Er filantropi løsningen?

SELV OM naturkatastrofer, fattigdom, sult, sykdom og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet, finnes det også hyggeligere innslag. Det blir av og til opplyst om rike enkeltpersoner som donerer mange millioner, ja milliarder av kroner til gode formål. Mange kjendiser bruker sin berømmelse som et middel til å få rettet søkelyset mot alvorlige problemer. Også mange med begrensede midler støtter en rekke forskjellige formål. Spørsmålet er likevel hvor mye som kan utrettes ved hjelp av pengegaver, særlig i det lange løp.

En filantropiens gullalder?

Det ser ut til at tendensen til å gi pengegaver blir stadig sterkere i noen land. I boken Global Civil Society 2004/5 sies det: «Ved begynnelsen av det 21. århundre finnes det flere [filantropiske] stiftelser med større ressurser i flere land enn noen gang før.» Fordi stadig flere blir rike, venter man at givergleden kommer til å fortsette. Det er ikke bare slik at flere vil ha mer å gi, men etter hvert som de rike dør og etterlater seg sine formuer, ventes det at den delen av deres midler som går til veldedighet, kommer til å øke. I 2004 skrev det britiske nyhetsmagasinet The Economist at vi kan se begynnelsen på en ny «filantropiens gullalder».

En grunn til at folk gir av sine midler, er at styresmaktene ikke gjør nok for å løse akutte globale problemer. En FN-utsending som arbeider med hiv/aids-problemet i Afrika, hevdet at et «vakuum i politisk lederskap» er en av grunnene til at stadig flere berømte personer involverer seg i globale helsespørsmål. Enten problemet  gjelder fattigdom, helsehjelp, miljøspørsmål, utdannelse eller sosial rettferdighet, har rike mennesker i særlig grad «en tiltagende utålmodighet med styresmaktenes og internasjonale organisasjoners utilstrekkelige tiltak for å løse eller redusere disse problemene,» sier Joel Fleishman i sin bok The Foundation: A Great American Secret—How Private Wealth Is Changing the World. Noen rike mennesker som gjerne vil forbedre situasjonen nå, forsøker å anvende metoder som har gitt dem framgang i forretningslivet.

Filantropiens makt

Begynnelsen av det 20. århundre var en tidligere «filantropiens gullalder». Slike finansfyrster som Andrew Carnegie og John D. Rockefeller sr. bestemte seg for å bruke sine formuer til hjelp for noen som trengte det. Disse velgjørerne, eller filantropene, innså at vanlig veldedighet, som riktignok bidrog til at sultende mennesker fikk mat og syke barn fikk pleie, ikke var rettet mot problemenes underliggende årsaker. Ettersom de mente at det var behov for en mer strategisk måte å gi pengegavene på, opprettet de stiftelser og fond som kunne føre til sosiale forandringer, og de fikk også i gang forskningsprosjekter med sikte på å fjerne roten til problemene. Siden den gang er det blitt opprettet titusenvis av slike organisasjoner over hele verden, og over 50 av dem rår over en kapital som tilsvarer over fem milliarder kroner.

Dette har unektelig ført til at det er blitt utrettet mye godt, noe utallige skoler, biblioteker, sykehus, parker og museer vitner om. Programmer for å øke avkastningen i jordbruket har dessuten bidratt til å skaffe mer mat i fattige land. Finansiering av medisinsk forskning har ført til bedre helsetjenester, og i noen tilfeller til utryddelse av visse sykdommer, for eksempel gulfeber.

I dag går man løs på de globale problemene med større pågangsmot og flere ressurser enn noen gang, og mange synes derfor at det er gode utsikter til å få bukt med dem. En tidligere president i USA sa i 2006 til en gruppe filantroper: «Private donasjoner til samfunnets beste er av uvurderlig betydning.»

Mange er likevel mer forsiktige i sine vurderinger. En ekspert innen global helseomsorg, Laurie Garrett, har skrevet: «I betraktning av alle de pengene som nå er lagt på bordet, kunne man tro at løsningen på mange globale helseproblemer nå i det minste burde være i sikte. Men slik er det ikke.» Hvorfor ikke? Hun peker på kostbart byråkrati, korrupsjon, mangel på samordnede tiltak og tendensen blant donatorer til å sette snevre grenser for hvilke helsespørsmål — for eksempel aids-problemet — deres midler skal bli brukt til.

Tiltakene er ikke samordnet, og pengene går «stort sett til bekjempelse av sykdommer som blir mye omtalt — istedenfor til helsevesenet i sin alminnelighet». Garrett mener derfor at det er «stor fare for at tidens giverglede ikke gir de forventede resultater, og at det faktisk også kan gå slik at situasjonen blir forverret».

Hvorfor penger ikke er nok

Det vil alltid være begrenset hva som kan utrettes med veldedighet, uansett hvilke motiver som ligger bak. Hvorfor? Én grunn er at verken penger eller en solid verdslig utdannelse kan eliminere slike negative faktorer som griskhet, hat, fordommer, nasjonalisme, stammemotsetninger og falske religiøse trosoppfatninger. Alle disse faktorene forverrer menneskehetens problemer, men de er ikke de grunnleggende årsakene til dem. Bibelen peker på at det finnes faktorer som er enda mer dyptliggende.

En av dem er menneskenes ufullkommenhet, som skriver seg fra synden. (Romerne 3: 23; 5: 12) Fordi vi er ufullkomne, har vi lett for å tenke og handle galt. «Menneskehjertets tilbøyelighet er ond helt fra ungdommen av,» sies det i 1. Mosebok 8: 21. Millioner av mennesker som gir etter for denne urette tilbøyeligheten, lever et umoralsk liv eller misbruker narkotika.  Slike handlinger bidrar i sin tur til spredning av forskjellige sykdommer, deriblant aids. — Romerne 1: 26, 27.

En annen grunn til menneskenes lidelser er deres manglende evne til å styre seg selv på en god måte. «Det står ikke til en mann . . . å styre sine skritt,» heter det i Jeremia 10: 23. Det «vakuum i politisk lederskap» som er nevnt tidligere, er en av grunnene til at mange filantropiske organisasjoner går utenom styresmaktene. Ifølge Bibelen skulle menneskene betrakte Skaperen som sin Hersker. De skulle ikke herske over hverandre. — Jesaja 33: 22.

Bibelen lover dessuten at Skaperen, Jehova Gud, skal løse alle de problemer som menneskene lider under. Ja, han har allerede tatt viktige skritt i den retning.

Den største filantrop

Ordet «filantropi» kommer fra et gresk ord som betyr «menneskekjærlighet». Ingen har større kjærlighet til menneskene enn vår Skaper. I Johannes 3: 16 står det: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» Ja, Jehova gav noe som er mye mer verdt enn penger for å befri menneskene fra syndens og dødens faste grep. Han gav sin dyrebare Sønn som «en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20: 28) Apostelen Peter skrev om Jesus: «Han bar selv våre synder i sitt eget legeme på pælen, for at vi skulle være ferdig med syndene og leve for rettferdigheten. Og ’ved hans sår ble dere helbredet’.» — 1. Peter 2: 24.

Jehova har også gjort noe for å løse problemet med herredømmet over menneskene. Han har innsatt en verdensregjering som blir kalt Guds rike. Dette riket hersker fra himlene og skal fjerne alle de onde og sørge for at det blir fred og harmoni på jorden. — Salme 37: 10, 11; Daniel 2: 44; 7: 13, 14.

Ved å angripe de grunnleggende årsakene til menneskenes lidelser skal Gud utrette noe som ingen mennesker kan makte, verken enkeltvis eller i fellesskap. I stedet for å opprette veldedige organisasjoner foretrekker derfor Jehovas vitner i likhet med Jesus Kristus å vie sin tid og sine økonomiske midler til å «forkynne det gode budskap om Guds rike». — Lukas 4: 43; Matteus 24: 14.

[Ramme/bilde på side 21]

«Gud elsker en glad giver»

Denne uttalelsen, som står i Bibelen, i 2. Korinter 9: 7, er et prinsipp som Jehovas vitner prøver å la seg lede av. Når de gir av sin tid, sine krefter og sine materielle midler til gagn for andre, forsøker de å følge formaningen: «La oss ikke elske med ord eller med tungen, men i gjerning og sannhet.» — 1. Johannes 3: 18.

Når det oppstår spesielle behov, for eksempel under naturkatastrofer, finner Jehovas vitner glede i å hjelpe dem som blir rammet. I forbindelse med at orkanene Katrina, Rita og Wilma raste i de sørlige områdene i USA, var det for eksempel mange tusen frivillige blant Jehovas vitner som strømmet til de berørte områdene for å drive hjelpearbeid og være med på gjenoppbygging. Under ledelse av lokale nødhjelpsutvalg reparerte og gjenoppbygde de over 5600 bolighus for Jehovas vitner og dessuten 90 Rikets saler — så godt som alle som var ødelagt.

Jehovas vitner betaler ikke tiende og driver heller ikke med pengeinnsamlinger. Deres arbeid blir fullt ut støttet ved frivillige bidrag. — Matteus 6: 3, 4; 2. Korinter 8: 12.

[Bilde på side 19]

Penger kan ikke fjerne de grunnleggende årsakene til sykdom og lidelse

[Rettigheter]

© Chris de Bode/Panos Pictures