Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De forkynner offentlig og fra hus til hus

De forkynner offentlig og fra hus til hus

Kapittel 25

De forkynner offentlig og fra hus til hus

DA Jesus Kristus sendte ut disiplene, sa han til dem: «Når dere går av sted, skal dere forkynne og si: ’Himlenes rike er kommet nær.’» (Matt. 10: 7) Og i den profetiske befalingen til de sanne kristne i avslutningen på tingenes ordning sa han: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd.» (Matt. 24: 14) Hva betydde det?

Det betydde ikke at de skulle bygge kirker, ringe med kirkeklokker og vente på at menigheten skulle komme og høre en preken en gang i uken. Grunnbetydningen av det greske ordet som her er gjengitt med «forkynne» (ke·rysʹso), er «å komme med kunngjøring som en herold». Det innebærer ikke tanken om å holde prekener for en sluttet krets disipler, men om offentlig forkynnelse, forkynnelse for alle og enhver.

Jesus selv viste ved sitt eksempel hvordan det skulle gjøres. Han oppsøkte steder hvor han kunne treffe folk. I det første århundre kom folk regelmessig sammen i synagogene for å høre Skriftene opplest. Jesus benyttet ofte anledningen til å forkynne for dem der, ikke bare i én by, men i byer og landsbyer i hele Galilea og Judea. (Matt. 4: 23; Luk. 4: 43, 44; Joh. 18: 20) Evangelieberetningene viser at han enda oftere forkynte på stranden, oppe i åssidene, langs veien, i landsbyene og hjemme hos dem som tok imot ham. Overalt hvor han traff noen, snakket han om hva som er Guds hensikt med menneskene. (Luk. 5: 3; 6: 17—49; 7: 36—50; 9: 11, 57—62; 10: 38—42; Joh. 4: 4—26, 39—42) Og da han sendte ut disiplene, gav han dem beskjed om å gå hjem til folk for å finne dem som fortjente det, og forkynne om Guds rike for dem. — Matt. 10: 7, 11—13.

Jehovas vitner i moderne tid har lagt vinn på å etterligne Jesus og disiplene i det første århundre.

Forkynnelsen av Kristi nærvær

Da Charles Taze Russell og hans medarbeidere begynte å skjelne det harmoniske sannhetsmønster i Guds Ord, gjorde det de lærte om hvordan og hvorfor Kristus skulle komme igjen, dypt inntrykk på dem. Bror Russell følte både at han måtte fortelle andre om det, og at det hastet med å gjøre det. Han ordnet seg slik at han fikk reist til steder hvor det var noen han kunne snakke med om disse bibelske sannhetene. Han overvar religiøse friluftsmøter og benyttet seg av anledninger til å forkynne der, slik Jesus hadde forkynt i synagogene. Men han skjønte snart at det kunne bli utrettet mer på andre måter. Hans studium av Skriftene viste at Jesus og apostlene utførte størstedelen av sin forkynnelse mens de snakket med enkeltpersoner privat, og når de gikk fra hus til hus. Han innså også hvor viktig det var å følge opp en samtale ved å gi folk noe å lese.

Allerede i 1877 hadde han utgitt brosjyren The Object and Manner of Our Lord’s Return (Hensikten med og måten for vår Herres gjenkomst). To år senere begynte han regelmessig å utgi bladet Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær). Ja, formålet var å forkynne et livsviktig budskap om Kristi nærvær.

Så tidlig som i 1881 delte bibelstudentene ut gratis litteratur i nærheten av kirkene — ikke rett utenfor kirkedøren, men i nærheten, for at religiøse mennesker skulle få den. Mange av bibelstudentene gav slik litteratur til bekjente eller sendte den til folk. I 1903 anbefalte Watch Tower at de skulle prøve å nå alle ved å levere traktatene fra hus til hus i stedet for bare å konsentrere seg om kirkegjengere. Det var ikke alle bibelstudentene som gjorde det, men det var mange som ivrig fulgte oppfordringen. Det ble for eksempel meldt at praktisk talt hvert eneste hus ble besøkt i en rekke større byer i De forente stater og deres forsteder innenfor en radius av minst 15 kilometer. Millioner på millioner av traktater, eller brosjyrer, ble levert på denne måten. De fleste bibelstudentene som var med på å utbre det gode budskap på den tiden, gjorde det ved å dele ut gratis traktater og annen litteratur.

Andre bibelstudenter — et mer begrenset antall — tjente som kolportørevangelister. Det vil si at de brukte en betydelig del av tiden sin utelukkende i dette arbeidet.

Ivrige kolportører tar ledelsen

Første gang det ble spurt etter innviede menn og kvinner som kunne bruke en betydelig del av sin tid i denne tjenesten, var i april 1881. De skulle tilby forretningsfolk og dem de traff fra hus til hus, en liten bok som forklarte bibelske sannheter, og et abonnement på Watch Tower. Formålet var å finne dem som hungret etter sannheten, og gjøre dem delaktige i det sannhetens lys de selv hadde fått. En tid prøvde de å si bare akkurat det som skulle til for å vekke interesse, og leverte i hvert hjem en pakke som inneholdt litteratur som beboeren skulle undersøke. Så kom de tilbake etter noen dager. Noen beboere gav litteraturen tilbake, mens andre ville kjøpe den. Ofte ble det anledning til å føre en samtale. Watch Tower sa om formålet med besøkene: «Det er ikke å selge pakkene og tegne abonnement, men å utbre sannheten ved å få folk til å lese.»

Det var forholdsvis få som deltok i denne kolportørevangeliseringen. De første 30 årene varierte antallet fra noen få til opptil 600 eller deromkring. Disse kolportørene var pionerer i ordets egentlige betydning; de var banebrytere som arbeidet der hvor ingen andre hadde vært før dem. Anna Andersen var en som holdt det gående i denne tjenesten i flere tiår. Hun fikk besøkt så godt som hver eneste by i Norge med det gode budskap, stort sett på sykkel. Andre kolportører drog til et fremmed land og var de første som kom med budskapet til det landet. Noen av de landene som fikk slike besøk, var Finland, Barbados, El Salvador, Guatemala, Honduras og Burma (nå Myanmar). Det var også noen som ikke hadde anledning til å flytte til andre steder, men som tjente som kolportørevangelister på sitt hjemsted.

Kolportørene utførte et enestående arbeid. En som tjente på vestkysten av De forente stater, skrev i 1898 at han de siste 33 månedene hadde reist 12 800 kilometer med hest og vogn, forkynt i 72 byer, foretatt 18 000 besøk, levert 4500 bøker, tegnet 125 abonnementer, delt ut 40 000 traktater og sett 40 personer ikke bare ta imot budskapet, men også begynne å forkynne det for andre. Et ektepar som samarbeidet i tjenesten i Australia, fikk levert 20 000 bøker til interesserte i løpet av bare to og et halvt år.

Var tallrike leveringer snarere unntaket enn regelen? Rapporten for 1909 viser at omkring 625 kolportører (det samlede antallet på den tiden) mottok 626 981 innbundne bøker fra Selskapet som de skulle levere til offentligheten (gjennomsnittlig mer enn 1000 bøker pr. kolportør), i tillegg til en hel del gratis litteratur. Som oftest klarte de ikke å bære med seg nok bøker fra hus til hus, så de pleide å ta opp bestilling og så komme tilbake senere for å levere bøkene.

Det var imidlertid noen som innvendte: «Dette er da ikke forkynnelse!» Men som bror Russell forklarte, var det en høyst virkningsfull form for forkynnelse. I stedet for bare å høre én preken fikk folk mange prekener i trykt form og kunne derfor lese dem om og om igjen og kunne kontrollere innholdet med sin egen bibel. Dette var evangelisering som tok i betraktning at folk hadde allmennutdannelse og hadde lært å lese. Boken Den nye Skabning påpekte: «Den omstendighet at disse evangelister arbeider i overensstemmelse med forholdene i vår tid i stedet for å gå fram som de gjorde det i gamle dager, er like så lite noe som taler imot deres arbeid, som den omstendighet at de reiser ved hjelp av dampkraft eller elektrisitet i stedet for til fots eller på kameler. Dette evangeliseringsarbeidet består i å framstille sannheten, . . . Guds Ord.»

Bibelstudentenes ekte interesse for å hjelpe folk framgikk tydelig av den grundighet som med tiden ble karakteristisk for deres forkynnelsesarbeid. The Watch Tower for 1. mars 1917 skisserte arbeidet slik: Først skulle kolportørene oppsøke hjemmene innenfor et område og tilby Studier i Skriften. Så skulle hyrdearbeiderne⁠ * følge opp; de skulle besøke dem som kolportørene hadde skrevet opp, og dem som hadde skrevet navnet sitt på en lapp som de hadde levert inn på et offentlig møte. Hyrdearbeiderne prøvde å vekke et ønske om å lese litteraturen, oppmuntret de interesserte til å overvære spesielt arrangerte taler, og gikk inn for å holde gruppebibelstudier som de kalte Berøa-studier. Når det lot seg gjøre, gjennomarbeidet kolportørene det samme området igjen, og så fulgte hyrdearbeiderne opp for å holde kontakten med dem som viste interesse. Senere ville andre klassearbeidere besøke de samme hjemmene med traktater og annen litteratur som de tilbød gratis. Dette gjorde det mulig for alle å få i hvert fall noe som kunne vekke et ønske hos dem om å lære mer om Guds hensikt.

Når det bare var én eller to kolportører i et område og det ikke fantes noen menighet der, pleide kolportørene å følge opp interessen selv. Da Hermann Herkendell og hans partner drog som kolportører til Bielefeld i Tyskland i 1908, fikk de spesiell beskjed om å gjøre de interesserte i området kjent med hverandre og å opprette en menighet. Noen få år senere omtalte The Watch Tower andre kolportører som viet de interesserte så stor personlig oppmerksomhet at de fikk opprettet en klasse bibelstudenter i hver by de tjente i.

I 1921 fikk de et verdifullt hjelpemiddel i dette arbeidet, for da kom boken Guds Harpe (på engelsk), som var spesielt beregnet på nybegynnere. Den fikk til slutt et opplag på 5 819 037 på 22 språk. For å hjelpe dem som skaffet seg denne boken, arrangerte Selskapet et brevkurs i bibelstudium etter emnemetoden. Det bestod av 12 spørreskjemaer som ble sendt ut i løpet av 12 uker. Ved hjelp av denne boken ble det også holdt bibelske gruppedrøftelser hjemme hos interesserte. Som regel var det en rekke bibelstudenter på et slikt studium.

Vitnene var imidlertid fullt klar over at åkeren var stor, og at de var få i antall. — Luk. 10: 2.

Selv om de var få, nådde de mange

Watch Tower gjorde oppmerksom på at de som virkelig var åndssalvede kristne, var pålagt det gudgitte ansvar å finne og hjelpe alle som var oppriktige kristne, enten de gikk i kirken eller ikke. (Jes. 61: 1, 2) Hvordan skulle de klare det?

De to bibelstudentene som ble sendt til Storbritannia i 1881 (J. C. Sunderlin og J. J. Bender), kunne ikke utrette så mye på egen hånd, men med hjelp fra hundrevis av unge menn som de betalte for å hjelpe til, klarte de å levere 300 000 eksemplarer av brosjyren Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne) på kort tid. Adolf Weber, som drog tilbake til Sveits med det gode budskap i midten av 1890-årene, hadde et kjempemessig distrikt å forkynne i som strakte seg over flere land. Hvordan skulle han kunne gjennomarbeide alt sammen? Selv foretok han lange reiser som kolportør, men han satte også inn annonser i forskjellige aviser og ordnet med at noen bokhandlere tok enkelte av Vakttårnets publikasjoner med i sitt utvalg av bøker. Den lille gruppen bibelstudenter i Tyskland i 1907 fikk sendt ut 4 850 000 firesiders traktater med aviser. Kort tid etter den første verdenskrig betalte en latvisk bror som tilhørte staben ved Selskapets hovedkontor i New York, for avisannonser i sitt fødeland. En mann som reagerte positivt på en av disse annonsene, ble den første bibelstudenten i Latvia. Men slik annonsering erstattet ikke personlig forkynnelse og letingen etter dem som fortjente det, fra hus til hus. Annonseringen ble snarere tatt i bruk for å intensivere forkynnelsen.

Det var ikke bare annonser de satte inn i avisene. I årene før den første verdenskrig ble bror Russells prekener regelmessig, under hans tilsyn, gjengitt i avisene. Dette antok forbløffende dimensjoner på kort tid. Over 2000 aviser med en leserkrets på til sammen 15 millioner trykte disse prekenene samtidig i De forente stater, Canada, Storbritannia, Australia og Sør-Afrika. Var det mer som kunne gjøres? Bror Russell mente det.

Etter to års forberedelse ble «Skapelsens fotodrama» vist for første gang i januar 1914. Det ble vist i fire deler. Åttetimersprogrammet innbefattet levende bilder og lysbilder, synkronisert med innspilt tale. Det var en helt usedvanlig produksjon som var beregnet på å bygge opp folks verdsettelse av Bibelen og Guds hensikt. Man organiserte det slik at Fotodramaet hver dag kunne vises i 80 byer. Det ble bekjentgjort på forhånd i aviser, på en rekke vindusplakater og i en mengde foldere som skulle stimulere interessen for å se det, og som ble delt ut gratis. Overalt strømmet folk til for å se. Innen et år hadde over åtte millioner sett Fotodramaet i De forente stater og Canada, og fra Storbritannia og andre europeiske land, Australia og New Zealand ble det også meldt om fulle hus. Senere ble det vist en noe kortere versjon av Fotodramaet (uten de levende bildene) i mindre byer og i landdistrikter. Fotodramaet fortsatte å bli vist på en rekke språk i minst 20 år. Mye interesse ble vakt, navn på interesserte ble levert inn, og oppfølgingsbesøk ble foretatt.

Så, i 1920-årene, ble et nytt hjelpemiddel tilgjengelig som kunne brukes for å gjøre kjent budskapet om Riket vidt og bredt. Bror Rutherford mente bestemt at Herrens hånd var med i denne utviklingen. Hva slags hjelpemiddel var det? Radioen. Mindre enn to år etter at verdens første kommersielle radiostasjon hadde begynt med faste sendinger (i 1920), gikk J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets president, på luften for å kringkaste Bibelens sannhet. Her var et hjelpemiddel som kunne nå millioner av mennesker samtidig. Innen to år til, i 1924, hadde Selskapet sin egen radiostasjon, WBBR, i drift i New York. I 1933, rekordåret, ble 408 radiostasjoner brukt til å bringe budskapet ut til seks kontinenter. I tillegg til direktesendinger ble det sendt programmer hvor foredrag over utallige emner var spilt inn på forhånd. Bibelstudentene gikk iherdig inn for å bekjentgjøre disse sendingene ved å dele ut løpesedler, så folk skulle få vite om dem og dra nytte av dem. Disse sendingene fjernet en hel del fordommer og åpnet øynene på oppriktige mennesker. Av frykt for naboene og presteskapet var det mange som ikke torde gå på møter som bibelstudentene holdt, men det hindret dem ikke i å høre på radioen hjemme i sin egen stue. Sendingene betydde ikke at det var unødvendig å forkynne fra hus til hus, men de brakte Bibelens sannhet til steder som det var vanskelig å nå, og de åpnet glimrende muligheter for vitnene til å få samtaler med folk når de oppsøkte folk i deres hjem.

Hver enkelt ser det som et ansvar å forkynne

Watch Tower hadde i flere tiår påpekt at det å delta i forkynnelsen er et ansvar som er pålagt den enkelte. Men fra 1919 av ble dette emnet drøftet til stadighet både i publikasjonene og på stevnene. For mange var det vanskelig å henvende seg til fremmede mennesker ved dørene, og til å begynne med var det bare et begrenset antall bibelstudenter som deltok regelmessig i forkynnelsen fra hus til hus.

Det ble gitt styrkende oppmuntring ut fra Bibelen. «Salige er de som ikke frykter» var et emne som ble behandlet i Vagt-Taarnet i numrene for september og oktober 1919. Artikkelen advarte mot menneskefrykt og henledet oppmerksomheten på Gideons 300 modige krigere som var årvåkne og villige til å tjene på en hvilken som helst måte som Herren måtte bestemme, og til å gå imot en tilsynelatende uovervinnelig overmakt. Elisja ble også trukket fram som et godt eksempel ved sin fryktløse tillit til Jehova. (Dom. 7: 1—25; 2. Kong. 6: 11—19; Ordsp. 29: 25) I 1921 understreket artikkelen «Vær frimodig» at det ikke bare er en plikt, men også et privilegium å tjene på Herrens side mot mørkets sataniske krefter ved å delta i det arbeidet som er forutsagt i Matteus 24: 14. De som på grunn av sin situasjon bare kunne ha en begrenset andel i arbeidet, måtte ikke bli motløse, men heller ikke unnlate å gjøre det de kunne.

Gjennom bibelske drøftelser som gikk rett på sak, gjorde Vagttaarnet alle som hevdet at de var salvede tjenere for Gud, oppmerksom på at de var pålagt det ansvar å forkynne om Guds rike. Nummeret for september 1922 hadde en konsis, poengtert artikkel som het «Tjeneste er betydningsfull» — det vil si tjeneste i samsvar med Kristi eksempel, tjeneste som ville bringe en til andres hjem for å fortelle om Guds rike. Senere samme år ble det vist at det må være kjærlighet som er motivet for denne tjenesten, for at den skal ha noen verdi i Guds øyne. (1. Joh. 5: 3) En artikkel i nummeret for 15. juli 1926 sa at Gud overhodet ikke lar seg imponere av formalistisk tilbedelse; det han ønsker, er lydighet, og det innbefatter takknemlighet for et hvilket som helst middel han bruker for å gjennomføre sin hensikt. (1. Sam. 15: 22) Året etter, i artikkelen «Den kristnes misjon på jorden», ble oppmerksomheten henledet på Jesu rolle som «det trofaste og sanne vitne» og det faktum at apostelen Paulus forkynte «offentlig og fra hus til hus». — Åp. 3: 14; Apg. 20: 20.

Bulletin, et ark med månedlige tjenesteinstrukser, gav forkynnerne detaljerte presentasjoner de kunne lære seg utenat. De ble oppmuntret til å delta i felttjenesten regelmessig hver uke. Men til å begynne med var det nokså få som forkynte fra hus til hus, og noen av dem som begynte med det, sluttet igjen. I De forente stater var det for eksempel gjennomsnittlig 2712 som rapporterte felttjeneste hver uke i 1922. Men i 1924 hadde tallet sunket til 2034. I 1926 økte gjennomsnittet til 2261, mens hele 5937 deltok i løpet av én uke med spesiell virksomhet.

Så, i slutten av 1926, begynte Selskapet å oppmuntre menighetene til å bruke en del av søndagen til gruppevitning og da ikke bare tilby traktater, men også bøker som kunne brukes til bibelstudium. I 1927 oppfordret Vagttaarnet de lojale i menighetene til å fjerne eldste fra sine stillinger som ved det de sa eller gjorde, viste at de ikke påtok seg det ansvar å forkynne offentlig og fra hus til hus. På den måten ble grener som ikke bar frukt, tatt bort, for å si det slik, og de som ble igjen, ble beskåret, slik at de kunne bære mer frukt til Guds pris. (Jevnfør Jesu illustrasjon i Johannes 15: 1—10.) Førte så det til at flere lovpriste Jehova offentlig? I 1928 var det en økning på 53 prosent i det ukentlige gjennomsnitt i antall forkynnere i De forente stater!

Vitnene nøyde seg ikke lenger med bare å gi folk en gratis traktat for så å gå videre til neste dør. Flere av dem snakket litt med dem som åpnet, prøvde å vekke interesse for Bibelens budskap og tilbød dem så bøker som de kunne lese.

Disse vitnene i den første tiden var så avgjort modige, men det var ikke alle som var taktfulle. Ikke desto mindre skilte de seg ut fra andre religionssamfunn. De sa ikke bare at den enkelte skulle vitne om sin tro. Stadig flere av dem gjorde det.

Vitnesbyrdskort og grammofoner

I slutten av 1933 ble en annerledes forkynnelsesmetode tatt i bruk. Når folk åpnet døren, rakte vitnene dem et vitnesbyrdskort hvor det stod et kortfattet budskap som de kunne lese. Det var spesielt til stor hjelp for nye forkynnere, som ikke fikk særlig opplæring i de dager. Som regel kom de bare med noen korte bemerkninger etter at beboeren hadde lest kortet; enkelte sa mer og brukte Bibelen. Vitnesbyrdskortet fortsatte å bli brukt et godt stykke inn i 1940-årene. På den måten kunne distriktet gjennomarbeides raskt, og det var mulig for vitnene å nå flere mennesker, levere mye verdifull bibelsk litteratur til dem, avlegge et ensartet vitnesbyrd og til og med presentere budskapet for mennesker som snakket et språk som de ikke kunne. Men det førte også til noen pinlige situasjoner når folk beholdt kortet og lukket døren, med den følge at forkynneren måtte banke på igjen for å få kortet tilbake!

Grammofonplater med bibelske foredrag spilte også en viktig rolle i 1930-årene og begynnelsen av 1940-årene. I 1934 begynte noen av vitnene å ta med seg en reisegrammofon når de gikk ut og forkynte. Den var nokså tung, så de lot den gjerne bli igjen i bilen eller på et egnet sted til de fant noen som ville høre på et bibelsk foredrag. Så, i 1937, begynte man å bruke en reisegrammofon rett ved døren til folk. Framgangsmåten var enkel: Etter at forkynneren hadde sagt at han hadde et viktig bibelsk budskap å komme med, satte han stiften på platen og lot platen stå for snakkingen. Kasper Keim, en tysk pioner som tjente i Nederland, var svært takknemlig for sin «Aron», som han kalte grammofonen, for han syntes det var vanskelig å forkynne på nederlandsk. (Jevnfør 2. Mosebok 4: 14—16.) Det hendte at hele familier hørte på platene av ren og skjær nysgjerrighet.

I 1940 var over 40 000 grammofoner i bruk. Det året ble det introdusert en ny, vertikal modell som var tegnet og laget av vitnene selv, og som særlig var i bruk på de amerikanske kontinentene. Den vakte enda større nysgjerrighet, for folk kunne ikke se platen mens den ble spilt. Dette var 78-plater som inneholdt fire og et halvt minutts foredrag. Titlene var korte og poengterte: «Riket», «Bønn», «Veien til livet», «Treenigheten», «Skjærsilden», «Hvorfor motstår prestene sannheten?» Over 90 forskjellige foredrag ble lest inn på plate, og over en million plater var i bruk. Foredragene ble framført på en klar måte og var lette å følge med i. Mange var glad for det de fikk høre, mens noen få ble voldsomme. Men det ble avlagt et virkningsfullt og ensartet vitnesbyrd.

Frimodig forkynnelse på offentlige steder

Selv om vitnesbyrdskortene og grammofonplatene stod for mye av snakkingen, krevde det stort mot å være et av Jehovas vitner på den tiden. Selve arbeidet var av en slik art at de enkelte vitner fikk offentlighetens øyne rettet mot seg.

Etter stevnet i Columbus i Ohio i 1931 distribuerte Jehovas vitner brosjyren Riket — verdens håp, som inneholdt en resolusjon som het «Advarsel fra Jehova», og som var rettet «til herskerne og til folket». De var klar over at det hvilte en alvorlig forpliktelse på dem fordi de var vitner for Jehova — de måtte la advarselen i hans Ord lyde. (Esek. 3: 17—21) De nøyde seg ikke med å sende disse brosjyrene i posten eller å slippe dem inn gjennom dørsprekken til folk. De leverte dem personlig. De oppsøkte alle prester, og i den utstrekning det var mulig, kontaktet de politikere, militære offiserer og direktørene for store bedrifter. De oppsøkte også folk i sin alminnelighet i de omkring hundre landene hvor de på den tiden utførte et organisert forkynnelsesarbeid.

I 1933 gjorde de bruk av grammofoner med kraftig høyttalerutstyr for å spille opptak av åpenhjertige bibelske foredrag på offentlige steder. Bror Smets og bror Poelmans i Belgia stablet utstyret sitt på en sykkel med tre hjul og stod ved siden av den mens budskapet runget ut på torgene og i nærheten av kirkene i Liège. Ofte var de ute ti timer om dagen. Folk på Jamaica var snare til å stimle sammen når de hørte musikk, så forkynnerne der spilte musikk først. Når så folk strømmet ut fra skogområdene og ut på hovedveiene for å se hva som var på ferde, fant de Jehovas vitner, som spilte budskapet om Riket.

Noen plasserte utstyret i biler og på båter, med høyttalere på taket for at lyden skulle bære lenger. Bert og Vi Horton i Australia brukte en varebil med en stor høyttaler på taket som det stod «Rikets budskap» på. Et år fikk de nesten hver eneste gate i Melbourne til å gjenlyde av de oppsiktsvekkende avsløringene av falsk religion og de oppmuntrende beskrivelsene av de velsignelsene Guds rike vil bringe. På den tiden var Claude Goodman pioner i India. Ved å bruke høyttalerbil og plater med foredrag på de lokale språkene fikk han nådd mange mennesker på markeder, i parker, langs veiene — overalt hvor det var folk.

Når brødrene i Libanon parkerte høyttalerbilene på en bakketopp og spilte foredragene, kunne lyden høres godt nede i dalene. Landsbyboerne så ikke hvor stemmen kom fra, så noen ganger ble de redde og trodde at det var Gud som talte til dem fra himmelen!

Men det hendte også en sjelden gang at brødrene kom opp i spente situasjoner. Ved en anledning reiste en landsbyprest i Syria seg fra middagsbordet, grep fatt i spaserstokken sin og skyndte seg ut til den folkemengden som stimlet sammen for å høre et bibelsk foredrag fra en høyttalerbil. Han veivet sint med stokken og ropte: «Stopp det der! Jeg befaler dere å stoppe!» Men brødrene kunne se at det ikke var alle som var enig med ham; det var noen som ville høre. Snart var det noen i mengden som modig løftet presten opp og bar ham tilbake til huset hans, hvor de satte ham ned ved middagsbordet igjen. Til tross for motstand fra prester sørget vitnene for at folk fikk anledning til å høre.

På denne tiden gjorde vitnene også utstrakt bruk av plakater. De gikk med plakatene på seg i forretningsstrøk mens de delte ut innbydelser til spesielle foredrag. Det begynte i 1936 i Glasgow i Skottland. Samme år ble metoden brukt i London og deretter i De forente stater. To år senere ble den slags bekjentgjøring intensivert ved at de holdt plakater opp i været. På disse plakatene stod det: «Religionen er en snare og et bedrag» * og «Tjen Gud og kongen Kristus». I forbindelse med et stevne kunne de som gikk med disse plakatene, utgjøre en flere kilometer lang rekke. Det at de rolig marsjerte på rad og rekke i de trafikkerte gatene, hadde omtrent samme virkning som at hæren i det gamle Israel gikk rundt Jeriko før murene falt. (Jos. 6: 10, 15—21) Fra London i England til Manila i Filippinene utførte forkynnerne en slik frimodig offentlig forkynnelse.

I 1940 ble det tatt i bruk enda en metode i den offentlige forkynnelsen. I tråd med det skriftstedet som sier at «visdommen roper høyt på gaten», begynte Jehovas vitner i februar det året å stå på gatehjørnene med Vakttårnet og Ny Verden (nå kjent som Våkn opp!). * (Ordsp. 1: 20) De ropte ut slagord som henledet oppmerksomheten på bladene og det som stod i dem. I store og små byer i alle deler av verden er Jehovas vitner som tilbyr sine blad, blitt et vanlig syn. Men for å utføre dette arbeidet må en være modig, og det måtte en spesielt være da dette arbeidet begynte, for det var en tid da det var mye forfølgelse kombinert med krigstidens nasjonalisme.

Da oppfordringen gikk ut til å delta i denne formen for offentlig forkynnelse, reagerte vitnene på en måte som viste at de hadde en sterk tro. Det ble stadig flere som var med på arbeidet. De så det som et privilegium å få vise på denne måten at de ville være ulastelige mot Jehova. Men det var mer de skulle lære.

Hver enkelt i stand til å forklare sin tro

I 1942 ble det satt i gang et usedvanlig undervisningsprogram. Først ble det gjennomført ved Jehovas vitners hovedkontor, og året etter begynte det å bli innført i vitnenes menigheter verden over. I tillit til at Guds ånd var over dem, og at han hadde lagt sitt ord i deres munn, var de fast bestemt på å forkynne dette ordet, selv om forfølgere skulle komme til å frata dem Vakttårnets publikasjoner eller selve Bibelen. (Jes. 59: 21) Det var allerede noen land, for eksempel Nigeria, hvor vitnene ikke kunne bruke annet enn Bibelen når de forkynte, ettersom myndighetene hadde forbudt all Vakttårnets litteratur og til og med hadde beslaglagt de publikasjonene mange av brødrene hadde i sine private biblioteker.

Det var 16. februar 1942 bror Knorr startet et videregående kurs i teokratisk tjeneste på Betel-hjemmet i Brooklyn i New York. Kurset gav opplæring i slike ting som studieteknikk og hvordan en kan uttrykke seg klart og korrekt, hvordan en kan sette opp en disposisjon til et foredrag, framføre taler godt og presentere tanker på en overbevisende måte, og hvordan en kan være taktfull. Både brødre og søstre var velkommen til å overvære undervisningen, men det var bare brødre som fikk melde seg inn på kurset og holde elevtaler og få veiledning etterpå. Fordelene ved denne undervisningen viste seg ganske snart, ikke bare på talerstolen, men også i forkynnelsen fra hus til hus, som ble mer virkningsfull.

Året etter begynte denne undervisningen også å bli gitt i Jehovas vitners menigheter verden over, først i engelsktalende land og senere andre steder. Skolens erklærte formål var å hjelpe hvert vitne for Jehova til å undervise andre i arbeidet fra hus til hus, på gjenbesøk og på bibelstudier. Hvert vitne skulle få hjelp til å bli en mer kvalifisert Ordets tjener. (2. Tim. 2: 2) I 1959 fikk også søstrene anledning til å melde seg inn på skolen og framføre taler — ikke taler rettet til hele forsamlingen, men taler hvor rammen var en situasjon i felttjenesten, og hvor de snakket med en som hadde fått i oppdrag å spille beboer. Men dette var ikke alt.

Siden 1926 hadde Selskapets reisende representanter arbeidet sammen med andre vitner i felttjenesten for å hjelpe dem til å bli dyktigere forkynnere. På det internasjonale stevnet i New York i 1953 holdt så bror Knorr et foredrag, mens krets- og områdetilsynsmennene satt på plassene rett foran plattformen, hvor han erklærte at det viktigste arbeidet for alle tjenerne, alle tilsynsmennene, burde være å hjelpe hvert vitne til å være en regelmessig hus-til-hus-forkynner. Han sa: «Alle bør kunne forkynne det gode budskap fra hus til hus.» Det ble satt i gang en verdensomfattende kampanje med det for øye.

Hvorfor ble det lagt så stor vekt på dette? Merk deg disse tallene for De forente stater: På den tiden nøyde 28 prosent av vitnene seg med å dele ut løpesedler eller å stå på gaten med bladene. Og over 40 prosent av vitnene deltok bare uregelmessig i felttjenesten; det kunne gå flere måneder uten at de forkynte i det hele tatt. Det var behov for kjærlig hjelp i form av personlig opplæring. Det ble lagt planer som ville gjøre det mulig for alle Jehovas vitner som ikke allerede forkynte fra hus til hus, å få hjelp til å henvende seg til folk ved dørene, snakke med dem ut fra Bibelen og besvare spørsmål. De skulle lære å forberede bibelske prekener som de kunne holde, kanskje treminutters prekener for folk som hadde det travelt, eller åtteminutters prekener for andre. Formålet var å hjelpe hvert vitne til å bli en moden kristen evangelist.

Det var ikke bare de reisende tilsynsmennene som gav denne opplæringen. Også menighetenes tjenere, eller tilsynsmenn, gjorde det, og i årene som fulgte, fikk andre velkvalifiserte vitner i oppdrag å lære opp andre igjen. På menighetenes ukentlige tjenestemøte var det i mange år blitt framført demonstrasjoner som viste hvordan arbeidet skulle gjøres. Men nå ble det også lagt større vekt på personlig opplæring ute i felttjenesten.

Resultatene var enestående. Antall vitner som forkynte fra hus til hus, økte, og det gjorde også tallet på dem som deltok i felttjenesten regelmessig. På ti år økte det samlede antall vitner verden over med 100 prosent. De foretok også 126 prosent flere gjenbesøk hos interesserte for å besvare bibelske spørsmål, og de ledet 150 prosent flere regelmessige bibelstudier med folk som hungret etter Bibelens sannhet. De viste så avgjort at de var kvalifiserte Ordets tjenere.

I betraktning av hvor forskjellig bakgrunn disse vitnene hadde når det gjaldt utdannelse og kultur, og av at de var spredt i små grupper over hele jorden, er det opplagt hvorfor vitnene gir Jehova Gud og ikke noe menneske æren for den måten de er blitt dyktiggjort og opplært på i forkynnelsen av det gode budskap. — Joh. 14: 15—17.

Forkynnelse fra hus til hus — et kjennetegn

Også andre religiøse grupper har til tider oppmuntret sine medlemmer til å gå fra hus til hus på sitt hjemsted for å snakke om religion. Enkelte har prøvd det. Noen gjør det kanskje til og med som misjonærer et par år, men så gir de seg. Det er bare blant Jehovas vitner at så å si alle, unge og gamle, menn og kvinner, forkynner fra hus til hus år ut og år inn. Det er bare Jehovas vitner som virkelig bestreber seg på å forkynne budskapet om Riket på hele den bebodde jord i lydighet mot den profetiske befalingen i Matteus 24: 14.

Det er ikke dermed sagt at alle Jehovas vitner synes det er lett å utføre dette arbeidet. * Tvert imot. Mange av dem sa da de begynte å studere Bibelen: ’Det er én ting jeg aldri kommer til å gjøre, og det er å gå fra hus til hus!’ Likevel er dette noe som praktisk talt alle Jehovas vitner gjør hvis de er fysisk i stand til det. Og mange som egentlig ikke er fysisk i stand til det, gjør det likevel — i rullestoler, med stokk og så videre. Andre — som er helt ute av stand til å gå ut, eller som må holde seg inne en tid — forkynner ved å ringe eller skrive brev. Denne metoden blir også brukt av andre Jehovas vitner når det er noen de ikke klarer å treffe på annet vis. Hvorfor er de så besluttsomme?

Når de lærer Jehova å kjenne, fører kjærligheten til ham til at de får et helt annet syn på livet. De ønsker å snakke om ham. Det som han har lovt dem som elsker ham, er simpelthen så vidunderlig at de ikke kan holde det for seg selv. Og de føler at det er deres gudgitte ansvar å advare folk om den nær forestående store trengsel. (Matt. 24: 21; jevnfør Esekiel 3: 17—19.) Men hvorfor gjøre det ved å gå fra hus til hus?

De vet at Jesus lærte disiplene å gå hjem til folk for å forkynne og undervise. (Matt. 10: 11—14) De er klar over at etter at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33, fortsatte apostlene uten opphold å forkynne det gode budskap «i templet [i Jerusalem] og fra hus til hus». (Apg. 5: 42) Alle Jehovas vitner vet at det står i Apostlenes gjerninger 20: 20 at apostelen Paulus underviste «offentlig og fra hus til hus». Og de ser rikelig med beviser for at Jehova velsigner dette arbeidet i vår tid. Etter hvert som de får erfaring i tjenesten fra hus til hus, blir så dette arbeidet som de en gang gruet seg til å være med på, som oftest noe som de gleder seg til og deltar i med iver.

Og de går grundig til verks. De fører nøyaktige notater for å kunne gå tilbake og snakke med dem som ikke har vært hjemme. Og ikke nok med det; de foretar gjentatte besøk i hvert hjem.

Fordi tjenesten fra hus til hus er så virkningsfull, har motstandere i mange land prøvd å sette en stopper for den. For å vinne offisiell anerkjennelse av sin rett til å forkynne fra dør til dør har Jehovas vitner appellert til myndighetene. Der det har vært nødvendig, har de gått rettens vei for juridisk sett å grunnfeste retten til å utbre det gode budskap på denne måten. (Fil. 1: 7) Og når undertrykkende regjeringer har fortsatt å forby forkynnelsesarbeidet, har Jehovas vitner noen ganger rett og slett utført det på en mindre iøynefallende måte eller om nødvendig brukt andre metoder for å nå folk med budskapet om Riket.

Selv om Jehovas vitner har brukt radio- og TV-sendinger for å utbre budskapet om Riket, er de klar over at den personlige kontakten de kan få med folk når de går fra hus til hus, er langt mer virkningsfull. De får da bedre anledning til å besvare de enkeltes spørsmål og til å finne dem som fortjener det. (Matt. 10: 11) Det er én av grunnene til at Selskapet Vakttårnet solgte radiostasjonen WBBR i New York i 1957.

Men Jehovas vitner mener ikke at arbeidet er gjort fordi om de har fått avlagt et personlig vitnesbyrd. Det er bare begynnelsen.

’Gjør disipler og lær dem’

Jesus befalte sine etterfølgere å gjøre mer enn å forkynne. De skulle etterligne ham ved også å undervise. (Matt. 11: 1) Før han fór opp til himmelen, sa han til dem: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20) Forskjellen mellom det å lære, å undervise (gresk: di·daʹsko), og det å forkynne er at en som underviser, gjør mer enn å kunngjøre noe; han instruerer, forklarer og kommer med beviser.

Watch Tower hadde allerede i april 1881 kommet med noen korte forslag til hvordan en kunne undervise. Noen av kolportørene i den første tiden la vekt på å gå tilbake til dem som viste interesse, for å oppmuntre dem til å lese Selskapets bøker og komme sammen med andre for regelmessig å studere Guds Ord. Boken Guds Harpe (som kom ut på engelsk i 1921) ble ofte brukt i den hensikt. Senere ble det imidlertid gjort enda mer for å vie de interesserte personlig oppmerksomhet. Det ble i den forbindelse gjort utstrakt bruk av grammofonplater med bibelske foredrag sammen med trykt studiemateriale. Hvordan foregikk det?

Siden begynnelsen av 1933 hadde Selskapet supplert sine radiosendinger med grammofonopptak som ble spilt i møtelokaler, i parker, ved fabrikkporter og så videre. Vitner som møtte interesserte når de gikk fra hus fra hus, traff avtale om å komme tilbake for å spille noen av disse platene for dem hjemme hos dem. Da boken Rikdom kom ut i 1936 (på engelsk), drøftet de ting som stod der, etter at de hadde spilt en plate, for å starte studier som interesserte i området kunne være med på. Det ble spesielt lagt vekt på dette arbeidet for at framtidige medlemmer av den ’store skare’ skulle få hjelp til å lære sannheten å kjenne. — Åp. 7: 9.

Omtrent på den tiden økte det katolske hierarki sitt press på personer som eide eller drev radiostasjoner, foruten på offentlige organer, i et målbevisst forsøk på å sette en stopper for Vakttårnets programmer. En petisjon undertegnet av 2 630 000 personer i De forente stater bad om en offentlig debatt mellom J. F. Rutherford og en høytstående representant for den romersk-katolske kirke. Ingen blant det katolske presteskap var villig til å ta imot utfordringen. I 1937 talte så bror Rutherford inn noen foredrag på plate som het «Avslørt» og «Religion og kristendom», og som redegjorde for grunnleggende bibelske læresetninger, spesielt med tanke på å motbevise ubibelske katolske dogmer. Det samme stoffet ble utgitt i trykt form i brosjyrene Beskyttelse og Avsløret, og et eksemplar av Avsløret ble levert personlig til alle som hadde undertegnet petisjonen, slik at de selv kunne få lese de bibelske sannhetene som det katolske hierarki prøvde å holde tilbake.

For at folk lettere skulle se stridsspørsmålene klart og få hjelp til å undersøke det bibelske grunnlaget for dem, ble brosjyren Modell-Studium trykt til bruk på møter som ble arrangert for interesserte. Brosjyren inneholdt spørsmål og svar og skriftsteder som underbygde de svarene som ble gitt. Først spilte den som ledet møtet, én eller flere av platene med de førnevnte foredragene, slik at alle skulle få høre hele argumentasjonen under ett. Så drøftet de emnet ved å bruke stoffet i Modell-Studium og ved å undersøke skriftstedene selv. Etter den første brosjyren kom det to til, som var tilpasset andre grammofonforedrag. Slike studier ble først arrangert på steder hvor det var grupper av interesserte, men snart ble de også holdt hos enkeltpersoner og familier.

Siden den gang er det blitt utgitt mange utmerkede bøker spesielt beregnet på hjemmebibelstudier som Jehovas vitner leder. De som har fått størst opplag, har vært «Gud er sanndru», Den sannhet som fører til evig liv og Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Det er også blitt utgitt 32-siders brosjyrer — «Dette gode budskap om riket», God’s Way Is Love (Guds vei er kjærlighet), «Se, jeg gjør alle ting nye» og mange andre. Disse ble fulgt av andre brosjyrer, for eksempel Du kan få leve evig på jorden!, som inneholder en svært enkel og lett forståelig presentasjon av grunnleggende bibelske læresetninger.

Bruken av disse hjelpemidlene kombinert med omfattende opplæring i menigheten og på det personlige plan har ført til en dramatisk økning i antall hjemmebibelstudier. I 1950 ble det gjennomsnittlig ledet 234 952 hjemmebibelstudier, de fleste én gang i uken. Hvis de som studerte, ikke gjorde tilstrekkelige framskritt, ble studiet avsluttet. Men det var mange som gjorde så fine framskritt at de i sin tur ble lærere. Til tross for at mange slutter å studere, har antall studier fortsatt å øke, ofte svært raskt. I 1992 ledet Jehovas vitner 4 278 127 hjemmebibelstudier verden over.

For å utføre dette enorme forkynnelses- og undervisningsarbeidet på de forskjellige språkene i verden har Jehovas vitner gjort omfattende bruk av det trykte ord. Det har betydd at de har drevet en utgivervirksomhet av gigantiske dimensjoner.

[Fotnoter]

^ avsn. 18 Hyrdearbeidet ble organisert i 1915/1916 i de omkring 500 menighetene som hadde valgt bror Russell til sin pastor, eller hyrde. Som hyrde hadde han skrevet et brev til dem hvor han skisserte dette arbeidet, som til å begynne med bare var for søstrene. Året etter ble også brødrene med. Dette hyrdearbeidet, som ble utført av en utvalgt gruppe, fortsatte fram til 1921.

^ avsn. 47 Denne ordlyden var basert på den forståelse at betegnelsen «religion» omfattet all tilbedelse som var bygd på menneskers tradisjoner i stedet for på Guds Ord, Bibelen. Men i 1950, da New World Translation of the Christian Greek Scriptures ble utgitt, viste fotnotene i Apostlenes gjerninger 26: 5; Kolosserne 2: 18 og Jakob 1: 26, 27 at betegnelsen «religion» med rette kan brukes om både sann og falsk tilbedelse. Dette ble ytterligere klargjort i Vakttårnet for 15. november 1951, side 347, og i boken Hva har religionen gjort for menneskeheten?, sidene 8—10.

^ avsn. 48 Som en forsøksordning var det blitt utført noe gatearbeid med bladene i California året før. Så tidlig som i 1926 hadde bibelstudentene delt ut viktige brosjyrer på gaten. Enda tidligere, i 1881, hadde de delt ut litteratur i nærheten av kirkene om søndagene.

^ avsn. 61 Vakttårnet, 15. september 1981, s. 12—16.

[Uthevet tekst på side 556]

Overalt hvor Jesus traff noen, snakket han om hva som er Guds hensikt med menneskene

[Ramme på side 559]

Spesiell velsignelse over arbeidet fra dør til dør

«Som ved Kristi første komme ser det ut til at det som blir spesielt velsignet av Herren, er arbeid fra dør til dør framfor forkynnelse fra prekestolen.» — «Watch Tower», 15. juli 1892.

[Ramme på side 570]

Hvorfor vitnene kommer igjen og igjen

«Vakttårnet» for 15. november 1962 forklarte hvorfor Jehovas vitner besøker hvert hjem om og om igjen. Det stod der: «For det første forandrer forholdene seg. Én gang er kanskje en mann ikke hjemme, en annen gang kan han være det. Én gang kan han være for opptatt til å høre på dem, en annen gang har han kanskje tid til det. Én gang kan ett medlem av familien åpne døren, en annen gang kan et annet medlem åpne døren. Jehovas vitner er ikke bare interessert i å besøke alle hjem i sitt distrikt, men de er også interessert i å komme i kontakt med alle voksne personer i hvert hjem, hvis det er mulig. Ofte er en familie splittet når det gjelder religion, og derfor kan ikke én i familien snakke på vegne av hele familien. Dessuten hender det at folk flytter, og derfor kan ikke Jehovas vitner være helt sikker på hvem som åpner døren.

Det er ikke bare forholdene som forandrer seg, men folk forandrer seg også. . . . En mann kan være i dårlig humør en dag bare på grunn av en bagatell, og han er derfor uvillig til å drøfte religiøse spørsmål eller hva som helst ellers, uansett hvem det er som besøker ham. Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at han vil ha samme sinnsinnstilling en annen gang. Det at en mann ikke var interessert i å drøfte religiøse spørsmål for en måned siden, betyr ikke at han ikke kan være interessert i å gjøre det denne måneden. I løpet av den tiden som har gått siden et av Jehovas vitner besøkte ham siste gang, kan han ha hatt en opprivende opplevelse eller på en eller annen måte lært noe som har gjort ham ydmyk i stedet for stolt, og ført til at han er blitt klar over sitt åndelige behov, og til at han ikke lenger er selvtilfreds. . . .

Det budskap Jehovas vitner forkynner, virker dessuten fremmed for mange mennesker, og de er ikke klar over hvor presserende det er. Det er bare ved å høre det om og om igjen at de til slutt blir klar over det.»

[Ramme/bilde på side 574]

«På alle mulige måter»

«Vi som er innenfor Herrens organisasjon, har på alle mulige måter prøvd å henlede [verdens] oppmerksomhet på livets budskap. Vi har brukt slagord, helsides annonser, radioprogrammer, høyttalerbiler, reisegrammofoner, gigantiske stevner, opptog med marsjerende som har gått med plakater, og en voksende hær av forkynnere som går fra hus til hus. Denne virksomheten har skilt dem som støtter Guds opprettede rike, fra dem som er imot det. Det var dette arbeidet Jesus forutsa skulle utføres i min generasjon!» — Skrevet i 1987 av Melvin Sargent, som da var 91 år gammel.

[Bilde]

Melvin Sargent

[Diagram på side 574]

(Se den trykte publikasjonen)

Økningen i antall hjemmebibelstudier

4 000 000

3 000 000

2 000 000

1 000 000

1950 1960 1970 1980 1992

[Bilder på side 557]

Titalls millioner traktater og brosjyrer ble delt ut gratis i nærheten av kirkene og fra hus til hus og sendt ut med posten

[Bilder på side 558]

Kolportørevangelister leverte bøker som forklarte Bibelen

[Bilde på side 559]

Anna Andersen besøkte så godt som hver eneste by i Norge med bibelsk litteratur

[Bilder på side 560]

Ved hjelp av avisannonser kunne de som ikke ble kontaktet på annen måte, bli nådd

[Bilde på side 561]

Over 2000 aviser på fire kontinenter gjengav bror Russells prekener samtidig

[Bilder på side 562]

«Skapelsens fotodrama» avla et mektig vitnesbyrd for millioner av mennesker i mange land

[Bilde på side 563]

Gjennom radioen fikk J. F. Rutherford forkynt for millioner av mennesker verden over i deres egen stue

[Bilde på side 564]

Klar til å delta i gruppevitning på sykkel i England

[Bilde på side 565]

Fra 1933 ble det brukt trykte vitnesbyrdskort

[Bilde på side 566]

Grammofonplater med bibelske foredrag bidrog til at det ble avlagt et kraftig vitnesbyrd i 1930- og 1940-årene

[Bilde på side 567]

Høyttalerbiler (noen ganger mange, som her i Australia), ble brukt til å utbre Bibelens sannhet på offentlige steder

[Bilde på side 568]

Opplyste plakater i vinduene hjemme hos Jehovas vitner avla et vitnesbyrd døgnet rundt

[Bilde på side 568]

Plakater bidrog til at det ble avlagt et frimodig offentlig vitnesbyrd (som her i Skottland)

[Bilde på side 569]

Gatearbeid med bladene (som her i De forente stater) begynte i 1940

[Bilde på side 569]

Fra 1943 fikk brødre i menighetene opplæring i å tale offentlig

[Bilder på side 571]

Det blir ledet hjemmebibelstudier med interesserte. Publikasjonene nedenfor har vært spesielt beregnet på slike studier. De kom først ut på engelsk, deretter på mange andre språk

[Bilder på sidene 572 og 573]

Vitner over hele verden, unge og gamle, menn og kvinner, forkynner fra hus til hus

Romania

Bolivia

Zimbabwe

Hongkong

Belgia

Uruguay

Fiji