [Jehovas] navn». På grunnlag av denne profetien forsto disiplene at uomskårne folk fra nasjonene ikke trengte å bli omskåret for å bli godkjent av Gud.

folk som er kalt med mitt navn: Eller: «folk som mitt navn er nevnt over». I De hebraiske skrifter betydde det at Jehovas navn var nevnt over israelittene, at de var hans folk. (5Mo 28:10; 2Kr 7:14; Jes 43:7; 63:19; Da 9:19) Jehova knyttet også sitt navn til Jerusalem og templet der og viste på den måten at dette var det senteret for tilbedelsen av ham som han godkjente. – 2Kg 21:4, 7.

sier Jehova: I dette sitatet fra Am 9:12 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

som gjør dette, [vers 18] det som har vært kjent fra gammel tid: Ifølge en annen forståelse av den greske teksten kan dette oversettes slik: «som har gjort dette [vers 18] kjent fra gammel tid».

Profetenes ord: Den talen Simeon, eller Simon Peter, hadde holdt (Apg 15:7–11), og det som Barnabas og Paulus hadde fortalt (Apg 15:12), fikk sannsynligvis Jakob til å tenke på skriftsteder som kastet lys over saken. (Joh 14:26) Etter at Jakob hadde sagt at «dette stemmer med Profetenes ord», siterte han Am 9:11, 12. Amos’ bok hørte med til den delen av De hebraiske skrifter som gjerne ble kalt «Profetene». – Mt 22:40; Apg 15:16–18; se studienote til Lu 24:44.

mener jeg: Eller: «er det min avgjørelse». Bokstavelig: «feller jeg den dom». Slik det greske uttrykket er brukt her, antyder det ikke at Jakob, som tydeligvis fungerte som ordstyrer for møtet, prøvde å tvinge sin mening på hele gruppen. Han kom bare med et forslag basert på de vitneutsagnene han hadde hørt, og det Skriftene sa om saken. Ifølge en ordbok betyr det greske ordet i denne sammenhengen «å komme fram til en avgjørelse basert på forskjellige faktorer som man har vurdert». Det verbet som er brukt her, sikter derfor ikke til en formell dom, men til Jakobs mening, som han kom fram til basert på det skriftstedet som nettopp var blitt sitert.

seksuell umoral: Det greske ordet porneia er et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Bibelen. Det omfatter utroskap, prostitusjon, seksuell omgang mellom ugifte personer, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. – Se Ordforklaringer.

kjøtt av dyr som er kvalt: Det vil si slaktet uten at blodet har fått renne ut. Dette forbudet omfattet etter alt å dømme også et selvdødt dyr eller et dyr som døde fordi et annet dyr hadde skadet det. I begge tilfeller ville ikke blodet ha fått renne ordentlig ut av dyrekroppen. – 2Mo 22:31; 3Mo 17:15; 5Mo 14:21.

reiste seg for å lese: Historikere har kommentert at dette er den tidligste kjente beskrivelsen av et møte i en synagoge. Ifølge jødisk tradisjon begynte gudstjenesten vanligvis med private bønner i forbindelse med at menighetsmedlemmene kom inn i bygningen, og så ble ordene i 5Mo 6:4–9 og 11:13–21 resitert. Deretter fulgte offentlige bønner, og så ble det lest høyt fra Mosebøkene etter en oppsatt plan. Ifølge Apg 15:21 var det slik opplesning «hver sabbat» i det første århundre evt. Verset her ser ut til å omtale den neste delen av programmet, som besto av opplesning fra profetene og undervisning basert på det som var blitt lest. Det var vanlig at oppleseren sto, og han kan ha hatt en viss frihet til å velge hvilken passasje fra profetene han skulle lese. – Se studienote til Apg 13:15.

det som Moses skrev: Jakob henviste til Moses’ skrifter, som ikke bare omfattet selve Loven. De inneholdt også beretninger om hvordan Gud hadde handlet med sitt folk, og uttalelser fra før Loven ble gitt, som viste hva som var Guds vilje. I 1. Mosebok får man for eksempel et tydelig bilde av hvordan Gud ser på det å spise blod, på utroskap og på avgudsdyrkelse. (1Mo 9:3, 4; 20:2–9; 35:2, 4) På denne måten gjorde Jehova kjent prinsipper som er bindende for alle mennesker, både jøder og ikke-jøder. Den konklusjonen som står i Apg 15:19, 20, ville ikke «gjøre det vanskelig» for hedningkristne, for den påla dem ikke å følge de mange kravene i Moseloven. Den viste også respekt for samvittigheten til jødekristne, som i årenes løp hadde hørt Moses’ ord bli lest opp i synagogene hver sabbat. (Se studienoter til Lu 4:16; Apg 13:15.) Den avgjørelsen som ble foreslått, ville styrke båndene mellom de jødiske og de ikke-jødiske kristne.

lest opp i synagogene hver sabbat: Se studienoter til Lu 4:16; Apg 13:15.

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

reiste seg for å lese: Historikere har kommentert at dette er den tidligste kjente beskrivelsen av et møte i en synagoge. Ifølge jødisk tradisjon begynte gudstjenesten vanligvis med private bønner i forbindelse med at menighetsmedlemmene kom inn i bygningen, og så ble ordene i 5Mo 6:4–9 og 11:13–21 resitert. Deretter fulgte offentlige bønner, og så ble det lest høyt fra Mosebøkene etter en oppsatt plan. Ifølge Apg 15:21 var det slik opplesning «hver sabbat» i det første århundre evt. Verset her ser ut til å omtale den neste delen av programmet, som besto av opplesning fra profetene og undervisning basert på det som var blitt lest. Det var vanlig at oppleseren sto, og han kan ha hatt en viss frihet til å velge hvilken passasje fra profetene han skulle lese. – Se studienote til Apg 13:15.

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

apostlene og de eldste: Se studienote til Apg 15:2.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». Her sikter det greske ordet presbỵteros til dem som hadde en ansvarsfull stilling i den første kristne menighet. De eldste i menigheten i Jerusalem blir nevnt sammen med apostlene, og det var til alle disse Paulus, Barnabas og noen andre brødre fra Antiokia i Syria skulle dra for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse. I tråd med at noen i det gamle Israel tjente som eldste på nasjonalt plan, utgjorde disse eldste sammen med apostlene et styrende råd for alle de kristne menighetene i det første århundre evt. Dette viser at den opprinnelige gruppen som tjente som et styrende råd, de tolv apostlene, nå var blitt utvidet. – Apg 1:21, 22, 26; se studienoter til Mt 16:21; Apg 11:30.

hilsener: Det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg», brukes her i den innledende hilsenen og overbringer tanken «måtte det stå bra til med dere». Innledningen til dette brevet om omskjærelse som ble sendt til menighetene, følger standarden for brevskriving i gammel tid. På gresk står det først hvem brevet kommer fra, deretter hvem det er rettet til, og så en vanlig hilsen. (Se studienote til Apg 23:26.) Av alle brevene i De kristne greske skrifter er det bare Jakobs brev som bruker ordet khairo som åpningshilsen på samme måte som dette brevet fra det styrende råd i det første århundre gjør. (Jak 1:1) Disippelen Jakob var med på å formulere dette brevet om omskjærelse, noe som taler for at den Jakob som skrev Jakobs brev, er den samme Jakob som ham som hadde en fremtredende rolle under det møtet som det står om i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.

Fra Claudius Lysias til den høyt ærede stattholder Feliks: Vær hilset!: Dette var en vanlig måte å innlede brev på i gammel tid. Først sto det hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så kom det en vanlig hilsen som besto av det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg». Det overbrakte tanken: «Måtte det stå bra til med deg.» Det forekommer ofte i ikke-bibelske papyrusbrev. I denne sammenhengen kan det greske ordet med rette oversettes med «Vær hilset!» En lignende innledning til et brev finnes i Apg 15:23 og Jak 1:1. – Se studienote til Apg 15:23.

dere: I dette verset forekommer det greske uttrykket «deres sjeler». I denne sammenhengen brukes psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», i betydningen selve personen. – Se Ordforklaringer: «Sjel».

enstemmig: Bokstavelig: «likesinnet (med ett sinn)». Det greske ordet homothymadọn forekommer flere ganger i Apostlenes gjerninger, og det brukes ofte om den unike enheten blant de første kristne. Noen eksempler er «alle disse holdt sammen» i Apg 1:14, «kom de alle som en» i Apg 2:46 og «ba de alle sammen» i Apg 4:24.

har satt livet på spill for: Her er flertallsformen av det greske ordet psykhẹ, ofte gjengitt med «sjel», oversatt med «livet». Det kan sikte til en person eller til en persons liv. (Se Ordforklaringer: «Sjel».) Hele uttrykket kan bety: «har overgitt sitt liv (sine sjeler) for», eller: «har viet sitt liv (seg selv) til».

holder dere borte fra: Eller: «fortsetter å avholde dere fra». Det verbet som er brukt her, kan gå til alt det som nevnes videre. De kristne skulle unngå avgudsdyrkelse og seksuell umoral, og de skulle ikke spise kjøtt av dyr som var kvalt og derfor ikke tappet for blod på rette måte. Når det gjelder det å holde seg borte fra blod, er betydningen av verbet mer omfattende og gjelder ikke bare det å spise blod. Det innebærer at man skal unngå all misbruk av blod og vise respekt for blodets hellighet. – 3Mo 17:11, 14; 5Mo 12:23.

holder dere borte ... fra blod: Denne bestemmelsen bygger til syvende og sist på Guds forbud mot å spise blod, et forbud som ble gitt til Noah og hans sønner og dermed til hele menneskeheten. (1Mo 9:4–6) Cirka 800 år senere lot Gud dette forbudet bli en del av den loven han ga israelittene. (3Mo 17:13–16) Rundt 1500 år etter det igjen bekreftet han overfor den kristne menighet at forbudet fortsatt gjaldt, slik vi ser her. I Guds øyne er det like viktig å holde seg borte fra blod som å unngå avgudsdyrkelse og seksuell umoral.

kjøtt av dyr som er kvalt: Se studienote til Apg 15:20.

seksuell umoral: Se studienote til Apg 15:20.

Vi ønsker dere alt godt!: Eller: «Måtte dere være ved god helse!» Det greske uttrykket som er brukt her, var vanlig i brev på den tiden. Det betyr ikke nødvendigvis at de kravene som nettopp er nevnt, skulle bidra til bedre helse, som om det ble sagt: ‘Hvis dere holder dere borte fra disse tingene, vil dere få bedre helse.’ Men det var en avsluttende hilsen med ønske om at mottakeren skulle være sterk, frisk og lykkelig. Uttrykket har omtrent samme funksjon som det hebraiske uttrykket sjalọm, der man ønsker mottakeren «fred». (2Mo 4:18; Dom 18:6; 19:20; 1Sa 1:17) En oversettelse av De kristne greske skrifter til moderne hebraisk (omtalt som J²² i Tillegg C4) gjengir dette uttrykket med sjalọm lakhẹm, «Fred være med dere!»

seksuell umoral: Det greske ordet porneia er et generelt begrep som dekker all seksuell omgang som er ulovlig ifølge Bibelen. Det omfatter utroskap, prostitusjon, seksuell omgang mellom ugifte personer, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. – Se Ordforklaringer.

kjøtt av dyr som er kvalt: Det vil si slaktet uten at blodet har fått renne ut. Dette forbudet omfattet etter alt å dømme også et selvdødt dyr eller et dyr som døde fordi et annet dyr hadde skadet det. I begge tilfeller ville ikke blodet ha fått renne ordentlig ut av dyrekroppen. – 2Mo 22:31; 3Mo 17:15; 5Mo 14:21.

Noen senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer, med små variasjoner i ordlyden: «Men det syntes Silas godt å bli der. Judas dro imidlertid alene av sted til Jerusalem.» Men disse ordene forekommer ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og hører altså ikke med til den opprinnelige teksten i Apostlenes gjerninger. Ordene var sannsynligvis en marginalnote som skulle forklare Apg 15:40, og med tiden ble de lagt til selve bibelteksten i noen få håndskrifter. – Se Tillegg A3.

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C3 innledning; Apg 15:35.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C3 innledning; Apg 8:25 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Jehovas ord: Se studienote til Apg 8:​25 og Tillegg C3 innledning; Apg 15:36.

Jehovas ord: Dette uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter, der det forekommer som en kombinasjon av et hebraisk ord for «ord» og Guds navn. Det står i omkring 200 vers. (Man finner eksempler på dette i 2Sa 12:9; 24:11; 2Kg 7:1; 20:16; Jes 1:10; 2:3; 28:14; 38:4; Jer 1:4; 2:4; Ese 1:3; 6:1; Ho 1:1; Sak 9:1.) Dette uttrykket forekommer i Sak 9:1 i et tidlig Septuaginta-håndskrift, der det greske ordet lọgos etterfølges av Guds navn skrevet med gammelhebraiske bokstaver (). Dette fragmentet, som ble funnet i en hule i Nahal Hever i Judea-ørkenen i nærheten av Dødehavet, er datert til mellom 50 fvt. og 50 evt. I Tillegg C3 innledning; Apg 8:25 blir det forklart hvorfor Ny verden-oversettelsen bruker uttrykket «Jehovas ord» i hovedteksten til Apg 8:25 selv om det i mange eksisterende greske håndskrifter står «Herrens ord».

Jehova: I Apostlenes gjerninger blir uttrykket ufortjent godhet som oftest knyttet til Gud. (Apg 11:23; 13:43; 20:24, 32) I Apg 14:26 brukes en lignende formulering: «bedt Gud om å vise ... ufortjent godhet». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 15:40.